Tiden er nesten inne.

23 mai 2012 skrev jeg et innlegg i Aftenposten hvor jeg påstod at jeg hadde lovet meg selv å løpe en hel maraton barbeint. Det var ikke sant. Det var noe jeg innbitt hvisket for å hevde meg overfor to gamle damer som syntes det var forferdelig at jeg løp uten sko -- noe det jo forsåvidt var, all den tid jeg nettopp hadde brukket den ene storetåa.

Men det er ikke alltid bordet fanger på den måten man forventer. Jeg lovte ingenting, jeg prøvde ikke å love noenting, men likevel følte jeg meg forpliktet. "Var det ikke du som sa du skulle løpe helmaraton barbeint?" Bordet fanget og kortene måtte spilles videre og her er jeg, et år og noen måneder senere, og skal faktisk løpe helmaraton. Barbeint.

I dag er det mandag, midt på dagen. På lørdag morgen setter jeg i gang. Jeg har prøvd å forestille meg løypa, sett på film, visualisert målgangen, skannet kroppen for eventuelle småskader, lurt på hva jeg egentlig har begitt meg ut på, angret denne bloggen, vært stolt av denne bloggen, trent for lite, trent for mye, pisket meg ut i regn og blest, latt skjegget gro, klippet skjegget igjen, mailet kjente og ukjente for moralsk støtte, lurt på om det blir tomt etterpå, eller om det blir en eneste lang fest fordi det er over, gått med sko for å spare føttene, gått barbeint for å ikke bli godt vant, klippet tåneglene ekstra pent, bekymret meg over hvor uvakre føtter jeg har, bekymret meg over at jeg bekymrer meg over uvesentlige ting -- og mest av alt, bekymret meg om jeg kommer til å fullføre.

Om lørdagen blir en bra dag. Om jeg kan møte sønnene mine i målområdet med hevet hode. Om jeg har noe å være stolt av på kvelden.

Lykke til, alle som skal løpe. La oss klare dette.


PS: Om noen vil følge mine lidelser direkte, se her: min Endomondo-profil lørdag 21. september 2013 fra klokka 0950.