Hva man egentlig trenger

Da jeg for tre år siden begynte min nye løpekarriere, var mitt første instinkt å handle utstyr. Skoprodusentene har laget altfor store og klumpete sko, ok, da trenger jeg noen tynne og mindre klumpete. Etter mye research kjøpte jeg et par Vibram Fivefingers og et par Vivobarefoot. (Min Vivobarefoot-modell finnes ikke lenger, selvfølgelig. Det er sånn syklusen er med skoprodusenter: lag nye modeller hvert år, presenter det som en forbedring, og slutt å selg tidligere modeller, så alle kan se at du er akterutseilt om du ikke kjøper de nyeste modellene.) VFF-en var vanskelig å få på seg, Vivo-en var for bred for mine smale føtter, og begge stinka gammelost etter bare etpar korte treningsøkter. Men det føltes godt, jeg hadde kjøpt de riktige tingene, økologiske og miljøvennlige og mye riktigere for foten enn de fleste andre sko på markedet.

For man trenger vel utstyr, eller? Jeg mener, hvordan blir man med i stammen om man ikke kjøper seg medlemskap?

Etter hvert kjøpte jeg meg også flere treningsklær og bedre treningsutstyr, t-skjorter med DRI-FIT stretch, med climacool og FORMOTION, og med en masse andre registrerte varemerker som skulle hjelpe meg med å transportere vekk svetten fra huden. Og til turen kjøpte jeg meg Gatorade eller Powerade eller Lucozade eller hva det nå het, sportsdrikker med karbohydrater og sodium og koffein og essensielle mineraler, så jeg ikke skulle tørste i stykker og svinne hen i min jakt mot målet.

Jeg var klar. Men så tok jeg av meg skoene for godt. Og så forandret alt seg.

Å ta av seg skoene, å løpe barbeint, betyr at man benekter alt skoprodusentene sier. Man tror ikke på demping, man tror ikke på nye, revolusjonerende lissesystemer eller fresje farger, man tror ikke engang på en minimal beskyttelse mot bakken. Istedet velger man å tro på sin egen kropp. Man velger å følge den tynne stemmen i hodet som hvisker at dette føles da bra, heller enn å følge de store, glorete, skingrende stemmene som skriker om at alt hva du trenger. Trenger! Man trenger ikke sko for å løpe, hvisker den lille stemmen, men så ser den alle de andre løpe med sko, og så hvisker den enda lavere. For man vil jo ikke skille seg ut. Man vil være en del av stammen.

Men om man ikke tror på skoprodusentene, hvorfor skal man da tro på de andre? T-skjorter med DRI-FIT, hva det nå enn er, skal lede svette vekk fra huden bedre enn vanlige T-skjorter. Men hvorfor trenger man en T-skjorte i første omgang? Hvordan i alle dager skal en T-skjorte, med eller uten DRI-FIT, være bedre enn å la huden lede vekk svetten rett ut i lufta, uten å hindres av et tøystykke? Om barbeint er bedre, hvorfor skulle det ikke være bedre å løpe i bar overkropp? Hva kan DRI-FIT som huden ikke kan bedre på egen hånd? Hva trenger man egentlig?

(Bilde: Anton Krupicka fra http://www.ultrarunning.pl/anton-krupicka/)

Og hva med sportsdrikkene? Trenger man å drikke en liter i timen, trenger man å få masse sukker og koffein underveis i et løp, trenger man et varemerke på drikkeflaska? Er drikke også den type utstyr man handler for å være med i stammen, for å vise at man virkelig er med? Sannsynligvis. Som med sko med støtdemping, som med DRI-FIT-T-skjorter, er sportsdrikker først en bisniss-greie, og deretter en hjelp for løpere. Man trenger ikke sportsdrikker, man trenger vann, og mindre enn man skulle tro. Drikk når du er tørst. Man trenger ikke sko, jo mindre som forstyrrer føttene i deres arbeid, desto lettere blir det for dem. Man trenger ikke sports-T-skjorter. Man trenger ingenting.

Når denne tenkemåten først fester seg, sprer den seg fort. Fordi jeg tok av meg skoene før en løpetur en gang, trenger jeg ikke lenger så mange ting. Jeg trenger færre bøker. Jeg trenger færre pyntegjenstander, færre kopper og krus. Jeg trenger ikke en ny datamaskin, ikke nå lenger, den gamle holder lenge. Jeg trenger ikke nye klær. Jeg trenger ikke fancy mat, bare frukt og grønt og fullkornsbrød. Jeg trenger ikke nye møbler. Og jeg trenger ihvertfall ikke sportsdrikker, joggesko eller hypede merke-T-skjorter.

Så hva trenger man egentlig? Ved siste oppregning: familien, et hyggelig hus, ren luft, vann i nærheten, muligheter til å trene, venner, enkelte bra bøker, noe god musikk, stillhet. Ikke så mye mer. Og, selvfølgelig, den ene tingen barbeintløpingen ikke har fått meg til å hive vekk. Den ene tingen jeg i anstendighetens navn beholder i all uoverskuelig framtid. Den ene DRI-FIT-tingen jeg fortsatt bruker stadig vekk.

Mine løpetights. Det får da være måte på.