Kutt!

Barna hadde lagt seg. De var i alle fall i seng, men de hadde sovet på formiddagen og var egentlig ikke trøtte. T hadde også lagt seg. De besøkende var ute på konsert. Det begynte å bli mørkt, og jeg var trøtt og støl. Dagen før hadde det vært storm, og det lå nedblåste greiner og kvister overalt. En perfekt kveld for en løpetur.

I følge info på nettet skulle det sola gå ned ganske snart, men det skulle være lys enda en time. Og det er jo det som sommeren, ikke sant? Sola går ned, men det mørkner aldri helt og selv midt på natta kan man se hverandre inn i øynene fra flere meters avstand.

Og jeg skal løpe langt til høsten. Jeg trenger kilometer.

Det er en rulleskøytesløyfe i en park ikke langt fra der vi bor. Den er oppmaålt til å være nøyaktig 4,2 km, en tidels maraton, og det er en grussti på den ene siden og gress overalt ellers. Jeg har aldri løpt så bra asfalt som der (Det var der jeg løp 15 km en gang.) Blir man mør av grusen, tar man asfalten, og blir man mør av asfalten, tar man den lett opptråkne stien på gresset -- men grusen er akkurat passe jevn og uten så mange skarpe steiner, og asfalten er nesten helt fri for småstein, siden det hele tiden går inlinere der som får vekk grusen. Dessuten ligger den høyt og fritt, det er lyst lenge og nesten ingen trær som kunne ha mistet greiner. Perfekt for en mørk etterstormskveld.

Bortsett fra at denne kvelden var det konsert der. Hele parken var ravende full, scenene stod oppstilt på rekke og rad, og ølteltene fylte opp der de kunne. Jeg kan godt løpe der det er mange mennesker. Blikk og kommentarer gjør meg ikke så mye lenger. Men fulle tsjekkere med ølkrus og dundrende musikk  over hele løypa? Nei.

Jeg finner meg en annen løype. Det er en asfaltsti på utsiden av en annen park, med trær langs hele veien.

Så fort jeg begynner å løpe, innser jeg at denne sola ikke er som sola jeg så for meg. Denne natta er ikke som natta jeg tenkte. I Oslo er det lyst hele natta om sommeren, ja, og der kan man kanskje se nok for å løpe barbeint i en mørk alle. Her i Praha, derimot, blir det mørkt, og det blir mørkt fort, selv i nærheten av sommersolverv. Asfalten er god og jevn, men det er greiner og kvister overalt, og jeg tripper sakte en tung kilometer.

Så begynner det å løsne. Det er alltid sånn. Etter en kilometer begynner pusten å ta igjen viljen, musklene innser at de ikke klarer å overbevise meg om at de skal hvile og begynner å samarbeide, alt går lettere og lettere. Jeg hilser på en dame som løper motsatt vei, hun ser forfjamset ut, klarer ikke helt å ikke stirre på de bare føttene mine.

Jeg føler meg bra. Da skjer det.

Først føles det som en liten stein. Det er mange av de. Ofte setter de seg fast noen skritt, før de faller av igjen. Noen ganger, spesielt når føttene begynner å bli litt ømme, er det bedre å stoppe og tørke dem vegg mot leggen. En liten stein, tenker jeg at det er, mot fotballen, au, den traff godt, jeg stryker fotsålen mot leggen og håper at den forsvinner.

Men den gjør ikke det. Tvertimot blir smerten verre, akkurat der hvor jeg lander og sparker fra, akkurat der hvor det er viktigst å ikke ha vondt. Akkurat der hvor huden er tjukkest.

Jeg stopper. Setter meg ned og undersøker foten. Umulig å se noe, det er for mørkt og fotsålene er for møkkete uansett.

Jeg snur og prøver å jogge tilbake, men det gjør for vondt, en nålete, stikkende smerte. En annen løper kommer mot meg, det er den samme dama som i stad, jeg ser rett på henne og smiler bredt, smiler av meg selv, prøver å overbevise henne, eller meg selv, at dette er noe som skjer rett som det er og jeg har full kontroll, det er en kalkulert risiko. Hun ser på føttene mine, enda mer forfjamset denne gang, nesten bestyrtet, og løper usmilende forbi.

Jeg halter hele veien tilbake til bilen. Halvannen kilometer. Hver gang jeg tråkker på en viss måte, på et visst punkt, skyter smerten opp i meg. Er det en stein der inne? En pinne? Eller, skrekk og gru, en liten glassbit?

Vel hjemme er fremdeles de besøkende på konsert, eller på bytur, man er gjerne det, i Praha blir det alltid øl -- og barna har sovnet for lenge siden. T også, virker det som. Jeg setter meg på badet med føttene i varmt såpevann noen minutter, finner fram pinsett og saks og desinfiseringskrem og lommelykt og et forstørringsspeil og undersøker foten.

Det er noen skraper der, og ganske mange svarte prikker. De svarte prikkene kjenner jeg, det er det ytterste hudlaget som har fått små hull og litt møkk som har samlet seg inni, men det er ikke noe problem, om huden er en halv cm tykk på foten, er disse gropene bare en millimeter eller to.

Men rundt smerten ser jeg ingenting. Ikke noe hull hvor glassbiten kan ha kommet seg inn, og ingen glassbit eller noe annet som stikker ut. Kan jeg ha knekt den i forsøket på å få den ut, og så har en liten del satt seg fast inni huden? Men man knekker da ikke glass på den måten?

Jeg skraper og drar og klipper i huden, det gjør vondt, noen små dråper blod siver ut. Ingenting.




Plutselig åpner døra til badet seg og T kommer gjespende inn. Hun spør hva som skjer. Ingenting, svarer jeg, ingenting, får du ikke sove? Hun ser på utstyret jeg har samlet rundt meg, på saksa jeg holder på å dra over fotsålen, på blodet.

Det er mulig jeg har tråkket på noe, sier jeg.

Hun kveler en gjesp, og noe som minner om en himling med øynene, og tar saksa. Nei, sier, hun etter noen minutter, jeg ser ingenting.

Jeg tror jeg må på sykehuset i morgen, sier jeg. Jeg føler det er noe der inne.

Da din yngste sønn fikk en flis, sier hun, så mente du at det var like greit å la den være der inne, den kommer ut av seg selv.

Ja, men dette er annerledes, sier jeg, dette gjør vondt.

Hun gjesper og går til sengs igjen. Jeg samler saksa og alt det andre og halter selvmedlidende til sengs. I morgen skal de altså skjære meg i foten. Håper de ikke forbyr meg å løpe i flere uker.

****

Dagen etter var jeg på sykehuset. (En historie i seg selv, å være på et sykehus hvor ingen snakker ditt språk og bare noen få kan enkelte fraser på engelsk og alt er annerledes enn på den norske legevakten.)  Legen dyttet og klemte og filte vekk hud og skrapet og hemmet og hømmet før han til slutt sa: Ingenting. Det er ingenting der. Bare et lite kutt.

Noen øyeblikk lurte jeg på om hans engelsk virkelig var så dårlig, at han blandet ingenting med en kjempeflis, men da jeg stotret fram min tvil på tsjekkisk, lysnet han og sa, like fort og snøvlete som jeg snakker norsk: Det er like mye glass som i taket på en Skoda. Du har bare et lite sår, det går helt fint. Se her får du et lite plaster. Se så, kom deg hjem nå.

Så nå sitter jeg hjemme og venter. Hvor fort gror sår under foten? (Fortere enn andre de fleste andre stder, skulle jeg tro og håpe?) Når kan jeg løpe igjen? Og når leger sier du skal gå med bedre sko enn flipp-flopper (som jeg hater, men som tross alt er luftigere enn vanlige sko), kan man da virkelig svare at man ikke bruker sko og at det er enda bedre? Fordi sår gror best i friluft?

Og neste gang en sønn får en flis på ordentlig, bør jeg da ringe etter en sykebil?