Barbeinthet er ofte knyttet til en form for åndelighet, eller spiritualitet, eller religiøsitet, eller hva man nå vil kalle det. Jesus henger ofte barbeint på korset (om han var barbeint, og om han bad disiplene være barbeint, kommer an på hvordan man leser Bibelen: i Matteus 10, 10 ber han dem om å ikke skaffe seg "veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav." I Markus 6, 8-9, derimot, står det at Jesus "påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet. De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel.")
Så Jesus er litt vanskelig å tyde. Men Buddha avbildes som regel barbeint, og buddhistiske munker er også gjerne uten noe på føttene. Når man går inn i en moské eller et hindutempel, forventes man likeså å ta av seg på beina: man kommer til et hellig sted, man viser respekt ved å gå barbeint.
Den respekten kan komme av flere ting. For det første symboliserer barbeinthet underdanighet: fattigdom, uskyld eller barndom. Å ta av seg skoene kan symbolisere at man er uskyldig i guds hus, at man er guds barn, eller også at man forkaster denne verdens materialisme til fordel for neste verdens lykksalighet.
For det andre er det følelsen man får av å være barbeint. Man er mindre beskyttet og føler seg sårbar, og da kommer jo troen på en gud til god nytte. Man sanser verden sterkere og mer, noe som gjør opplevelsen av å være i et hellig hus sterkere.
For det tredje er det de helsemessige gevinstene av å gå barbeint. Man får bedre holdning, føler seg åpnere og høyere, mer årvåken (spesielt om man alltid bruker sko ellers, man er jo redd for å tråkke på noe), og bruker musklene riktigere. Å gå inn i et hellig hus blir på den måten en tur til noe bedre.
For det fjerde føler man seg mer ett med verden, en følelse som er viktig i de fleste religiøse erfaringer. Man er ikke lenger så avsondret fra omgivelsene, man har lettere for å få den følelsen av å bli ett med guddommen eller menigheten, i ytterste konsekvens kan man føle seg ett med verden: jeg er alt og alt er meg, vi er alle del av en større enhet.
Koble alle disse følelsene sammen med runner's high, den flyten man kan komme inn i etter å ha løpt et godt stykke, når beina bare går av seg selv og sanseinntrykkene er ekstra sterke. (Mot slutten av dette utmerkede intervjuet forklarer Daniel Lieberman runner's high med at når hulemannen var som mest sliten, ofte var da han trengte ekstra skarpe sanser for å fange byttedyret.) Koble alt dette sammen, og det er ikke rart at barbeintløpere av og til kan høres nesten religiøse ut. Opplevelsen kan være så sterk at man kan være fristet til å beskrive dem med åndelige, spirituelle eller religiøse uttrykk.
Men at man kan bruke åndelig ord, betyr ikke at det er en åndelighet. At man blir mer omtenksom av å gå barbeint (i alle fall mot insekter, man vil jo ikke skvæsje dem), betyr ikke at det er en høyere makt som gjør oss mer oppmerksomme. At man føler seg mer som en del av verden, betyr ikke at man er mer eller mindre en del enn man var, bare at man føler seg sånn. At man går barbeint betyr ikke at man er "åndelig", hva det enn måtte bety.
Jeg er det ikke. Jeg er en Dawkins-fan. Jeg løper barbeint fordi jeg liker følelsen, og at enkelte bruker religiøse begreper for å beskrive den følelsen, har ingenting med meg å gjøre. Jeg kommer ikke nærmere en hvilken som helst guddom, og når jeg føler meg mer ett med naturen rundt meg, og sanser den sterkere, mens jeg løper, kan det forklares på helt andre måter enn ved å dra inn noe overnaturlig. Jeg er barbeinting, men jeg er ikke barfotist. Jeg er rasjonalist. Og å være rasjonalist impliserer at man må sikte mot god rasjonalitet, ikke bare komme med ord som tilsynelatende høres rasjonelle eller vitenskapelige ut. Som denne mannen:
Jording (grounding eller earthing) er ikke rasjonelt. Så langt derifra. Det er et oppkok av liksomrasjonalitet og svada, ispedd en solid dæsj nyreligiøsitet. Jo, jeg er enig med ham i utgangspunktet: det er bra å gå barbeint. Men forklaringen hans er så langt ute på jordet at man lurer på om han virkelig mener det eller bare har funnet på noe for å selge bøker og sope inn noen lettjente penger.
Jeg jorder ikke, jeg løper barbeint. (På jordet også, av og til.) Mange vitenskapelige undersøkelser viser at barbeinting er sunt og bra på forskjellige måter, og jeg tar det til meg, men det er ikke på grunn av dem jeg løper. Vitenskapen bak gjorde meg nysgjerrig på barbeintløping og fikk meg til å begynne. Følelsen av å løpe barbeint gjør at jeg fortsetter. Og da kan man kalle det hva man vil -- åndelighet, spiritualitet, religiøsitet.
Jeg kaller det barbeintløping. Det er mer enn nok for meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar