mandag 8. juli 2013

Barbeint vinterløping

Når blir det for kaldt å løpe barbeint? Når bør man få på seg sko for ikke å fryse på eller til og med forfryse tærne? I fjor satte jeg rekord med sju kilometer i fem grader, og var veldig stolt. Men det føltes ikke som jeg hadde virkelig utfordret skjebnen. For bortsett fra litt ubehag den første kilometeren, var det ikke kaldt mens jeg løp, snarere tvert imot med alle lagene jeg hadde på resten av kroppen. (Halvveis hadde jeg tatt av meg både lue og treningsjakka, og likevel var jeg for varm.)

Man skulle tro at null er en magisk grense. Kommer man over på minussida, fryser vann til is (det blir glatt, blant annet) og det kan være snø på bakken. Og man skulle også tro at det begynner å bli farlig å løpe barbeint. Svetten din kan fryse til is. Det kan danne seg is på føttene dine, og den kan skjære i huden din, eller i det minste gi deg forfrysninger. Alle sa i hvertfall det, da vinteren kom i fjor, at nå blir det slutt på barbeintløpingen, Jostein. Det var den sesongen, nå må til og med du ha på deg sko! Og så humret de litt.

Da fikk jeg selvfølgelig lyst til å trasse og motbevise alle. Så da gjorde jeg det.




Jeg skjønner ikke alt jeg sier i denne videoen (snøvler mer når jeg har trent, og enda mer når det er kaldt), men jeg klarer da å tyde nok til å være enig i meg selv: 4 kilometer i minus fem grader er ikke noe stort problem. Jeg husker fremdeles de isete områdene i skyggen, hvordan jeg skle litt og hvordan det kjentes ut som om huden på fotsålen hang litt igjen (etter samme prinsipp som når tunga fester seg i metallstenger om vinteren), men jeg husker også at kulda egentlig ikke bet verre enn at jeg hadde klart ganske mange flere kilometer hadde jeg vært i form til det. (Og hadde jeg løpt med bedre teknikk: de påfølgende dagene fikk jeg en voksen blodblemme under den ene foten, den foten med mest krokete storetå, den jeg vrir litt i frasparket. Men det er detaljer.)


Hadde det vært snø, hadde det vært annerledes, sa alle når jeg kom hjem. Det vil si, først sa de at jeg var gal. Og så, som om det minsket min galskap, sa de at det nok hadde vært mye verre i snø. Jeg hadde tross alt bare is under foten; å få snø til ankelen og kanskje enda lenger må være enda verre, og det ville ha vært helt umulig. Sa alle. Og alle hadde et poeng, de har gjerne det, men de hadde ikke alle poengene (det har de som regel ikke). Snø er annerledes. Jeg har ikke løpt mye i snø, men nok til å ha kjent forskjellen på ikke snø -- og til å innse at det er stor forskjell på lys, lett, nyfalt puddersnø og gammel, isete, skare. Men det er ikke umulig. Med trening går også det:





Det som derimot er umulig, og som alle vinterbarfotere klager over, er saltet på veiene. Det brenner seg inn og lager sår og forfrysninger, og det er den ene tingen man for all del bør unngå. Alt det andre kan man trene seg opp til. Om man da vil. 

Om noen er gale nok til å ville prøve (men tro meg, om det er en galskap, er det en galskap som mye mindre farlig og mer givende enn de aller fleste synes å tro, gitt at man trener seg opp til det og kler seg varmt på resten av kroppen), er Barefoot Runners Societys vinterutfordring en god start å lese seg opp på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar