Når man løper barbeint, kan alt gå til helvete på et øyeblikk. Man kan brekke tåa på en rot, skjære seg på en skarp stein eller kvist eller glassbit, tråkke over i en ujevnhet i gresset, plante hælen på en stein, tråkke på en grein med den ene foten og snuble i den med den andre, skrape opp oversiden av foten, sparke for hardt fra eller løpe feil teknisk så det blir blemmer og blodblemmer, forfryse tærne en vinterdag -- og det er bare noen av skadene man løper i fare for å pådra seg. I tillegg er det å tråkke i hundebæsj og på snegler og smeltet is og maur og biller og vepser og alt hva mennesker og naturen kan finne på å kaste mot deg. (Og tro meg, det kastes ikke rent lite av disse tingene.)
Når man løper barbeint, er hvert steg en fare. Men det er nettopp det som er poenget.
På den ene siden er det bra å minimere fare. Om man kan velge mellom to egg, ett trolig uten salmonella og et trolig med, er det mest rasjonelle å ta det uten. Om man skal henge opp hengekøya mellom to trær og kan velge mellom to råtne trær som kan falle ned hvert øyeblikk og to friske trær som har mange år foran seg. Om man kan velge mellom den opplyste stien hjem eller den mørke stien gjennom en skog med skumle dyr. Om alt annet er likt, velger man bort det som er farlig.
På den annen side er fare nødvendig for å vekke oss. Hvis ingenting er farlig, eller oppfattes som farlig, blir vi sløve og dvaske, og om det går langt nok, føler vi oss usårlige. Vi kjører bil i 200 fordi vi aldri har kræsjet før, og denne bilen er tryggere enn noen annen bil på markedet. En frontkollisjon i 200 vil uansett drepe oss og alle andre i både denne og den møtende bilen, men det skjer ikke, det går så bra så. Vi spiser usunt, røyker og drikker, går på rødt lys, sykler i halsbrekkende fart over trikkeskinner, spiller russisk rulett, tar opp store lån -- selv om vi vet at det kan være farlig, tenker vi at det ikke skjer med oss, det har jo ikke skjedd noe så langt. Heller har det skjedd bare gode ting: usunn mat er godt, å kjøre i 200 gir en enorm frihetsfølelse (og man kommer fortere fram), store lån betyr mye penger å rutte med, en sigg er digg når som helst. Alt dette er mer eller mindre farlig, men vi oppfatter ikke faren, og da klarer vi heller ikke å bry oss om den.
Det beste hadde vært om man merket fare på kroppen. For eksempel at man fikk hodepine å kjøre for fort eller uvørent. Eller at enhver sigg eller godteribit for mye ga deg et anfall av isjias. Da hadde det ikke vært så vanskelig å begrense seg, og da hadde man hatt et mye bedre grep om hvor farene var og hvor stor fare man egentlig løper i ved å røyke eller spise eller hva som helst annet. Da hadde man ikke lenger vært i stand til å tro at man var usårlig.
Når jeg løper barbeint, er det en konstant påminnelse om min manglende usårlighet. Selv nå, etter 2-3 år med barbeintløping, er det mange underlag som gjør vondt. En liten stein på feil sted kan stikke hull på huden, og da tar det ikke mange minuttene før det får meg til å halte. En kongle under foten? Au. Det hender jeg kommer inn i flyten, som alle løpere: beina går av seg selv, tankene begynner å vandre, dette går så lett som bare det... Men hver gang flyten kommer, finner føttene mine en rot eller pinne å sneie borti, og hver gang går det kaldt nedover ryggen min. Den rota kunne ha tatt tåa mi. Den pinnen kunne ha satt seg fast i fotballen. Jeg må følge bedre med.
Det betyr ikke at jeg ikke klarer å holde meg i flyten. Men det betyr at jeg vet hvor skjørt det er, hvor lett ikke bare flyten, men hele løpeturen, hele kroppen min er, hvor lett noe kan sette meg ut av spill. Det betyr at jeg ikke blir overmodig. Det betyr at jeg blir ydmyk og takknemlig.
Hvert skritt jeg tar, kan være det siste. En av de mange millionene millimeter jeg skal løpe over, kan ha en rusten tegnestift eller hva som helst. Jeg må være på vakt hele veien. Og selv om jeg ikke tråkker på noe, hender det jeg løper feil, med for mye vekt på hælen, og en dump smerte skyter opp i meg. Pass på utsiden, pass på innsiden, og tro du klarer alt, men vit at du kanskje ikke klarer noenting, uansett hvor godt du passer på.
Ingen passer så godt på som en som vet og konstant blir minnet på at alt kan gå til helvete på et øyeblikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar