Man må kjenne grusen for å kjenne gresset

Grus er noe herk. Småsteiner er enda verre, spesielt om de er spisse. Smerten fra en velplassert og spiss stein skyter opp i deg og henger igjen i ryggraden i mange minutter -- og minnet om den sitter i deg i mange uker. En gang gikk jeg noen kilometer barbeint gjennom et kaktuslandskap. Det minnet sitter i fremdeles, tre år senere. Det er ikke rart folk velger å bruke sko.

Men ingen av de mange småsteinene jeg har tråkket på, ikke engang de titalls kaktuspiggene jeg dro ut av fotsålene, gav meg varige mén. Ingen gav meg sår: de få gangene hudene på fotsålene ble ødelagt, var det bare smerte, ikke noe blod, mer som et avansert gnagsår enn noe annet. (Den eneste gangen jeg har blødd fra fotsålen, var da jeg løp etpar dager etter å ha tråkket på en kvist, og selv det var bare en dråpe.) Jeg har blitt øm og litt forslått etpar ganger, men selv det har forsvunnet fort og lett.

Grus er noe herk. Det gjør vondt. Men det er bare smerte. Hadde jeg kunnet velge da jeg begynte å løpe barbeint, hadde jeg selvfølgelig valgt bort all grus (er det mye småsteiner i Oslo maraton-løypa?), det er lite som er så deilig å løpe på som gress eller ren, nylagt, jevn asfalt -- uten smerte som skyter opp i ryggraden.

Men heldigvis kunne jeg ikke velge. Og heldigvis har jeg truffet mange småsteiner i min løpekarriere.

For det første lærer ujevnt underlag deg til å løpe bedre teknisk. Jo vondere det er å lande, desto mykere må du løpe. Desto riktigere.

For det andre endrer føttene seg: huden blir tykkere og mer læraktig og beskytter bedre. Hjernen tolker signalene fra føttene annerledes: det som før ble tolket som fare og kjempevondt, tolkes etter hvert som litt ubehag,  kanskje til og med som behagelig.

For det tredje, og dette er kanskje den viktigste lærdommen, kan man ikke få gress uten grus. Om du vil kjenne gresset mot føttene, må du også åpne opp for å kjenne grusen. Vil du løpe uten sko på plenen, må du ta høyde for at det vil være småsteiner der, eller veps, eller små jordhauger, eller en gjenglemt legobrikke. Du kan beskytte deg med sko, men da vil du ikke kjenne varmen fra bakken mot fotsålene.

Det er farer overalt, og man trenger av og til å beskytte seg. Men samtidig er enhver beskyttelse en hindring, man beveger seg mindre fritt, man sanser mindre, man opplever mindre av verden. Også mentalt: jo mindre man åpner opp for å såres, desto mer begrenser man sin egen evne til å føle glede. Jo flere forbehold man tar, desto vanskeligere er det å elske og bli elsket. Ja, det gjør vondt å sviktes, som det gjør vondt å tråkke på en stein, og smerten henger i ryggraden lenge etter at man har trukket seg unna. Men er det ikke verdt det?

Du kan ikke få gress uten grus. Du kan ikke fly uten å hoppe. Du vil falle, og du vil tråkke på steiner -- men hver gang du merker smerten, tenk på dette: du er i stand til å kjenne smerte. Du har ingen rustning. Og det betyr at du er i stand til å kjenne glede også.

Grus er ikke noe herk. Det er hele grunnen til at jeg løper barbeint.



Eller som Tellmann Knudson sier rundt 1:15: Thank you rock!