Om to år skal jeg løpe maraton. Barbeint.
Det begynte helt tilfeldig.
Publisert:
Oppdatert:
Nei, sa jeg, jeg løper barbeint. Ja, i skogen her. Nei, dere trenger ikke ringe etter noen. Det går bra. Det går bra.
Du kan bare beholde flasken, sa de til slutt og gikk videre. Bestyrtet.
Bare vent, tenkte jeg, bare vent. Om to år skal jeg løpe maraton. Barbeint.
Hver gang jeg løper, får jeg en kommentar eller fem, og enda flere
oppsperrede blikk. Og likevel gjør jeg det igjen og igjen, hver gang:
lar løpeskoene bli hjemme.
Dessuten var de kule.
Barbeint hadde aldri vært et alternativ. Jeg visste at Abebe Bikila løp barbeint og vant maraton i 1960-OL, men det hadde tydeligvis ikke vært godt nok for ham heller, han løp med sko i 1964-OL, så hvorfor skulle jeg i det hele tatt vurdere det? Kaste mine Air Max og Air Jordan og stole på at føttene klarte seg selv? Pah!
Og likevel gikk ikke tanken vekk denne gang. Hva om det var i det minste litt sant? Hvordan ville det kunne være sant? Så jeg begynte å lete etter informasjon. For å vite litt mer, bare.
Enkelte barfotløpere er hellig overbevist om at skoselskaper er onde og at joggesko egentlig bare er en stor konspirasjon. Noen nekter å bruke ordet sko, men skriver istedenfor s** eller fotkister. Andre mener at man blir frisk av barfotløping, de har hvertfall ikke vært syke siden de begynte for to år siden. Innimellom degenererer det til det rareste new age-svada du kan tenke deg, frie radikaler som helbreder kreft via fotsålene og så videre.
Når man finner en ny greie, går man gjerne for langt fordi man ikke vet når man bør stoppe. På den annen side, hadde jeg ikke blitt frelst, hadde jeg aldri giddet å bruke så mange krefter og så lang tid på å gå fra skoløping til barbeintløping.
Og hadde jeg ikke brukt så mange krefter og så mye tid, hadde jeg ikke oppdaget at bak de som roper høyest om de rareste tingene, bak de som får mest oppmerksomhet i en tabloid verden, er det mange bataljoner av mer normale mennesker som løper barbeint simpelthen fordi de liker det, og seriøs forskning som viser at det på mange måter er bedre uten sko. Og hadde jeg ikke oppdaget det, hadde jeg etter hvert gått lei av hele barbeintgreia og blåst av det som en døgnflue som likevel ikke hadde noe for seg.
Men jeg visste det. Jeg visste hva som hadde skjedd, jeg innså hva jeg hadde gjort feil, og jeg forbannet meg på at det ikke skulle skje igjen. Bare vent, jeg skal løpe en maraton om to år.
Så hvorfor?
Først og fremst fordi det føles riktig. Før gampet jeg, spesielt når jeg hadde på basketsko. Nå tripper jeg, lett og jeg vil ikke si elegant, men mye mindre uelegant, i hvert fall. Jeg kjenner bakken, husker løpeturene ut fra hvordan det føltes på fotsålene, gleder meg over å tråkke på soloppvarmede stier eller over myk jord. Før gikk hodet mitt opp og ned, hele kroppen spratt som en basketball når jeg løp; nå ligner jeg litt på en mer profesjonell løper, hodet og overkroppen holdes mye mer rolig og det hele flyter mye bedre.
De mer vitenskapelige argumentene er gode å ha i diskusjoner, og tilfredstiller den mer rasjonelle delen av meg, men hadde det ikke føltes riktig å løpe barbeint, hadde jeg gitt meg for lenge siden. Og det er overraskende hvor dårlige forhold man kan trene seg opp til å løpe barbeint i.
Når det er kaldt, tar jeg på meg mer klær på resten av kroppen — rekorden så langt er sju kilometer i yr og fem grader, en fantastisk tur. (Litt av trikset er å ikke stoppe.) Det ville ha vært umulig i fjor.
Føttene mine er sterkere. Tærne mine er ikke lenger så sko-formede, men har spredd seg mer ut som en vifte. Huden under fotsålene er grovere, men ikke stivere; jeg kjenner fremdeles småsteinene på stien, men det gjør ikke lenger på langt nær så vondt.
Jeg løper fremdeles ikke så fort barbeint som jeg har gjort med sko, eller så langt. Men jeg nærmer meg stadig. Og noen ganger, på sommerhet svart asfalt eller i minusgrader eller på altfor spisse steiner, kommer jeg ikke utenom sko. Men selv når jeg tar på meg sko nå, løper jeg annerledes enn før, bedre, mer effektivt. Mer som et barn barbeint over en sommereng.
Jeg løper med mye mer glede. Og det er kanskje det viktigste.
Du kan bare beholde flasken, sa de til slutt og gikk videre. Bestyrtet.
Bare vent, tenkte jeg, bare vent. Om to år skal jeg løpe maraton. Barbeint.
Igjen og igjen
Galskap? Trass? Et øyeblikks overmot for å ikke beskytte eget ego? Et år senere løper jeg 10-20-30 km i uka og har meldt meg på halvmaraton til høsten. Alt barbeint. Jeg har tråkket på utallige ting og levende vesener, tusenvis av små steiner, hundrevis av maur og biller og snegler. Hver gang jeg kommer tilbake fra en løpetur, må jeg skrape vekk seige rester av levende vesener, eller kanskje det er tyggegummi, eller hundebæsj, eller blod fra en oppskrapet storetå, det er ikke alltid så lett å se. Og hver gang er føttene mine dekket av et tjukt lag med generell møkk, og hver gang viser det seg at møkka på fotsålene er umulig å bli helt kvitt.
Jostein Sand Nilsen
Så hvorfor?
Det begynte helt tilfeldig. Jeg leste et eller annet sted at joggesko ikke er bra og at man helst burde løpe barbeint. Jaja, tenkte jeg, liksom. Ingen av mine barbeintopplevelser hadde gitt merksmak noen gang, jeg gikk med tøfler inne og hadde problemer med å gå en barbeint kilometer gjennom skogen for å komme til stranda da jeg var barn. Det gjorde vondt og det var ekkelt. Og når jeg trente, var det alltid i de største basketskoene som var å oppdrive — hvordan skulle man ellers beskytte seg mot å tråkke over?Dessuten var de kule.
Barbeint hadde aldri vært et alternativ. Jeg visste at Abebe Bikila løp barbeint og vant maraton i 1960-OL, men det hadde tydeligvis ikke vært godt nok for ham heller, han løp med sko i 1964-OL, så hvorfor skulle jeg i det hele tatt vurdere det? Kaste mine Air Max og Air Jordan og stole på at føttene klarte seg selv? Pah!
Og likevel gikk ikke tanken vekk denne gang. Hva om det var i det minste litt sant? Hvordan ville det kunne være sant? Så jeg begynte å lete etter informasjon. For å vite litt mer, bare.
Ny greie
Og dermed var jeg solgt. Du vet hvordan det er, du oppdager en ny greie, du finner en ny innsikt som få andre har funnet, og du synes den høres mer og mer fornuftig ut jo mer du leser om den. Men jo mer overbevist du blir, desto mer uforståelig er det at andre ikke godtar dine argumenter, så du søker likesinnede for å få argumenter, og du blir enda mer overbevist om at du har rett, og det hele blir en sirkel.Enkelte barfotløpere er hellig overbevist om at skoselskaper er onde og at joggesko egentlig bare er en stor konspirasjon. Noen nekter å bruke ordet sko, men skriver istedenfor s** eller fotkister. Andre mener at man blir frisk av barfotløping, de har hvertfall ikke vært syke siden de begynte for to år siden. Innimellom degenererer det til det rareste new age-svada du kan tenke deg, frie radikaler som helbreder kreft via fotsålene og så videre.
Når man finner en ny greie, går man gjerne for langt fordi man ikke vet når man bør stoppe. På den annen side, hadde jeg ikke blitt frelst, hadde jeg aldri giddet å bruke så mange krefter og så lang tid på å gå fra skoløping til barbeintløping.
Og hadde jeg ikke brukt så mange krefter og så mye tid, hadde jeg ikke oppdaget at bak de som roper høyest om de rareste tingene, bak de som får mest oppmerksomhet i en tabloid verden, er det mange bataljoner av mer normale mennesker som løper barbeint simpelthen fordi de liker det, og seriøs forskning som viser at det på mange måter er bedre uten sko. Og hadde jeg ikke oppdaget det, hadde jeg etter hvert gått lei av hele barbeintgreia og blåst av det som en døgnflue som likevel ikke hadde noe for seg.
Gikk barbeint mer og mer
Da jeg brakk tåa, hadde jeg holdt på i noen måneder allerede. I noen uker løp jeg to hundre meter barbeint hver morgen, før barna våknet. Jeg gikk barbeint mer og mer, jeg prøvde meg på to-tre kilometers barbeintløping, sakte, forsiktig, så ikke overgangen skulle bli for stor. Men så tok overmotet meg og jeg løp noen skogsstier hvor røttene var større enn ishockeykøller, og jeg løp litt for fort, så kona skulle se på GPSen etterpå og bli imponert, og jeg så ikke klart, og SMELL, det var den tåa.Men jeg visste det. Jeg visste hva som hadde skjedd, jeg innså hva jeg hadde gjort feil, og jeg forbannet meg på at det ikke skulle skje igjen. Bare vent, jeg skal løpe en maraton om to år.
Så hvorfor?
Først og fremst fordi det føles riktig. Før gampet jeg, spesielt når jeg hadde på basketsko. Nå tripper jeg, lett og jeg vil ikke si elegant, men mye mindre uelegant, i hvert fall. Jeg kjenner bakken, husker løpeturene ut fra hvordan det føltes på fotsålene, gleder meg over å tråkke på soloppvarmede stier eller over myk jord. Før gikk hodet mitt opp og ned, hele kroppen spratt som en basketball når jeg løp; nå ligner jeg litt på en mer profesjonell løper, hodet og overkroppen holdes mye mer rolig og det hele flyter mye bedre.
Argumentene - og følelsen
Det finnes mer vitenskapelige argumenter også: mennesket har hatt sko i bare ca 50 000 år, så all løping før den tid, og mye etter, har vært barbeint. Evolusjonen har tilpasset våre føtter og bein til barbeint bevegelse — og i alle fall ikke til et liv i de enorme, støtdempende joggeskoene som kom for bare noen tiår siden. Sko hindrer foten i naturlig bevegelse. Å løpe barbeint, eller på samme måte som barbeintløpere, er en mer energisparende måte å løpe på og bruker beinas muskler og sener på en mer effektiv måte. Og: evnen til å løpe lenge antas å være noe mennesker utviklet allerede når de gikk ned fra trærne og ut på savannen. Å gå på to bein gjør deg treigere til å spurte, men bedre til å løpe langt, og det var trolig slik de første menneskene jaktet byttedyr, ved å løpe etter dyrene til de kollapset av overoppheting. Menneskene, derimot, unngikk overoppheting ved å svette.De mer vitenskapelige argumentene er gode å ha i diskusjoner, og tilfredstiller den mer rasjonelle delen av meg, men hadde det ikke føltes riktig å løpe barbeint, hadde jeg gitt meg for lenge siden. Og det er overraskende hvor dårlige forhold man kan trene seg opp til å løpe barbeint i.
Når det er kaldt, tar jeg på meg mer klær på resten av kroppen — rekorden så langt er sju kilometer i yr og fem grader, en fantastisk tur. (Litt av trikset er å ikke stoppe.) Det ville ha vært umulig i fjor.
Å løpe i glede
Når det er varmt, lufter føttene meg. Om jeg finner en bekk på veien, hopper jeg oppi og kjøler meg og leker litt og løper videre. De få gangene jeg går i sko nå, kjennes de trange og tunge, men først og fremst klamme og altfor varme. Og å sprute innom bekker eller vanndammer kan jeg bare glemme.Føttene mine er sterkere. Tærne mine er ikke lenger så sko-formede, men har spredd seg mer ut som en vifte. Huden under fotsålene er grovere, men ikke stivere; jeg kjenner fremdeles småsteinene på stien, men det gjør ikke lenger på langt nær så vondt.
Jeg løper fremdeles ikke så fort barbeint som jeg har gjort med sko, eller så langt. Men jeg nærmer meg stadig. Og noen ganger, på sommerhet svart asfalt eller i minusgrader eller på altfor spisse steiner, kommer jeg ikke utenom sko. Men selv når jeg tar på meg sko nå, løper jeg annerledes enn før, bedre, mer effektivt. Mer som et barn barbeint over en sommereng.
Jeg løper med mye mer glede. Og det er kanskje det viktigste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar