En del av forberedelsene til maraton, har jeg skjønt, er å trene på å ta til seg næring underveis. Ikke bare vann og annen drikke, det sier seg selv at tre-fire-fem timer med løping krever at man drikker, men også mat. Spesielt om man kommer ned på mitt tempo og er ute så lenge at speakeren begynner å gjespe i bua si.
Dagen før løpet må man selvfølgelig spise masse pasta. Men det vil ikke være nok til å ta deg gjennom hele løpet.
Så jeg må begynne å trene på å ta til meg næring mens jeg løper. Men hva slags næring? På Oslo Maratons nettsider står det slik:
HVA VIL SERVERES PÅ DRIKKESTASJONENE?
På drikkestasjonene får man Powerade sportsdrikk, vann og bananer.
Bananer. Bananer og ikke noe annet. OK, da skal jeg trene på å spise bananer mens jeg løper. Det er bare et problem: jeg klarer ikke bananer.
Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Etter de tre seneste treningsturene har jeg skrelt meg en banen og studert den og betraktet den og sagt til meg selv: Det er bare en banan. Det er godt. Og så har jeg tatt meg en liten bit, ikke på langt nær en munnfull, og beveget kjeven opp og ned og kjent hvordan banenen sprer seg i munnen, hvordan den går i oppløsning og sprer banansmaken overalt, og så har jeg svelget, tungt, og dyttet ned nedover, og den oppløste bananklumpen har sklidd sakte nedover spiserøret.
Hver gang har jeg klart å tvinge i meg en halv banan før jeg måtte gi opp.
Det er ikke noe galt med banan i seg selv. Min favorittmat er selvlaget smoothie med melk, blåbær, jordbær -- og to store bananer. Uten banan er smoothien ikke i nærheten av å smake like godt. Og jeg har ikke noe imot at andre spiser banan, tvertimot, det gleder mitt hjerte hver gang barna tar en banan istedenfor hva som helst annet av ferdiglaget skvip.
Og jeg vet, jeg vet veldig godt, at banan er utmerket når man skal bevege seg over lange distanser. Notto Fipp, "Bananen", satte rekord Trondheim-Oslo til fots på en diett av bananer og melk. Her avbildet med bananer:
Og maratonløp har gjerne det, bananer i lange rader, det er det maratonere spiser når de maratoner, og det er en kost som eksperter anbefaler og som hjelper en å komme seg helberget gjennom maratonet. Jeg vet, jeg vet. Og likevel vrenger det seg litt i meg når jeg ser slike bilder:
Det kan være det var en bananlikør for mye en gang, og at den smaken sitter i. (Men bananlikør? Hvorfor i alle dager skulle jeg eventuelt ha drukket bananlikør?) Det kan være at jeg er predisponert for å ikke like bananer, eller at jeg forbinder det med magesjau (som jeg i mange år ikke kunne spise tomatsuppe, som jeg elsket som liten, på grunn av en uheldig opplevelse etter en helt vanlig middag). Det kan bare være at jeg har hengt meg opp i at bananer har en ekkel konsistens. Men jeg lover å prøve videre. Banan hver trening.
Og om jeg ikke klarer det, får jeg heller ta med meg noe ordentlig mat på turen og trøste meg med Rune Larssons ord: som jeg ikke klarer bananer, klarer han ikke havregrøt. Men det er ikke noe problem.
Og pasta er bare tull.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar