Barbeint åndelighet: jording på jordet

Barbeinthet er ofte knyttet til en form for åndelighet, eller spiritualitet, eller religiøsitet, eller hva man nå vil kalle det. Jesus henger ofte barbeint på korset (om han var barbeint, og om han bad disiplene være barbeint, kommer an på hvordan man leser Bibelen: i Matteus 10, 10 ber han dem om å ikke skaffe seg "veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav." I Markus 6, 8-9, derimot, står det at Jesus "påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet.  De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel.")

Så Jesus er litt vanskelig å tyde. Men Buddha avbildes som regel barbeint, og buddhistiske munker er også gjerne uten noe på føttene. Når man går inn i en moské eller et hindutempel, forventes man likeså å ta av seg på beina: man kommer til et hellig sted, man viser respekt ved å gå barbeint. 

Den respekten kan komme av flere ting. For det første symboliserer barbeinthet underdanighet: fattigdom, uskyld eller barndom. Å ta av seg skoene kan symbolisere at man er uskyldig i guds hus, at man er guds barn, eller også at man forkaster denne verdens materialisme til fordel for neste verdens lykksalighet. 
For det andre er det følelsen man får av å være barbeint. Man er mindre beskyttet og føler seg sårbar, og da kommer jo troen på en gud til god nytte. Man sanser verden sterkere og mer, noe som gjør opplevelsen av å være i et hellig hus sterkere.
For det tredje er det de helsemessige gevinstene av å gå barbeint. Man får bedre holdning, føler seg åpnere og høyere, mer årvåken (spesielt om man alltid bruker sko ellers, man er jo redd for å tråkke på noe), og bruker musklene riktigere. Å gå inn i et hellig hus blir på den måten en tur til noe bedre.
For det fjerde føler man seg mer ett med verden, en følelse som er viktig i de fleste religiøse erfaringer. Man er ikke lenger så avsondret fra omgivelsene, man har lettere for å få den følelsen av å bli ett med guddommen eller menigheten, i ytterste konsekvens kan man føle seg ett med verden: jeg er alt og alt er meg, vi er alle del av en større enhet.

Koble alle disse følelsene sammen med runner's high, den flyten man kan komme inn i etter å ha løpt et godt stykke, når beina bare går av seg selv og sanseinntrykkene er ekstra sterke. (Mot slutten av dette utmerkede intervjuet forklarer Daniel Lieberman runner's high med at når hulemannen var som mest sliten, ofte var da han trengte ekstra skarpe sanser for å fange byttedyret.) Koble alt dette sammen, og det er ikke rart at barbeintløpere av og til kan høres nesten religiøse ut. Opplevelsen kan være så sterk at man kan være fristet til å beskrive dem med åndelige, spirituelle eller religiøse uttrykk.

Men at man kan bruke åndelig ord, betyr ikke at det er en åndelighet. At man blir mer omtenksom av å gå barbeint (i alle fall mot insekter, man vil jo ikke skvæsje dem), betyr ikke at det er en høyere makt som gjør oss mer oppmerksomme. At man føler seg mer som en del av verden, betyr ikke at man er mer eller mindre en del enn man var, bare at man føler seg sånn. At man går barbeint betyr ikke at man er "åndelig", hva det enn måtte bety.

Jeg er det ikke. Jeg er en Dawkins-fan. Jeg løper barbeint fordi jeg liker følelsen, og at enkelte bruker religiøse begreper for å beskrive den følelsen, har ingenting med meg å gjøre. Jeg kommer ikke nærmere en hvilken som helst guddom, og når jeg føler meg mer ett med naturen rundt meg, og sanser den sterkere, mens jeg løper, kan det forklares på helt andre måter enn ved å dra inn noe overnaturlig. Jeg er barbeinting, men jeg er ikke barfotist. Jeg er rasjonalist. Og å være rasjonalist impliserer at man må sikte mot god rasjonalitet, ikke bare komme med ord som tilsynelatende høres rasjonelle eller vitenskapelige ut. Som denne mannen:







Jording (grounding eller earthing) er ikke rasjonelt. Så langt derifra. Det er et oppkok av liksomrasjonalitet og svada, ispedd en solid dæsj nyreligiøsitet. Jo, jeg er enig med ham i utgangspunktet: det er bra å gå barbeint. Men forklaringen hans er så langt ute på jordet at man lurer på om han virkelig mener det eller bare har funnet på noe for å selge bøker og sope inn noen lettjente penger.

Jeg jorder ikke, jeg løper barbeint. (På jordet også, av og til.) Mange vitenskapelige undersøkelser viser at barbeinting er sunt og bra på forskjellige måter, og jeg tar det til meg, men det er ikke på grunn av dem jeg løper. Vitenskapen bak gjorde meg nysgjerrig på barbeintløping og fikk meg til å begynne. Følelsen av å løpe barbeint gjør at jeg fortsetter. Og da kan man kalle det hva man vil -- åndelighet, spiritualitet, religiøsitet.

Jeg kaller det barbeintløping. Det er mer enn nok for meg.

Bananer og pasta

En del av forberedelsene til maraton, har jeg skjønt, er å trene på å ta til seg næring underveis. Ikke bare vann og annen drikke, det sier seg selv at tre-fire-fem timer med løping krever at man drikker, men også mat. Spesielt om man kommer ned på mitt tempo og er ute så lenge at speakeren begynner å gjespe i bua si.

Dagen før løpet må man selvfølgelig spise masse pasta. Men det vil ikke være nok til å ta deg gjennom hele løpet.

Så jeg må begynne å trene på å ta til meg næring mens jeg løper. Men hva slags næring? På Oslo Maratons nettsider står det slik:

HVA VIL SERVERES PÅ DRIKKESTASJONENE?
På drikkestasjonene får man Powerade sportsdrikk, vann og bananer.

Bananer. Bananer og ikke noe annet. OK, da skal jeg trene på å spise bananer mens jeg løper. Det er bare et problem: jeg klarer ikke bananer.

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Etter de tre seneste treningsturene har jeg skrelt meg en banen og studert den og betraktet den og sagt til meg selv: Det er bare en banan. Det er godt. Og så har jeg tatt meg en liten bit, ikke på langt nær en munnfull, og beveget kjeven opp og ned og kjent hvordan banenen sprer seg i munnen, hvordan den går i oppløsning og sprer banansmaken overalt, og så har jeg svelget, tungt, og dyttet ned nedover, og den oppløste bananklumpen har sklidd sakte nedover spiserøret.

Hver gang har jeg klart å tvinge i meg en halv banan før jeg måtte gi opp.

Det er ikke noe galt med banan i seg selv. Min favorittmat er selvlaget smoothie med melk, blåbær, jordbær -- og to store bananer. Uten banan er smoothien ikke i nærheten av å smake like godt. Og jeg har ikke noe imot at andre spiser banan, tvertimot, det gleder mitt hjerte hver gang barna tar en banan istedenfor hva som helst annet av ferdiglaget skvip.

Og jeg vet, jeg vet veldig godt, at banan er utmerket når man skal bevege seg over lange distanser. Notto Fipp, "Bananen", satte rekord Trondheim-Oslo til fots på en diett av bananer og melk. Her avbildet med bananer:

Og maratonløp har gjerne det, bananer i lange rader, det er det maratonere spiser når de maratoner, og det er en kost som eksperter anbefaler og som hjelper en å komme seg helberget gjennom maratonet. Jeg vet, jeg vet. Og likevel vrenger det seg litt i meg når jeg ser slike bilder:

(Bilder fra http://www.teambittel.de/team/Veranstaltungen_2010/20100411_pAris_2.htm og kondis.no)

Det kan være det var en bananlikør for mye en gang, og at den smaken sitter i. (Men bananlikør? Hvorfor i alle dager skulle jeg eventuelt ha drukket bananlikør?) Det kan være at jeg er predisponert for å ikke like bananer, eller at jeg forbinder det med magesjau (som jeg i mange år ikke kunne spise tomatsuppe, som jeg elsket som liten, på grunn av en uheldig opplevelse etter en helt vanlig middag). Det kan bare være at jeg har hengt meg opp i at bananer har en ekkel konsistens. Men jeg lover å prøve videre. Banan hver trening.

Og om jeg ikke klarer det, får jeg heller ta med meg noe ordentlig mat på turen og trøste meg med Rune Larssons ord: som jeg ikke klarer bananer, klarer han ikke havregrøt. Men det er ikke noe problem.

Og pasta er bare tull.

Barbeint vinterløping

Når blir det for kaldt å løpe barbeint? Når bør man få på seg sko for ikke å fryse på eller til og med forfryse tærne? I fjor satte jeg rekord med sju kilometer i fem grader, og var veldig stolt. Men det føltes ikke som jeg hadde virkelig utfordret skjebnen. For bortsett fra litt ubehag den første kilometeren, var det ikke kaldt mens jeg løp, snarere tvert imot med alle lagene jeg hadde på resten av kroppen. (Halvveis hadde jeg tatt av meg både lue og treningsjakka, og likevel var jeg for varm.)

Man skulle tro at null er en magisk grense. Kommer man over på minussida, fryser vann til is (det blir glatt, blant annet) og det kan være snø på bakken. Og man skulle også tro at det begynner å bli farlig å løpe barbeint. Svetten din kan fryse til is. Det kan danne seg is på føttene dine, og den kan skjære i huden din, eller i det minste gi deg forfrysninger. Alle sa i hvertfall det, da vinteren kom i fjor, at nå blir det slutt på barbeintløpingen, Jostein. Det var den sesongen, nå må til og med du ha på deg sko! Og så humret de litt.

Da fikk jeg selvfølgelig lyst til å trasse og motbevise alle. Så da gjorde jeg det.

Jeg skjønner ikke alt jeg sier i denne videoen (snøvler mer når jeg har trent, og enda mer når det er kaldt), men jeg klarer da å tyde nok til å være enig i meg selv: 4 kilometer i minus fem grader er ikke noe stort problem. Jeg husker fremdeles de isete områdene i skyggen, hvordan jeg skle litt og hvordan det kjentes ut som om huden på fotsålen hang litt igjen (etter samme prinsipp som når tunga fester seg i metallstenger om vinteren), men jeg husker også at kulda egentlig ikke bet verre enn at jeg hadde klart ganske mange flere kilometer hadde jeg vært i form til det. (Og hadde jeg løpt med bedre teknikk: de påfølgende dagene fikk jeg en voksen blodblemme under den ene foten, den foten med mest krokete storetå, den jeg vrir litt i frasparket. Men det er detaljer.)

Hadde det vært snø, hadde det vært annerledes, sa alle når jeg kom hjem. Det vil si, først sa de at jeg var gal. Og så, som om det minsket min galskap, sa de at det nok hadde vært mye verre i snø. Jeg hadde tross alt bare is under foten; å få snø til ankelen og kanskje enda lenger må være enda verre, og det ville ha vært helt umulig. Sa alle. Og alle hadde et poeng, de har gjerne det, men de hadde ikke alle poengene (det har de som regel ikke). Snø er annerledes. Jeg har ikke løpt mye i snø, men nok til å ha kjent forskjellen på ikke snø -- og til å innse at det er stor forskjell på lys, lett, nyfalt puddersnø og gammel, isete, skare. Men det er ikke umulig. Med trening går også det:





Det som derimot er umulig, og som alle vinterbarfotere klager over, er saltet på veiene. Det brenner seg inn og lager sår og forfrysninger, og det er den ene tingen man for all del bør unngå. Alt det andre kan man trene seg opp til. Om man da vil. 

Om noen er gale nok til å ville prøve (men tro meg, om det er en galskap, er det en galskap som mye mindre farlig og mer givende enn de aller fleste synes å tro, gitt at man trener seg opp til det og kler seg varmt på resten av kroppen), er Barefoot Runners Societys vinterutfordring en god start å lese seg opp på.

Langsom musikk

Noen ganger vil man ikke løpe. Noen ganger er man sliten og slapp og stiv og støl, og alt man vil er å holde seg inne. Kanskje været er dårlig. Og alt det man skal gjøre, alt arbeidet som hoper seg opp!

Noen ganger frykter man å bli sliten igjen, man husker sist gang, det var ikke noe gøy, man hadde ikke engang krefter til å leke med barna før de skulle legge seg.

Noen ganger hører man på musikk, og man tenker: jeg løper ikke. Jeg nekter å løpe nå. Men jeg løper, det er det jeg gjør. Det er ikke noe man kan velge bort. Noen ganger hører man på musikk og er ikke i nærheten av å være klar for en løpetur, i alle fall ikke med denne musikken:





Men man løper, det er det man gjør -- så hva gjør man? Finner fram løpebukse og en utvasket T-skjorte. Skyver bort legobrikker fra trappa med bare tær. Stiller seg opp foran huset, fremdeles med musikken i hodet. Trykker på START på Endomondo-appen.

Og da må man jo løpe.

The phone's off the hook/No-one know where we are/It's been a long time since I drank champagne.

Sakte, sakte. 5 minutter løping, 1 minutt gåing. Bare få mengde.

The ocean's blue as blue as your eyes/I'm gonna take them with me when I go.

En del av meg tripper bortover fortauet som vanlig, en annen del har sett seg i lenestolen og nyter musikken som kommer fra brystet et sted, innenfra meg, eller fra hodet. En del fokuserer på beinas frekvens (ca 180), en annen fokuserer på musikkens rytme (ganske mye mindre), og det fungerer, det kræsjer ikke, jeg kan nynne en langsom sang i hodet mitt mens jeg løper som vanlig, ganske som vanlig.

Bare litt saktere. Men jeg løper.

Noen ganger vil man ikke løpe. Men man trenger ikke løpe som man ikke vil. Man trenger bare å følge den musikken man har i hodet, så løper man akkurat passe. 

I'm gonna take it with me when I go.

Og så kommer jeg hjem igjen og har plutselig løpt en time. Og har fått så mye energi av å løpe at jeg har lyst til å løpe en time til.

Noen ganger vil man ikke jobbe, noen ganger vil man bare løpe. Men man jobber, det er det man gjør -- så da gjør man det.

Nå gjelder det bare å finne riktig jobbemusikk.

Man må kjenne grusen for å kjenne gresset

Grus er noe herk. Småsteiner er enda verre, spesielt om de er spisse. Smerten fra en velplassert og spiss stein skyter opp i deg og henger igjen i ryggraden i mange minutter -- og minnet om den sitter i deg i mange uker. En gang gikk jeg noen kilometer barbeint gjennom et kaktuslandskap. Det minnet sitter i fremdeles, tre år senere. Det er ikke rart folk velger å bruke sko.

Men ingen av de mange småsteinene jeg har tråkket på, ikke engang de titalls kaktuspiggene jeg dro ut av fotsålene, gav meg varige mén. Ingen gav meg sår: de få gangene hudene på fotsålene ble ødelagt, var det bare smerte, ikke noe blod, mer som et avansert gnagsår enn noe annet. (Den eneste gangen jeg har blødd fra fotsålen, var da jeg løp etpar dager etter å ha tråkket på en kvist, og selv det var bare en dråpe.) Jeg har blitt øm og litt forslått etpar ganger, men selv det har forsvunnet fort og lett.

Grus er noe herk. Det gjør vondt. Men det er bare smerte. Hadde jeg kunnet velge da jeg begynte å løpe barbeint, hadde jeg selvfølgelig valgt bort all grus (er det mye småsteiner i Oslo maraton-løypa?), det er lite som er så deilig å løpe på som gress eller ren, nylagt, jevn asfalt -- uten smerte som skyter opp i ryggraden.

Men heldigvis kunne jeg ikke velge. Og heldigvis har jeg truffet mange småsteiner i min løpekarriere.

For det første lærer ujevnt underlag deg til å løpe bedre teknisk. Jo vondere det er å lande, desto mykere må du løpe. Desto riktigere.

For det andre endrer føttene seg: huden blir tykkere og mer læraktig og beskytter bedre. Hjernen tolker signalene fra føttene annerledes: det som før ble tolket som fare og kjempevondt, tolkes etter hvert som litt ubehag,  kanskje til og med som behagelig.

For det tredje, og dette er kanskje den viktigste lærdommen, kan man ikke få gress uten grus. Om du vil kjenne gresset mot føttene, må du også åpne opp for å kjenne grusen. Vil du løpe uten sko på plenen, må du ta høyde for at det vil være småsteiner der, eller veps, eller små jordhauger, eller en gjenglemt legobrikke. Du kan beskytte deg med sko, men da vil du ikke kjenne varmen fra bakken mot fotsålene.

Det er farer overalt, og man trenger av og til å beskytte seg. Men samtidig er enhver beskyttelse en hindring, man beveger seg mindre fritt, man sanser mindre, man opplever mindre av verden. Også mentalt: jo mindre man åpner opp for å såres, desto mer begrenser man sin egen evne til å føle glede. Jo flere forbehold man tar, desto vanskeligere er det å elske og bli elsket. Ja, det gjør vondt å sviktes, som det gjør vondt å tråkke på en stein, og smerten henger i ryggraden lenge etter at man har trukket seg unna. Men er det ikke verdt det?

Du kan ikke få gress uten grus. Du kan ikke fly uten å hoppe. Du vil falle, og du vil tråkke på steiner -- men hver gang du merker smerten, tenk på dette: du er i stand til å kjenne smerte. Du har ingen rustning. Og det betyr at du er i stand til å kjenne glede også.

Grus er ikke noe herk. Det er hele grunnen til at jeg løper barbeint.



Eller som Tellmann Knudson sier rundt 1:15: Thank you rock!

The readiness is all

(Herfra)
Alea iacta est. I have registered for a full marathon. I have paid. I have told my family. I have even told the world about it, why, I keep on telling as many people as possible about it, painting myself into a smaller and smaller corner. I will run. At least I'll try. No, I'll have to run. So I'll run.

I have never even run a half marathon before. Well, except this one time I followed a ultrarunner his last 35 km before an ambulance picked him up -- but that was slow slow slow, and I ran in Fivefingers. Now I'll run barefoot, only with sports tape around my left big toe, to minimise the arthritic pain, even though it hinders movement a bit. 42 kilometers with skin to ground: my skin to ground record so far is 15 kilometers.

But I'll run. In 80 days, 21st of September, in Oslo, me and probably another barefoot guy (but he did it last year as well, he knows what he's doing) will start 0945 in the morning and hopefully -- hopefully! -- still be alive and well some 4 or 5 or 6 hours later. And hopefully we will be able to, I mean I will be able to, walk somewhat normally the following week.

I'm scared. Of course I am. Terrified. It's a full bloody marathon, for crying out loud, and I have never been close to being a runner. It's a train wreck in slow motion, in full view in the blogosphere.

But barefoot running has taught me things, first and foremost that running can be fun, and really is fun, and that I really enjoyed running all along, I just didn't realize it. And I want to pay back. To the barefoot running gods, if you like. I want to climb this once seemingly unclimbable mountain to pay hommage to the barefoot running gods.

I have pictured myself running the last kilometer. If the reality is anything close to the dream, I need no other justification.


I am ready. I'll be ready. Somehow.

Wish me luck.

Ved Ken Bobs skjegg

Nå som jeg har løpt over 30 barbeinte kilometer på en uke og kan begynne å kalle meg en viderekommen barbeintløper (langt igjen til ekspert, men), må jeg også begynne å tenke over imaget mitt. Jeg mener, det er én ting å ta sine første, stavrende, stolprende barfotskritt etter å ha brukt sko i flere tiår. I begynnelsen gjør man sitt beste for ikke å skille seg ut, man kler seg i de vanlige lycra-tightsene som alle løpere har, man sørger for at man ikke er ubarbert eller på noen som helst måte ustelt, man tar gjerne med seg sko så alle kan se at man ikke driver og barbeiner hele tiden, kort sagt, man prøver å unngå å vekke noen som helst oppmerksomhet.

Man vil jo bare løpe litt. Men uansett hvor hardt man prøver, vil ens bare tær vekke oppmerksomhet. Man vil båssettes som en barfotløper -- som man jo er, eller i det minste prøver å bli -- og dermed som noe annerledes, rart, selvpinersk eller simpelthen hoderystende på trynet idiotisk -- som man kanskje kan være av og til, men neppe prøver å bli.

Men om noen skuler mistenksomt på dine føtter, vil andre applaudere dem. Og man vil jo selfølgelig heller henge med applaudanter og bli som dem. Så man skaper seg sitt image i deres bilde, i barfotstammens eldres bilde, og føler seg ikke lenger å utenfor. Det er én ting å ta sine første barfotskritt; det er en annen å befeste sin barfotstatus.

Og når det dreier seg om barfotløping, er det få som har denne mannens status:




(Bilde fra Ken Bobs hjemmeside)

Ken Bob Saxton har løpt 79 maraton barbeint (og ett lidelsesfullt i sko) og har skrevet den kanskje beste boka om barbeintløping. Lenge før det ble in, kastet han skoene, og han løp ikke sakte, heller: maratonrekorden hans er på 3.18. Og ja, han heter Ken Bob og kaller seg ofte for Barefoot Ken Bob -- et sånt navn som enten gir deg kultstatus eller får folk til å fnise bak din rygg.

Og bortsett fra bare føtter har han én ting som gir ham et umiskjennelig image: et enormt skjegg.

For Ken Bobs del kommer skjegget av det samme som barfotingen: overfølsomhet. Sko var trange og gjorde ham gal, barbering var vondt og, i mangel på bedre ord, irriterende. Så mye mer behagelig å gå uten sko, så mye deiligere å ikke barbere seg!

Andre barfotere har også skjegg eller i det minste en viss ansiktsbehåring -- av den samme eller andre grunner. Enkelte tar argumentasjonen om barfotløpingens naturlighet til sin ytterste konsekvens og løper som hulemenn, noen komplett med klubber:

(Bilde fra projektbarfota.se)

På samme måte som det er en grunn til at føttene våre er som de er, og at de fleste sko gjør mer vondt enn godt i lengden, er det en grunn til at menn har skjeggvekst: la føttene bevege seg fritt, la skjegget vokse fritt. Langt skjegg beskytter mot sol og kulde og vind, det gir en aura av visdom og verdighet, og man slipper å ødelegge miljø og hud ved alle disse barbermaskinene og -høvlene vi prakkes på av reklamer og vår kulturs hysteriske jakt på ungdom. Hulemenn klarte seg helt fint uten Gillette, burde ikke vi kunne det også?

Skjegg og barfotløping hører sammen. Eller: (mannlige) barfotløpere er oftere mer skjeggete enn ikke barføtte løpere. Så det kan være mitt image. Et stort skjegg.
  

 Jeg kom så langt. Da begynte familien å protestere. Det vil si, en sønn sa wow, du kan få skjegg helt ned til magen, og så lo han i flere minutter. Til magen! Og den andre sønnen lo med og nevnte flere kroppsdeler jeg kunne la skjegget vokse til, og så lo de enda noen minutter. Men T begynte å la meg vente nede på gata når jeg skulle treffe henne på jobben, og om noen kolleger kom forbi, husjet hun meg forsiktig bortover fortauet.

Min mann, den skjeggete, barføtte, han med ustrøkne bukser og utvaskede T-skjorter, han som trenger en hårklipp og å stusse øyenbrynene så han ser mer av verden. Jojo, hun har et poeng.

Så jeg stusset skjegget og strøk buksene og møtte verden litt mer distingvert, i alle fall ved de anledningene alle andre gikk i dress og mennesker høyt på strå skulle presentere eller presenteres og jeg skulle representere noe mer enn bare meg selv. De som så forvandlingen hadde flere dagers samtaleemne å le seg skakke av.

Men nå er det 80 dager til maraton, og 80 dager er ingen tid for et fullblodsskjegg. Spesielt ikke om det skal være mitt barfotimage. Så jeg har sakte men sikkert, nesten umerkelig, begynt å spare igjen. Om jeg gjør det sakte nok, kanskje ingen merker forskjellen før jeg er på nivå  med Ken Bob.

Og kommer jeg dit, blir et skarve maraton en lek. Image er alt.