Løp som en mann

I min barndoms hjemby var det et 10 kilometersløp som begge mine foreldre var ivrige deltakere i. Om jeg husker rett, så var de begge med de første ti årene løpene ble arrangert, og de fikk navnet sitt i avisa og ble gjort stas på sammen med alle andre som også var med hvert år. Om de vant eller kom sist, husker jeg ikke: jeg var for liten til å huske annet enn tordnende føtter og lukten av svette og tigerbalsam. Jeg husker deler av løypa, hvordan den fulgte en vei forbi en skole, og hvordan mål var i enden av en slette. Jeg husker medaljene, de var store og gulfargete og hang i en svart og gul tøybit. (Nei, jeg husker ikke hva man kaller en slik tøybit, der hvor nåla er festet.) Jeg husker gnagsår og skjeve joggesko. Jeg husker vagt en kenyaner eller etioper som satte løyperekord et år. Men så husker jeg ikke noe mer.

Bortsett fra en trippende gammel dame som slo mamma.

Ikke med henda, ikke den type slåing: nei, hun beseiret mamma, hun kom i mål lenge før henne, og det var på den tiden mamma satte personlige rekorder som ingen av hennes sønner har vært i nærheten av. En godt trent dame på noenogtretti år. Og likevel ble hun slått ned i støvlene av denne trippende gamle dama som var ti eller tjue år eldre.

Jeg husker de snakket om henne med ærefrykt. Trine, sa de (hun het noe annet, men la oss kalle henne det), Trine kommer til å vinne i år igjen. Det er ingenting å gjøre med. Den gamle, vevre dama kommer til å komme i mål sammen med de tøffeste tjueårige mennene, langt foran alle andre damer, og enda lenger foran damene i sin klasse. Og hun kommer til å trippe mer enn noen andre.

For det var det merkeligste med henne: hun tok så korte skritt. Pappa, når han løp, tok lange, seige skritt, som alle andre jeg kjente. Og det var jo logisk: jo lenger skritt, desto færre skritt per kilometer, og desto mindre sliten blir man. Heter det ikke å lange ut? Dessuten så det mer riktig ut, mer trent på en eller annen måte, og uansett avslørte det at man hadde gode sko. For å løpe med lange skritt i dårlige sko var ikke så lett.

Men Trine hadde ikke dårlige sko. Det var ikke derfor hun trippet sånn. Hun hadde helt ok joggesko, sa pappa, sånne som man skulle rulle fra hælen og over tåballene med, men hun gjorde ikke det, hun satte ikke hælen nedi i det hele tatt, virket det som, det var helt feil, og likevel vant hun suverent.

Hvordan gikk det an?

*****

Noen år senere løp jeg rundt Sognsvann med en kompis. Han var ikke noen løper, og jeg var ikke noen løper, men vi hadde nå bestemt oss for å trene litt for å komme i form, og da er det jo gjerne løping man tyr til. (Det er så enkelt, man trenger bare shorts, t-skjorte og sko.) Halvveis rundt vannet begynte jeg å tvile på om jeg løp riktig teknisk. Noe føltes feil, vi løp ikke som de raske, vi spratt ikke som gaseller men vagget som grevlinger, og det var ikke noen grunn til at vi var så treige, var det vel, vi var ikke spesielt svake eller hadde så mye dårligere kondis enn de som løp så lett fra oss. Det måtte være noe annet. Så mens kompisen min vagget videre ved siden av meg, begynte jeg å eksperimentere. Jeg tok lange skritt, og enda lenger skritt, og så enda lenger så jeg hoppet mer enn løp. Jeg løftet lårene mer, så mindre. Jeg lente meg forover, så bakover. Jeg tok kortere skritt. Så enda kortere. Og så, til slutt, tok jeg så korte skritt at et gammel minne slo ned i meg.

Jeg løp som Trine. Hælene mine traff ikke bakken, eller nesten ikke, og føttene trommet og virvlet bortover. Jeg satte opp farten og suste forbi kompisen min, vinket idet jeg passerte ham. Øy, ropte han, øy, hva er det du gjør?

Jeg vinket og suste videre et stykke. Dette var rart. Dette var gøy. Men noe stemte liksom ikke. Musklene mine klagde over å bli brukt på uvante måter, det var én ting,  men noe annet var det at det føltes helt feil. Det føltes femi. Det føltes umandig, som om jeg hadde tatt på meg sminke og kjole. Det føltes som en spøk, og ikke engang en god en, og mest av alt, det føltes ikke som meg.

Etter hundre meter lo jeg, høyt nok til at kompisen min skulle høre det, og falt inn i den vante tralten igjen. Land på hælen, opp og ned med overkroppen, foroverlent, lange, seige skritt. Som man skal jogge.

Da han tok meg igjen, bannet kompisen min lavt, den type banning som man utstøter når man har sett noe man egentlig ikke burde ha sett, og i alle fall ikke ønsker å se igjen. Jeg bannet samstemmig.

Vi snakket ikke mer om det.


******

Det var ti år siden den joggeturen. Hvertfall. Og hver eneste joggetur siden foregikk i joggesko og i joggestil. Jeg var ingen Trine. Jeg var en av de muskuløse mennene i tjueårene som kom til mål sammen med henne. (De løp jo ikke saktere enn henne!) Løping skulle være jogging, ikke tripping, man skulle spare krefter ved å ta lange skritt, så man holdt ut lenger. Løping skulle ikke være dansing, jeg har aldri likt dansing, jeg har fremdeles mareritt om swingundervisningen i gymmen. Løping skulle være en mandig greie. Så jeg fortsatte å løpe som en mann.

******

Min barndombys milløp finnes ikke lenger. Det forsvant da joggebølgen traff land. Men hadde det funnes, hadde jeg vært den trippende nå. Jeg hadde satt den føttene nesten rett under meg, og skrittene hadde vært så korte og frekvensen så høy at folk hadde snudd seg mot meg og tatt en ekstra kikk selv før de så at jeg ikke hadde på meg sko. Kanskje jeg til og med hadde på meg løpeskjørt. Og likevel ville jeg ikke følt meg femi. Eller umandig.

Jeg ville ha følte meg fri. Jeg ville ha følt meg naturlig. Jeg ville ha følt meg som en mann. Barbeint og med flagrende skjegg. Uten T-skjorte. Jeg ville ha følte meg som en trippende steinaldermann.




Blir ikke mer mann enn det, eller?

(Bilde fra http://zero-drop.com/?p=2567)




EDIT: Mariann stenbakk, het hun, og hun var mindre enn ti år eldre enn mamma. Vet ikke hvorfor jeg husket henne som så gammel. Men steget var omtrent som jeg husket: 

(Bilde fra mossekarusellen.no)

Og milløpet var selvfølgelig Haldenmila.