Om to år skal jeg løpe maraton barbeint. To år er nå. Jeg har meldt meg på Oslo maraton 21. september.
Det var egentlig ikke planlagt. Jeg har løpt litt nå og da, en kilometer her og en kilometer der, og nesten bare barbeint, men det har ikke vært maratontrening, ikke på langt nær. De fleste ganger har jeg tvunget meg seg til å hvertfall løpe 20 minutter (alt mindre enn det føles ikke som ordentlig trrening), og så bare en kilometer eller to til, og stolt og fornøyd traske hjem med mer eller mindre såre føtter. For noen uker siden løp jeg 15 km og sendte mail til familien: JEG HAR LØPT KJEMPELANGT DET ER UTROLIG BRA IKKE SANT? Joda, sa de, det er ikke så verst.
Men det er langt til 21 km. Og det er enda lenger til 42 -- og om du noensinne skulle finne på å prøve deg på helmaraton, så vit at 15 km er en helt annet idrett.
En annen gang fulgte jeg en ultraløper i ca 35 km. Han var utkjørt da jeg traff ham, og løp så sakte med så mange pauser at det min fulladete Garmin døde etter 29 km. Dessuten løp jeg i tåsko. Men uansett, tenkte jeg med meg selv, uansett, jeg har fullført 35 km, jeg har kommet meg så langt at det bare er viljestyrke igjen for å fullføre helmara, det er da en bedrift, uansett hvor sakte og uansett om det var med sko?
Det var kanskje da jeg ble overmodig. Da ultraløperen ble hentet i sykebil og jeg ville løpe lenger (han hadde løpt 130 km mer enn meg, men pytt). Da jeg for første gang opplevde det å løpe i flokk, når løping ikke dreide seg om å komme seg fort fram, men om å komme seg langt, og man hjalp hverandre heller enn å være konkurrenter. Noen kilometer var vi så mange som 6 stykker som prøvde å pace denne stakkars ultraløperen, og snylte på hans sponsede følgebil med alt godteriet og sportsdrikken -- og den stemmen som ropte høyest av alle de stemmene som pleier å rope i hodet mitt, sa: wow. Dette var kult. Dette må du prøve en gang. I alle fall en maraton?
Ikke lenge etter dro jeg til Arco i Italia og klatret og gikk Via Ferrata i Dolomittene, blant annet Rino Pisetta:
Du må gå med tjukke sko opp Via Ferrata, sa alle internettforum. Egne Via Ferrata-sko, med centimeterssåle og forsterkning i tuppen.
Jeg gjorde det. Og jeg fikk angst etpar ganger underveis, når alt som skilte meg fra hundre meters stup om jeg glapp taket var etpar kroker i en vaier. Jeg var glad for å ha kjøpt ordentlige sko.
Men på toppen, i regn og vind, var det som om denne angsten var som blåst bort. Jeg var ikke sliten, det føltes som om jeg aldri hadde vært redd, og i overmotet fikk jeg det til og med meg at jeg skulle løpe ned stien fra fjellet.
Etter tjue minutter eksploderte lårene mine, og den neste uka kunne jeg knapt gå. Bortsett fra når jeg gikk barbeint, det var faktisk litt lettere. Uansett underlag. Også opp fjellveggene.
Og overmotet rammet meg igjen. Kan jeg gå over slike steiner, kan jeg klatre barføtt, kan jeg løpe 35 km -- kan jeg løpe en maraton.
Da jeg kom hjem fra Italia, meldte jeg meg på Oslo. Det er to uker siden nå. Overmotet begynner å svinne. 42 km er veldig langt, selv 21 km er veldig veldig langt, og ikke bare skal jeg fullføre, men jeg skal fullføre barbeint, og jeg skal løpe mer enn gå.
Men jeg sa jeg skulle løpe en maraton om to år. Og fader ta, kan en ultramann presse seg til 160 km og sykehus, kan jeg da presse meg til 21 km og en eller annen båre i målområdet? Eller 42?
Eller 42?
Jeg sikter så høyt jeg kan. Så får vi se hvor pila treffer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar