Sj. Hører du den lyden? Ptj, ptj, ptj, ptj. Det er lyden av mine føtter mot asfalten. Stien meandersvinger seg inn i dalen, jeg løper som en neandertal i en meanderdal, barbeint og skjeggete. Ptj, ptj, ptj, ptj.
Jeg ser ingen mennesker. Noen fugler synger i trærne, bekken klukker på sine steder, men ingen mennesker. Grusen knaser under føttene mine, rester av vinteren, og midt inne i skogen passerer jeg en liten kiosk med noen benker utenfor. På sommerlørdager har vi dratt hit alle sammen, syklet inn med et barn vinglete foran og et barn tjattrete i barnesetet, og vi har stått i kø for å kjøpe en is i denne kiosken, og barna har diskutert og veid alternativene mot hverandre bare for å finne ut at det bare var én type is igjen, og det var den ene som de ikke ville ha da de stilte seg opp i køen, men det var en is, og de betalte gladelig dobbel pris for den siden det ikke var noen andre, tross alt pappas lommebok pengene kom fra. Og vi satte oss i gresset ved siden av elva, siden benken var full and andre barn med den samme isen, og vi lurte på om dette måtte være den beste skogen i mange mils omkrets av Karlsbroa.
Men nå er det ingen her. Det er for kaldt, det yrer litt, vårsola driver fremdeles og samler krefter til sommeren.
Ptj, ptj, ptj, pt. Jeg runder en sving, tripper forsiktig over den mest gruslagte delen av stien, langer ut over der det er leire og sakker av der det er røtter. Det går sakte, men det er greit, det er en lise bare å komme seg ut i skogen og bli litt sliten. Jeg runder en sving til, løper opp en liten bakke, tar en krapp sving til venstre der hvor skogen tetter seg -- og der står det et rådyr.
Det står med ryggen til meg og spiser fra et tre. Det ser ikke ut til å ha sett meg. Jeg setter ned farten, men stopper ikke å løpe, jeg er da tross alt ute på treningstur, og om det skal være noe dyr som skal få meg fra å holde et anstendig tempo, så skal det hvertfall være dyr som kan bite godt fra seg.
En lyd fra skogen får rådyret til å heve hodet og vifte med ørene. Jeg holder meg på den ene siden av stien, den motsatte så jeg er mest mulig bak det. Etter en stund begynner det å spise blader igjen, det var tydeligvis ikke noe farlig bak den lyden der.
Men meg? Er jeg da helt lydløs?
Jeg kommer meter på meter nærmere, og så, så få meter unna at jeg ikke ville ha hatt problemer med å ta et basketskudd på denne avstanden selv før jeg begynte på ungdomsskolen, snur rådyret seg plutselig og brått og stirrer rett på meg. Men det går ikke bort, ikke med en gang, det stirrer bare mens jeg nærmer meg skritt for skritt, som om det trenger litt tid for å prosessere denne nye informasjonen. Det er et menneske, men det er noe annerledes med det, det lager ikke menneskelyder...
Brått hopper rådyret noen meter bort før det stopper og ser på meg igjen. Når jeg kommer nær nok, skjer det igjen, og så enda en gang, før det tar til vettet og forsvinner ut i skogen og blir borte.
Jeg ser ned på føttene mine. Ptj, ptj, ptj, ptj. Noen fugler synger i trærne, noen andre fugler i noen andre trær, et vindkast suser gjennom toppene, bekken klukker på sine steder. Jeg harker og føler jeg forstyrrer noe. Og løper videre.
Neste tur skremte jeg to hunder, den ene tråkket jeg nesten på før den snudde på hodet og skremt hoppet vekk. Men det er en annen historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar