Jeg er ikke alene

Jeg så en barbeintløper i går. Jeg er fremdeles litt oppskaket.

Det var midt i et kryss. Jeg kom syklende med sekken full av melk og jus, mens han løp over gangfeltet på rødt, siden det ikke var noen biler. Jeg smilte i et forsøk på å virke medvitende, men det fungerte ikke helt. Hvis han er vant til at mange stirrer, vil det ikke være så lett å tolke en tilfeldig valgt syklists stirring som en hilsen fra en medbarbeinter. Og uansett, hvordan smiler man medvitende? Hvordan viser man at man selv er en del av den samme minoriteten?

Jeg kunne ha stoppet, eller i det minste saktnet farten, men det var mange sykler bak meg, og jeg måtte uansett komme meg hjem med maten før det begynte å regne på alvor. Jeg kunne ha vist ham tommelen opp, men jeg kom ikke på det før det var for sent -- og uansett løp han fort og så ikke min vei, og en tommel kan like gjerne komme fra en som aldri har satt sine føtter utenfor sko en eneste gang etter det siste besøket på en strand for åtte år siden.

Hei, skulle jeg ha ropt, jeg løper også barbeint. Men han ville ikke ha skjønt det, eller han ville ikke skjønt at det var til ham, for jeg syklet jo videre.

Jeg tråkket på og lurte på om det var sånn jeg så ut også. Han hadde langt, grått hår, det var noe hippie-aktig over ham: det var verken løpetights eller singlet, bare en shorts og en gammel T-skjorte. Han løp fort, men ikke som de fleste andre jeg ser løpe her, selv om overraskende mange har et godt løpesteg. Han gled over asfalten mer enn han løp. Føttene hans var påfallende brede.

Da jeg kom hjem, tenkte jeg fremdeles på føttene hans, så uvanlig brede, og på måten han løp på, og kanskje også hippie-faktoren, og jeg følte meg nesten truet. Ikke fordi han tok mitt domene og utfordret min stilling som søernes barbeintløper -- nei, heller fordi han så så... annerledes ut enn de løperne jeg er vant til å løpe med. Ingen andre løper barbeint som jeg har sett her, og ingen andre virker så... sjuskete? Lite opptatt av utseende? Så ignorante når det gjelder løperes sosiale regler?

Med meg er det annerledes, prøvde jeg å si til meg selv, for jeg... er meg, og jeg er ikke annerledes, fordi jeg vet hva jeg tenker og det kan ikke være noe annerledes med mine tanker, de føles i hvertfall ikke annerledes, tvertimot er de de vanligste tankene jeg vet om i min verden. Denne gamle barfotløperen var nesten litt skummel, jeg visste ikke hvor jeg hadde ham, eller hva jeg kunne forvente av ham. Jeg, derimot, er snill som dagen er lang og lettere å ha med å gjøre enn de aller fleste, ja, jeg kjenner vel ingen som er så hyggelig og fornuftig og lite truende som meg, og når jeg gjør noe, si løper barbeint, så er det alltid en lang, rasjonell argumentasjon bak det, som alle ville ha sagt seg enig i, hadde de bare hatt tilgang til den. Jeg løper ikke rundt som en annen hippie og truer folk med mine bare tær. Og hvertfall ikke med håret i hestehale!

Det var skjegget som gjorde det. Jo mer jeg tenkte på barbeintmannen for å forklare hvordan han kunne oppfattes truende, jo flere dører tankene mine fant, desto flere ganger møtte jeg meg selv i dem. Jeg holdt ut lenge, men når jeg kom til hans hestehale og det inn fra venstre kom en tanke om mitt skjegg, og at skjegg tross alt er ganske mye mer truende enn litt ekstra hår i nakken -- da klarte jeg ikke lenger å rettferdiggjøre meg selv. Er en stakkars gråhåret løper truende på meg i kraft av sin annerledeshet, hvordan må ikke da jeg kunne oppfattes truende, med de samme bare føttene som ham, med noenlunde de samme klærne, og med større, sintere øyenbryn og mye mer ansiktshårvekst. 

Men jeg er ikke farlig! Og jeg har rett når det gjelder dette med barbeintløping, pep det en stemme i hodet mitt.

Men det hjelper ikke. Om du oppfattes truende, på grunn av bare føtter eller hva som helst, så er du det. Og uansett hvor rett det måtte være å løpe barbeint, så er det fremdeles langt fra hvordan de aller fleste løper. Det er et åpenlyst brudd på standard løperetikette. Det i seg selv gjør det verken rett eller galt, det gjør det bare annerledes. På godt og vondt.

På løpeturen i dag grytidlig prøvde jeg å smile til og hilse på alle som stirret på meg. Og om de fortsatte å se forskrekket ut, lo jeg ikke av dem, ikke engang i mitt stille sinn. Jeg prøvde å skjønne dem, hva de tenkte, hvorfor de tenkte det, hvordan det måtte være å plutselig bli møtt av en barbeint, skjeggete, tilsynelatende morsk mann på vei til jobben. 

Og jeg lovte meg selv at neste gang jeg ser en gråhåret barbeintløper, skal jeg stoppe og si hei, uansett hvor varm melka blir og hvor kronglete jeg må sykle for å ta ham igjen.

Han løper barbeint. Selvfølgelig er han ikke farlig. Men den viktigste lærdommen var den motsatte: Det at noen løper med andre ting på beina enn deg, eller ingenting i det hele tatt, gjør dem ikke truende. Neste gang jeg løper, skal jeg stoppe og si hei til de skodde løperne også.

Hadde det bare vært litt færre av dem.