En drøm

Jeg er i et varmt land, et varmt, fjellete land, jeg har på meg shorts og lett t-skjorte, jeg er ute på løpetur, oppover fjellet og ned til stranda, jeg har på meg store, svarte basketsko med demping både foran og bak, og jeg flyr, jeg spretter, jeg løper som på en trampoline, hvert skritt er mange meter og jeg kjenner knapt bakken, det er som å løpe på skyer.

Sola skinner, men det er ikke for varmt, og vinden blåser akkurat passe friskt. Avkjølende nedover fjellsiden, de bratte, bratte veiene mellom hvite, firkantede hus, og akkurat passe medvind tilbake igjen. Noen gamle menn sitter med stokk og hatt på torget, jeg vinker til dem idet jeg passerer, de smiler og vinker tilbake og nikker anerkjennende seg imellom.

Jeg løper små gater, krinkelkrokgater, hører dønningene langt der nede og ser fjelltoppen langt der oppe, jeg flyr små gater, hundene bjeffer oppmuntrende og det går så lett, så lett, jeg har aldri løpt så lett noen gang...

Så hører jeg en stemme: Ta av deg skoene!

Hva?

Ta av deg skoene! Nå!

Jeg prøver å løpe vekk fra stemmen, men den er overalt, jeg prøver å ignorere den, men den blir bare mer insisterende. Ta av meg skoene? Men de er så myke? Jeg løper så godt i dem? Ta av deg skoene!

Og jeg skjønner at stemmen kommer fra meg, det er jeg som sier det, og det er jeg som tar armer skoene, selv om jeg ikke vil, fordi jeg må, fordi jeg vil, og jeg kjenner de sarte, ømme føttene mot den varme asfalten, mot de spisse små steinene, og jeg sparker, eller prøver å sparke, men skoene kommer av, og jeg begynner å løpe igjen, metodisk, denne gang, og vondt, så vondt, føttene raspes opp mot bakken og jeg biter tennene sammen, men løper videre, fordi jeg vil, fordi jeg ikke vil. Gi meg skoene mine tilbake!

Så våkner jeg. Barna sitter i stua og ser på barne-tv, trikken skrangler forbi utenfor vinduet, føttene mine ligger utenfor dyna og ser opp mot meg. Bønnfallende? Smilende? Engstelig?

Men dere liker ikke sko, hvisker jeg til dem. Dere synes sko er klamme og varme og trange, dere foretrekker friluft og frihet?

Ingen svar. De svinger seg ut av senga og jeg reiser meg opp og strekker og bøyer meg ut av søvnen før jeg tusler inn i stua for å slå av tv-en.

Jeg ser ned på føttene mine. Vi blir enige om å kalle det et mareritt.