Učka opp

Før vi flyttet til Danmark denne uka (og flyttinga pågår ennå, det skal gudene vite), dro vi på ferie til Kroatia for en uke med sol, strand og generelt slaraffenliv i vannkanten.  Vi installerte oss på stranda om morgenen, badet, spise niste, badet, spiste på restaurant, sov, badet, spiste niste, lekte, badet, dro hjem ti timer senere. Er det ikke det som er luksuslivet? Å ikke gjøre annet enn å døse rundt i solsteken, å avkjøle seg i det klare Adriaterhavet, å spise billig mat med utsikt tvers over fjorden, helt inn til Rijeka? Kan det tenkes noe bedre?

Jeg gjorde det. Jeg kunne tenke meg noe bedre. Så etter noen dager badeliv bestemte jeg meg en kveld for dagen etter å gå opp til toppen av Učka. Barbeint.

Det hadde vært et fantastisk strandvær hele uke, på grensa til å bli for varmt, så jeg bestemte meg for  dra tidlig for å slippe unna den verste heten. Jeg rakk akkurat ikke bussen 0530 fra Rijeka, men 0600 kom det også en, og en drøy halvtime senere stod jeg i Lovran med begge føttene i havet. Jeg skulle opp 1401 meter, opp til toppen av et tårn hvor det skulle være en helt makeløs utsikt. Den ene ankelen var stiv og vond, og den ene fotsålen var fremdeles litt øm etter å ha blitt kuttet til blods under en løpetur to dager i forveien. Jeg fikk ta en meter om gangen. Ifølge guideboka mi skulle det ta tre timer helt opp. Kanskje jeg ville klare det på fire om jeg tok på meg skoa etter etpar hundre høydemeter?

 Etter etpar hundremeter føltes det bedre. Føttene hadde kommet inn i rytmen, riktignok en langsom rytme, men dog, og jeg begynte å tenke at dette ikke var vanskelig i det hele tatt, det var jo bare asfalt og trapper, da en gammel dame ropte på meg. Det er den andre veien, sa hun, du må inn den lille stien der. Og, fortsatte hun, du må ta på deg skoene snart. Stien er ikke så bra. Fem timer, tar det opp! Du har vel penger til taxi...?

Jeg forsikret henne at skoene lå i sekken og at taxi ikke var noe problem. Jeg hadde en tre liters pose med is i sekken, som ville gi meg iskaldt vann hele turen. Sko hadde jeg også. Og om alt kom til det verste, hadde jeg erfaring med å haike. Nema problema. Og det vil helt sikkert ta mindre enn fem timer.

Ti minutter etter tok jeg av meg sekken. Det var små steiner overalt på stien, men verre var stikkebuskene som lå strødd. Skogen var tett, mye tettere enn jeg hadde forestilt meg, gresset strøk meg konstant på anklene og det virket som om jeg nærmest konstant passerte gjennom edderkoppnett. Dette var ingen sti, det var mer et dyretråkk, og jeg senket farten for ikke å tråkke på ting som hoppet ut av buskene. Jeg tok av meg sekken, for jeg klarte ikke mer, jeg ville ta på meg skoene. Hun hadde rett, den gamle dama. Man må bruke sko.

Men fader ta, ett skritt til klarer jeg jo? Og da klarer jeg to? Og ti? Og klarer jeg ti, klarer jeg femti? Og to hundre? Ett skritt om gangen, bare ett skritt til. Det handler ikke om å komme seg til toppen, men om å komme seg enda litt høyere.

Så jeg tok sekken på ryggen igjen og gikk sakte og forsiktig videre.

Jeg passerte skoger som var tette og virket enda tettere på grunn av alle fluene som surret rundt meg, konstant fluesur fra alle kanter. Gresshopper hoppet på stien, enorme, fargerike gresshopper som så ut som giftfrosker, jeg så to hakkespetter og hørte mange flere, mens stien buktet seg stadig oppover. Noen ganger ble jeg redd for at det skulle være noen farlige dyr der, kanskje noen slanger, de hadde sagt det kunne være giftige slanger i skogen -- og da klappet jeg så høyt jeg kunne. Men bare én gang, lyden var like overraskende høy hver gang.

Noen ganger gikk jeg meg nesten vill, men bare nesten, det var skilt som viste hvor lang tid det var igjen til toppen. Det var alltid godt å se disse skiltene, og stemningen steg bare for å synke brått da jeg så hvor lang tid jeg fremdeles hadde igjen. Jeg brukte omtrent dobbelt så lang tid som skiltene tilsa. Kanskje fem timer heller var for lite?

Etter noen hundre høydemeter åpnet skogen seg opp, det ble mer plass mellom trærne, men det ble også brattere. Stien snirklet seg om en trollstigvei, og jeg gikk flere ganger på alle fire, kravlet meg oppover, små små skritt, sakte, sakte. På det bratteste, da jeg var som mest sliten, sparket jeg borti en stein og begynte å blø. Jeg teipet det som best jeg kunne og la teipen tilbake i sekken. Ved siden av den nå halvsmeltede isklumpen (en Camelbak elleler lignende system i fryseren natta over, har aldri smakt bedre vann enn dette isvannet i den kroatiske heten). Ved siden av skoene.

Skoene. 

Jeg ble sittende. Det var mulig jeg ikke ville klare å komme meg over den neste kneika uten sko, det var vanskelig å få feste på den sleipe jorda. Spesielt med en tå som var forslått og blødde. Og det var fremdeles 400 høydemeter igjen. Var det ikke det bra, 1000 meter oppover uten sko?

Jeg ble sittende ubesluttsom. Sko, ikke sko, gå, ikke gå, oppover, nedover. Men så var det som om noe bestemte for meg. Alors, allez, sa jeg høyt ut blant trærne (av en eller annen grunn bruker jeg mine få brokker med fransk når jeg virkelig må samle krefter), reiste meg, tok på meg sekken, bøyde meg ned så hendene fikk tak i noen røtter og dro meg videre mens beina protesterte vilt. Alors, Allez.

Og jeg kom meg videre. Skogen tetnet igjen, den lille utsikten som hadde vært nå og da ble igjen borte, og alt jeg så var diverse sjatteringer av brunt og grønt. GPS-en sa 1200 meter, men det var bare et tall. Toppen (dvs tårnet på toppen) var på 1401 meter, men jeg følte meg ikke nærmere enn da jeg var på 700 meter, og jeg tenkte heller ikke så mye på det. Jeg bare gikk. Hvert skritt var sin egen utfordring. Noen var enkle, noen var myke, noen var spisse, noen var ujevne. Jeg stoppet etpar ganger for å ta ut noen torner, det virket som det var flere av dem nå, jeg gikk som på tynn is, den forreste foten følte seg fram før den fikk vekten på seg. Jeg gikk, bare.

Og så åpnet alt seg. Skogen forsvant plutselig, det ble bare gress opp en bakke, og på toppen av den bakken... Utsikt. Bergtagende, er vel ordet. Opp til høyre var det 150 høydemeter til selve toppen, men rett fram så man plutselig denne utrolige utsikten, skog og fjell og en horisont som strakte seg så man kunne se jordas krumning. Hele turen opp hadde jeg ikke sett eller hørt en levende sjel siden den gamle dama i Lovran, det hadde bare vært tett skog rundt meg, knapt noe utsyn i det hele tatt. Og nå dette. Whoohoo, sa jeg, i mangel på bedre ord, før det bedre ordet slo meg: Merde. Putain de forbanna helvetes merde.

De siste 150 høydemeterne gikk enda saktere, men det var greit. Det var bare skarpe steiner og små stikkebusker med spisse torner og tørt gress, og hvert skritt skjulte farer, men det var greit. For hvert skritt ble horisonten videre. Helt der oppe så jeg av og til noen mennesker, de gikk rundt og så utover, det måtte være selve toppen jeg så, de måtte ha kommet en annen vei.

Og så var jeg oppe.

Jeg gikk sakte sakte opp til toppen av tårnet. Det var den beste utsikten jeg hadde sett noen gang. Jeg tok en slurk isvann av slangen og spiste min ene sjokoladeniste. Bak meg hørte jeg en nordmann si til en annen nordmann: Du, kanskje vi skulle spørre han her? Excuse me, camera...? Jada, sa jeg, på norsk, jeg kan ta bilde, vøttø. Å, du er norsk, sa de lettet, da er det ikke noe problem. Det ble et fint bilde, to nordmenn som hadde gått fra parkeringsplassen 400 meter lenger borte, mot den kroatiske kysten langt der nede. Det kunne ha blitt et fint bilde av meg også hadde jeg spurt dem om å ta et av meg. Men jeg brystet mitt var for stort. Jeg så ned på kysten langt der nede, så skogen og fjellet under meg, og svulmet av stolthet. Jeg hadde gått hele veien. Jeg hadde gått hele den sable veien barbeint.

Og det er mulig det ødela litt for maratontreningen. Men jeg tok på meg tåsko og kom meg fort ned, de siste 2-3 kilometerne til og med løpende på glovarm asfalt (løp helt ned til vannet og hoppet uti, den beste dukkerten jeg noengang har hatt).  Og det er mulig jeg kunne ha brukt dagen på å ligge ved stranda istedenfor. Men det gjorde jeg alle andre dager der nede. Og det er mulig jeg kunne ha klart å komme meg ned barbeint, men det ville ha tatt ganske mye mer tid enn de fire timene jeg brukte opp. Og det er mulig mange har gått barbeint opp der, men jeg tviler på det.

Det er selvfølgelig mulig. Men fader ta, jeg har gått opp til Učka barbeint midt i sommerheten. Om ikke annet, er det noe jeg kan tenke på og glede meg over å ha klart. Og da er det verdt det.



PS -- på vei ned passerte jeg sauer som gjemte seg som tradisjonen sier strutser gjør det: de stod bak et tre med hodet, helt stille, med resten av kroppen fullt synlig. Finnes det virkelig slike sauer, eller var disse spesielt alet fram for sin intelligens?