Helmaraton. Første forsøk.

Til Start

Jeg er ikke en person som sier at jeg ikke klarer ting. Jeg sier kanske at jeg ikke gidder, eller ikke orker, eller ikke synes det er verdt å prøve ting -- men jeg er ikke en som gir opp uten å ha gjort et ordentlig forsøk, samme hvor håpløst det ser ut.

Og likevel, der lå jeg i senga noen timer før starten på helmaraton og hvisket til T: Jeg klarer det ikke. Dette går ikke. Jeg er helt sikker.

Litt nervøsitet har man, det er klart. Litt hodepine, litt kraftløshet, litt vondt i halsen, sånne ting kan man ta på angstkontoen. Ingen problemer. Men disse tunge beina? Disse lårene som klagde bare jeg gikk opp trappene, som til og med etter en lang (kort) natts søvn var så mørbankede at de nesten gjorde vondt? Så nervøs kan man ikke være.

Jeg regnet og funderte. Kunne det være fordi jeg var overtrent? Men 6 kilometer denne uka kunne ikke akkurat regnes som overtrening. Hadde jeg syklet for mye i København? Gått for mye i trapper? Ja, jo, men nei, det kunne ikke være det heller. Jeg måtte ha spist for mye eller lite, eller så var det dårlig væskebalanse. Det passet ikke heller, men det måtte passe, enten det eller så var jeg i ferd med å bli virkelig forkjøla. Og da kunne jeg hvertfall ikke løpe maraton.

Frokosten gikk i en døs. Mine to kamerater var erfarne maratonløpere, de siktet seg begge inn mot 3.30. Jeg? Dette går ikke, sa jeg. Men jeg må starte. Løpe noen kilometer, i alle fall gjøre et ærlig forsøk så ikke foreldre og familie blir skuffet. Jeg kommer ikke til å fullføre. Men jeg skal starte.

Vi tre løpere lot familiene spise frokost videre og skyndte oss til T-banen. Vi var sent ute, og enda senere ute ble vi da det viste seg at T-banen ikke gikk før om tjue minutter. Lørdagsrute. 9:25 kom vi fram til Nationaltheatret. Faren min og broren min var der for å ta sekkene våre, mine to erfarne maratonkamerater jogget lett mot startstreken, jeg gikk etter og satte meg utenfor Rådhuset.

Dette går ikke, sa jeg til broren min. Vi skal heie på deg, vi, sa han. Jeg føler meg litt syk, sa jeg til faren min. Ja, man gjør gjerne det, humret han.

Et kort dobesøk. En dose astmamedisin. Teip på venstre storetå. Ta av mine lite jogger-aktige oppvarmingsklær. Fryse litt. Sette telefonen rundt armen. Se på alle løperne i startområdet, alle skoene. Ta av mine tynne bysko. (Tok ikke T-banen barbeint. Ville ikke skille meg ut.) Kjenne asfalten mot fotsålene. Den er varm, utbryter jeg. Asfalten er ikke kald i det hele tatt, den er behagelig å trå på, og jeg kjenner hvordan jeg kommer inn i løpemodus igjen. Disse nakne føttene har båret meg helskinnet gjennom mange kilometer før. Så la dem da gjøre det igjen.  

Start

Jeg går helt bakerst i startfeltet. Det er en vane jeg har fra gammelt av, jeg liker å være bakerst, det gjør det mye lettere å løpe sitt eget løp og ikke la seg fanges av andres tempo. (Da jeg var barn, medførte det også at jeg ikke fikk for mye astmaproblemer, noe som jo var en fordel.) Jeg går oppover fra de andre løperne, ser på bakken, prøver å gjøre meg klar. Jeg snur igjen, går tilbake mot Rådhusplassen, kaster et blikk mot menneskemengden -- og tråkker på en glassbit.

Hvert eneste skritt du tar, kan være det som ødelegger alt. Følg med.

Glassbiten kan heldigvis bare børstes av, og smerten forsvinner fort. Det er ikke noe blod. Det går bra. Det går bra.

Startskuddet går for første pulje. Jeg blander meg inn i tredje pulje, går litt framover og finner meg en plass inn mot midten, så jeg ikke skal være så synlig fra kantene. En mann ved siden av meg har tåsko, jeg sniker meg unna ham, orker ikke en samtale nå, vil bare være i mitt eget hode.

Andre pulje starter. Jeg har endt opp like bak 4:45-ballongene.

3-2-1. Og der er vi i gang.

Planen min var egentlig å ta det veldig med ro i begynnelsen, gjerne gå de første par hundre meterne, så løpe fem min og gå ett den første halvmaratonen, og først da begynne å spa på. Men det viser seg fort at det ikke er mulig. 4:45-ballongene løper av gårde, alle rundt følger på, og jeg faller inn i rytmen. Jeg kan ikke begynne å gå, da kræsjer de bak i meg, jeg kan ikke løpe fortere, det er ikke plass. Dessuten ville det sett enda latterligere ut enn det allerede gjør. Jeg løper tankeløst, følger bare på.

Vi (for det er et "vi" nå) kommer vekk fra Rådhusplassen og svinger inn rundt festningen og veien åpner seg opp, men 4:45-gruppas rytme har blitt min rytme, og jeg bestemmer meg for å holde meg bak ballongen i minst ti kilometer. Jeg kan hvile i denne farten, det koster ikke så mange krefter å bevege seg i dette tempoet, så da er det det vi gjør.

Første passering

De første 10 byr ikke på store problemer. Jeg holder ord og passerer ikke 4:45-gruppa. På drikkestajonene stopper jeg og drikker vann; på andre drikkestasjon spiser jeg den beste bananbiten jeg noensinne har smakt. (En skulle nesten tro jeg likte bananer.) Underlaget er greit. I Kvadraturen er det et kryss med litt sand, og brosteinene på Karl Johan innbyr til sakte og forsiktig løp, og asfalten er ru enkelte steder (som rundt busstasjonen), men det går helt fint, og jeg føler meg bra ved første runding. Til og med i låra, men det tenker jeg ikke på.

Etter 8,5 kilometer ser jeg pappa og bror. Pappa har løpt en hel bråte med maraton. Han prøvde å få med oss barna på løpingen også, men det fungerte liksom aldri helt. Jeg var med på K-joggen ved Ertehytta så mange ganger at jeg selv flere år senere fremdeles var med på den lokale adelskalenderen, men jeg var bitt av å samle deltakelse, ikke av selve løpingen. Som voksne har både bror og jeg løpt med ujevne mellomrom, men sjelden lenge av gangen, og aldri i nærheten av så intenst som pappa.

Maraton var noe han drev med. Vi sønner lovte oss selv og andre at så lange løp kom vi aldri til å begi oss utpå.

Pappa har reist med buss fra Sylling bare for å stå her og heie på meg. Jeg har 33,5 kilometer igjen. Like langt som det lengste jeg har løpt noengang.

Andre runde

Når andre runde begynner, setter 4:45-ballongen ned farten. Eller så er det bare meg. Jeg siger opp på siden av den ene fartsholderen. Hun sier noe om at de skal passe seg for ikke å tråkke meg på tærne, jeg sier at det går bra, hun sier at hun også har prøvd tåsko, og det var den samtalen.

Jeg er ingen sosial løper.

4:45 kommer lenger og lenger bak meg. Nå løper jeg ikke lenger i et vi, det er ikke lenger en gruppe. Nå er det bare meg og kilometerne.

Ved Operaen hilser jeg på mine to erfarne løperkollegaer. De løper i motsatt retning og er endel kilometer foran meg. Jeg vet ikke hvordan maratonløpere hilser på hverandre og ender opp med en slags blanding av vinking, fjern-high five og noe som ser ut som om jeg slår bort en innpåsliten veps. Ordene jeg utstøter gir ingen mening. Men det er godt å se kjente.

Andre mennesker roper også på meg nå og da. "Heia Per, Heia Ole, Kom igjen Nilsen, Heia Jostei... Han er barbeint!" "Stå på, apeføtter!" "Hvor har du gjort av skoene dine?" Glemte de hjemme, svarer jeg til allmenn forlystelse. Jeg flyter videre.

Andre passering

Ved andre passering av Karl Johan har mamma kommet også. Hennes pers på maraton er 5:50, hun løp seg nesten i senk og har fremdeles litt småvondt av det løpet, men det var i New York, og hun snakker fremdeles om det med en egen glød i stemmen.

Heia Jostein! Trenger du medisin? roper hun.

Hun er bekymret, hun husker barndommens astma og har sikkert hørt av de andre at jeg tok en dose før start, noe jeg som ikke gjør så mye lenger.

Men det går bra, ikke noe problem, jeg får ikke astma av trening lenger, i alle fall ikke denne type trening, bare gress og støv og maling og sånne ting -- men det er mulig jeg trenger litt teip.

Hæ?

Litt sportsteip!

De siste kilometerne har jeg kjent entydning til et gnagsår under den ene foten. Ikke fordi jeg har tråkket på noe, bare på grunn av gjentatte gnidninger mot hard asfalt. Er det noe jeg har vært engstelig for, er det gnagsår.

Da jeg begynte å løpe barbeint, fikk jeg gnagsår etter bare etpar kilometer. (En gang, langs en ekstra grov asfaltsti på Hvar i Kroatia, løp jeg ekstra fort og fikk et stort gnagsår etter bare noen hundre meter!) Det har blitt færre og færre sår etter hvert som teknikken min har blitt bedre, men når man løper 42 kilometer, skal det ikke mye til før huden begynner å klage et sted eller to.

Kan jeg få teip når jeg kommer inn igjen, etter 29 kilometer, roper jeg idet jeg løper forbi og passerer Nationaltheatret. Men der stopper jeg nesten helt opp.

T har kommet, med våre to sønner. Og de har laget skilt: HEIA på den ene siden og PAPpA på den andre.

Jeg løper bort for å gi dem high five, for å si hei og vise dem at jeg setter pris på denne overraskelsen. (Jeg hadde forventet dem litt senere, i målområdet.) Samtidig hører jeg fra den andre siden av gata, mot Spikersuppa, broren min komme dampende med en sportsteip i hånda. Jeg skjener rett over gata, tar teipen og legger den i baklomma på løpetightsen, skjener tilbake igjen for å løpe ved siden av min eldste sønn og hans HEIA-skilt, og så er det videre.

Pappa sa senere at han hadde sine tvil før start, men når han så meg her nesten halvveis, trodde han det kom til å gå. Selv bare løper jeg.

Tredje runde

Idet jeg passerer Rådhusplassen, får jeg et glimt av meg selv på storskjermen. Det ser rart ut, jeg verken gamper eller tripper, men jeg ser ikke nøyere etter, det er ikke noe gøy å se seg selv direkte.

De siste 6-7 kilometerne har jeg tatt igjen mange mennesker, og det fortsetter jeg med utover mot Lysaker. Mange går, spesielt i oppoverbakkene. Det gir en helt egen rus, det er som om jeg er raskest av alle, og kilometerne flyr enda fortere forbi når jeg kan fokusere på å hente inn rygg etter rygg. Rytmen og løpingen går helt fint. Jeg er ikke tungpustet, beina beveger seg jevnt og trutt, alt virker å være på stell. En drikkestasjon lengst vest har bare sportsdrikke (sukkergugge, jeg får det ikke ned), og jeg går i de bratteste bakkene, men neste drikkestasjon hadde masse vann, og selv når jeg går, tar jeg igjen mennesker.

Da skjer det.

På vei inn til byen igjen, etter kanskje 26 kilometer, kjenner jeg en skarp smerte i hælen idet jeg går noen meter. Jeg børster vekk noe fra fotsålen og går videre. Fremdeles vondt. Og denne gangen kommer det blod.

Jeg løper videre, litt hinkende, men innser snart at det er ikke nødvendig å hinke, det er ikke vondt å løpe, bare å gå. Så jeg blir nødt til å løpe de siste 16 kilometerne på grunn av et lite sår på hælen? Jeg løper i alle fall videre foreløpig, rett gjennom en cola-kaffe-stasjon (drikker ingenting her heller), fortsetter bare å løpe, men tester hælen mer og mer, helt til jeg nesten lander på hælen som i gamle dager.

Hm. Ingen smerte?

Jeg stopper og ser under fotsålen. Ikke noe blod. Jeg klemmer og dytter. Ikke noe vondt. Jeg går tre skritt. Ikke noe problem.

Så er alt vel. Jeg løper videre. Snart Rådhusplassen. Snart T og alle de andre.

Tredje passering

De står der alle sammen. Mamma, pappa, bror, T, våre sønner, de andres familie. Jeg suser forbi, i alle fall føles det sånn, kjenner varmen fra de jeg kjenner og flyter videre på den.  Det er nå løpet begynner, sier man. Og det er innen rekkevidde.  

Fjerde runde

Det er nå løpet begynner betyr altså, om man skal tro mine erfaringer, at det er nå fotsålene begynner å klage. Den lille sanda i Kvadraturen tvinger meg til å gå. Asfalten utenfor Operaen er ekkel. Men jeg skal klare det, jeg kan klare det, ikke så mange kilometer igjen, bare ned langs vannet et lite esktrastykke, og så samme runden rundt Botanisk, og så mål. Bare fortsett.

Nedover langs fjorden møter jeg Eivind. Han er i følge med en dame som prøver å oppmuntre ham, men han er sliten, Eivind. Han løper tre skritt før han banner høyt og begynner å gå. Han begynner å løpe igjen, men bare tre skritt før han banner enda høyere. Min marsjfart er høyere enn hans, så jeg tar sikte på å passere ham så fort jeg kan.

Men så begynne den ekstra sløyfen på halvamaratonrunden, den vi ikke løp de første to rundene. Så begynner grushelvetet.

Det positive er at det er ingen mennesker her som ser meg stolpre over småsteinene. Det negative er at det ikke er mennesker her som kan hjelpe meg fram. Jeg løper forbi Eivind, men tråkker på en stein og stønner av smerte. Eivind løper forbi jeg. Jeg tar fart igjen og passerer ham, men treffer nok en stein og han passerer meg igjen, Jeg løper forbi ham igjen og skjener rett foran ham i forsøk på å finne steinløse deler av veien, men mislykkes og banner høyt. Eivind passerer meg igjen, før han også banner høyt og begynner å gå.

Bare måkene fikk med seg vår merkelige dans, måkene og eventuelle løpere som ikke hadde nok med egne problemer. Men banningen vår nådde nok et godt stykke utover havna og inn i intetanende lystbåter.

Når småsteinene begynner å bli færre, passerer jeg Eivind for siste gang. Kom igjen, Eivind, sier jeg. Han svarer ikke, men to hundre meter senere hører jeg ham banne høyt igjen. Forhåpentligvis kom han til mål.

Etter steinene har jeg min raskeste kilometertid på hele maratonet: 5:52. Men euforien straffet seg, for neste kilometer var den treigeste av alle: 7:28. Det er fremdeles langt igjen. Jeg tripper nå, jakter på de beste stedene å sette føttene, løper på fortauskanter så mye som mulig, tar omveier for å unngå grov asfalt. Innimellom går jeg noen skritt, men ikke så mye mer, det er ikke tiden for å gå, det er tiden for å fullføre.

En mann roper til meg fra en balkong: Dagens beste sko! Takk, roper jeg tilbake.

På en drikkestasjon sklit jeg på et bananskall og går faretruende ut i en slags maratonspagat, men jeg stopper, puster, kjenner etter og fortsetter. Ingen skade skjedd. 

Kreftene begynner å svinne hen. Ikke for det, jeg er egentlig ikke utslitt,  men jeg klarer liksom ikke å presse meg mer, heller. Men jeg skal komme meg til mål. Et øyeblikk får jeg tårer i øynene: jeg kommer til å klare det! Når jeg har sett for meg målgangen, har det som regel vært med full jubel og store gråtescener i en overlykkelig ramling over målstreken. Og vi nærmer oss.

MÅL 

40 kilometer. Jeg hører familien min på lang avstand, de har sett meg, men jeg har ikke sett dem, jeg løper sikksakk mellom tilskuerne på fortauet. Det er litt lettere for føttene, og bevegelsene går automatisk, det er som jeg har gjort mange ganger på basketbanen. En dame skvetter når jeg sniker meg foran henne, en mann banner uforvarende.

Jeg løper forbi heiagjengen, virkelig løper så fort at jeg ikke legger merke til at en mann med mikrofon prøver å stille meg et spørsmål. Hundre meter senere går jeg igjen, lange metodiske skritt, for å spare krefter til Karl Johan og brosteinene.

Første del av Karl Johan går fint, men brosteinene er vonde. Jeg prøver å løpe på fortauskanten, men blomstergrytene står så nær veien, jeg kræsjer nesten borti dem. Brosteinene likevel, da.

Nedi bakken sitter det to fotografer som begge tar bilder av meg, siden jeg ikke har noen løpere rundt meg. Jeg løper forbi dem, går igjen. Løper igjen, går igjen, bestemmer meg for å løpe til bakken ved Stortinget. Men der er det også en fotograf, og jeg kjenner ham, så jeg kan ikke unngå å smile og løpe opp likevel. Og når han er bak meg, står det en heiagjeng på toppen av bakken, jeg får ikke med meg verken kjønn eller alder, men det er mange, og de roper på meg alle sammen, så jeg fortsetter å løpe helt opp bakken.

Et av mine vage mål før start var å komme før halvamaratonvinneren. Det ryker i siste sving. Politieskorten durer forbi, og jeg merker såvidt at en eller annen løper veldig raskt for så å forsvinne. Bare fortsett. Noen hundre meter til.

Så åpenbarer Rådhusplassen seg. Ikke noe poeng å spare seg nå. Jeg registrerer at steget mitt er dårlig, hælene plantes i teppet foran mål og jeg aner tilskuerne bare mer enn jeg ser dem. De klapper og jubler høyt. For meg. Jeg prøver å spurte, men gjør det ikke likevel, dasser bare de siste meterne mot målet, slutten på hele greia, og stopper en meter bak linja.

Andremann på halvmaraton tok meg også igjen på oppløpet. Så klappet de ikke for meg likevel.

Det er ingen store følelser. Litt sliten, bare. Jeg jubler ikke, gråter ikke, løfter ikke hendene engang, bare går og ser ned i bakken og kjenner på at målet er nådd.

En mann med mikrofon stopper meg, TV2, den samme mannen som på 40 kilometer, han sier at han har snakket med mamma og at hun mener jeg er litt gal, er du det?

Jeg håper ikke det.

To minutter med TV2, avbrutt av eldste sønn som kommer løpende for å gi meg en klem og yngste sønn som i mangel på bedre alternativer slår meg på rompa med HEIA-skiltet, blir til to sekunder på Sportsnyhetene den kvelden. Men det vet jeg ikke ennå. Jeg stavrer meg ut av det inngjerdede området og møtes av hele familien. Bror spretter en champagne og gir meg et glass.

Du klarte det, Jostein.

Jeg setter meg ned, mer matt enn utslitt, og får champagnen til venstre for meg. Barna setter seg ved siden av, jeg flytter flaska til min høyre side, en automatisk bevegelse etter noen år med sølte melkeglass.

 Så det er sånn det føles å løpe maraton barbeint. Føttene er svarte av møkk, men uten sår og bare antydning til gnagsår. Sportsteipen gnager meg på halebeinet. Musklene er ømme, men ikke altfor ømme, jeg går forholdsvis normalt. Den begynnende forkjølelsen merkes ikke i det hele tatt. Og hodet? Og gleden?

 Selvfølgelig klarte du det, sier en stemme i hodet mitt. Det er bare å sette den ene foten foran den andre mange nok ganger.

Konklusjon

Ifølge pappa, som fulgte jeg nøye gjennom hele løpet på Endomondo, hadde jeg et perfekt løpsopplegg:  
Så vidt vi kunne se i går så har du løpt med negative split. Den siste halvdelen 1, 5 minutter raskere enn den første. Det er helt ideelt i tilfelle.  Så sånn sett lønte det seg å ligge bak 4:45-ballongen første runde, selv om jeg selvfølgelig nå gjerne ville ha løpt litt raskere, under 4:30, for eksempel. Man setter seg jo nye mål hele tiden.

Han likte også steget mitt, sa han:
 Jeg var også imponert over steget ditt - helt annerledes enn det jeg er vant til fra din side. Det er tydelig at barbeintløpingen skaper et kort, mykt. lett steg. Du var også mye rettere i ryggen. Vanligvis luter man mer framover med sko.

Det er altså ikke bare meg: jeg har virkelig endret steget fra klampete til trippete, fra tungt med tunge sko til lett uten sko. Godt.



Min eldste sønn var veldig opptatt av hvordan det føles å løpe maraton barbeint, og hvor mange norske som har løpt helmaraton barbeint før. Jeg vet om bare én, sa jeg, og jeg kunne se han smile stolt. Og en stolt sønn er en gave.

Men jeg vet ikke hvor stolt jeg er. På den ene siden er det langt å løpe uten noe på beina, og det krever sine føtter. Jeg tar til meg all ros jeg kan få (gikk til og med så langt som til å sjekke likes på min nesten ubrukte facebook-side den kvelden...). På den annen side føler jeg at jeg sniker meg til den rosen. For meg nå er det langt lettere å løpe barbeint enn med vanlige joggesko. Jeg klarte aldri å løpe så langt med joggesko, rekorden er på 21 kilometer, og da var jeg langt ømmere og stølere enn nå. Selv tåsko eller andre minimalistiske sko hindrer liksom føttene mine å gjøre jobben sin fullt ut, og selv om jeg nok ville ha løpt fortere i dem, så føles det bedre helt barbeint -- og jo mer jeg trener barbeint, desto mindre vil jeg tjene på å bruke sko.

Det er jo det det går ut på, i bunn og grunn: det gjelder bare å trene nok. Jeg er bare heldig som har funnet noe å trene på som gir meg så mye glede.

Nå gjenstår det bare å la andre ta del i denne gleden.

(Bilde fra første runde, mens jeg fremdeles hadde skjerf)

(Fra innspurten. Litt mer sliten. Andremann på halvmaraton i bakgrunnen.)