Endomondo Running Workout
En jevn og rolig 11km som gjorde at denne uka var min første uke noensinne med over 30 km barfotløping. Juhu! På den annen side er det fremdeles en drøy mil igjen til maraton, og selv fordelt over en uke ga tre mil meg mer enn antydning til gnagsår.
Men en milepæl er en milepæl. Man får feire der man kan; sorgene kommer tidsnok.
søndag 30. juni 2013
fredag 28. juni 2013
En drøm
Jeg er i et varmt land, et varmt, fjellete land, jeg har på meg shorts og lett t-skjorte, jeg er ute på løpetur, oppover fjellet og ned til stranda, jeg har på meg store, svarte basketsko med demping både foran og bak, og jeg flyr, jeg spretter, jeg løper som på en trampoline, hvert skritt er mange meter og jeg kjenner knapt bakken, det er som å løpe på skyer.
Sola skinner, men det er ikke for varmt, og vinden blåser akkurat passe friskt. Avkjølende nedover fjellsiden, de bratte, bratte veiene mellom hvite, firkantede hus, og akkurat passe medvind tilbake igjen. Noen gamle menn sitter med stokk og hatt på torget, jeg vinker til dem idet jeg passerer, de smiler og vinker tilbake og nikker anerkjennende seg imellom.
Jeg løper små gater, krinkelkrokgater, hører dønningene langt der nede og ser fjelltoppen langt der oppe, jeg flyr små gater, hundene bjeffer oppmuntrende og det går så lett, så lett, jeg har aldri løpt så lett noen gang...
Så hører jeg en stemme: Ta av deg skoene!
Hva?
Ta av deg skoene! Nå!
Jeg prøver å løpe vekk fra stemmen, men den er overalt, jeg prøver å ignorere den, men den blir bare mer insisterende. Ta av meg skoene? Men de er så myke? Jeg løper så godt i dem? Ta av deg skoene!
Og jeg skjønner at stemmen kommer fra meg, det er jeg som sier det, og det er jeg som tar armer skoene, selv om jeg ikke vil, fordi jeg må, fordi jeg vil, og jeg kjenner de sarte, ømme føttene mot den varme asfalten, mot de spisse små steinene, og jeg sparker, eller prøver å sparke, men skoene kommer av, og jeg begynner å løpe igjen, metodisk, denne gang, og vondt, så vondt, føttene raspes opp mot bakken og jeg biter tennene sammen, men løper videre, fordi jeg vil, fordi jeg ikke vil. Gi meg skoene mine tilbake!
Så våkner jeg. Barna sitter i stua og ser på barne-tv, trikken skrangler forbi utenfor vinduet, føttene mine ligger utenfor dyna og ser opp mot meg. Bønnfallende? Smilende? Engstelig?
Men dere liker ikke sko, hvisker jeg til dem. Dere synes sko er klamme og varme og trange, dere foretrekker friluft og frihet?
Ingen svar. De svinger seg ut av senga og jeg reiser meg opp og strekker og bøyer meg ut av søvnen før jeg tusler inn i stua for å slå av tv-en.
Jeg ser ned på føttene mine. Vi blir enige om å kalle det et mareritt.
Sola skinner, men det er ikke for varmt, og vinden blåser akkurat passe friskt. Avkjølende nedover fjellsiden, de bratte, bratte veiene mellom hvite, firkantede hus, og akkurat passe medvind tilbake igjen. Noen gamle menn sitter med stokk og hatt på torget, jeg vinker til dem idet jeg passerer, de smiler og vinker tilbake og nikker anerkjennende seg imellom.
Jeg løper små gater, krinkelkrokgater, hører dønningene langt der nede og ser fjelltoppen langt der oppe, jeg flyr små gater, hundene bjeffer oppmuntrende og det går så lett, så lett, jeg har aldri løpt så lett noen gang...
Så hører jeg en stemme: Ta av deg skoene!
Hva?
Ta av deg skoene! Nå!
Jeg prøver å løpe vekk fra stemmen, men den er overalt, jeg prøver å ignorere den, men den blir bare mer insisterende. Ta av meg skoene? Men de er så myke? Jeg løper så godt i dem? Ta av deg skoene!
Og jeg skjønner at stemmen kommer fra meg, det er jeg som sier det, og det er jeg som tar armer skoene, selv om jeg ikke vil, fordi jeg må, fordi jeg vil, og jeg kjenner de sarte, ømme føttene mot den varme asfalten, mot de spisse små steinene, og jeg sparker, eller prøver å sparke, men skoene kommer av, og jeg begynner å løpe igjen, metodisk, denne gang, og vondt, så vondt, føttene raspes opp mot bakken og jeg biter tennene sammen, men løper videre, fordi jeg vil, fordi jeg ikke vil. Gi meg skoene mine tilbake!
Så våkner jeg. Barna sitter i stua og ser på barne-tv, trikken skrangler forbi utenfor vinduet, føttene mine ligger utenfor dyna og ser opp mot meg. Bønnfallende? Smilende? Engstelig?
Men dere liker ikke sko, hvisker jeg til dem. Dere synes sko er klamme og varme og trange, dere foretrekker friluft og frihet?
Ingen svar. De svinger seg ut av senga og jeg reiser meg opp og strekker og bøyer meg ut av søvnen før jeg tusler inn i stua for å slå av tv-en.
Jeg ser ned på føttene mine. Vi blir enige om å kalle det et mareritt.
Fort på gress
Endomondo Running Workout: was out running 8.26 km in 42m:51s using Endomondo.
Føttene var litt såre fra forrige tur, så jeg holdt meg på gresset stort sett. Ganske mye lettere å løpe fort da.
Føttene var litt såre fra forrige tur, så jeg holdt meg på gresset stort sett. Ganske mye lettere å løpe fort da.
onsdag 26. juni 2013
Løp som en mann
I min barndoms hjemby var det et 10 kilometersløp som begge mine foreldre var ivrige deltakere i. Om jeg husker rett, så var de begge med de første ti årene løpene ble arrangert, og de fikk navnet sitt i avisa og ble gjort stas på sammen med alle andre som også var med hvert år. Om de vant eller kom sist, husker jeg ikke: jeg var for liten til å huske annet enn tordnende føtter og lukten av svette og tigerbalsam. Jeg husker deler av løypa, hvordan den fulgte en vei forbi en skole, og hvordan mål var i enden av en slette. Jeg husker medaljene, de var store og gulfargete og hang i en svart og gul tøybit. (Nei, jeg husker ikke hva man kaller en slik tøybit, der hvor nåla er festet.) Jeg husker gnagsår og skjeve joggesko. Jeg husker vagt en kenyaner eller etioper som satte løyperekord et år. Men så husker jeg ikke noe mer.
Bortsett fra en trippende gammel dame som slo mamma.
Ikke med henda, ikke den type slåing: nei, hun beseiret mamma, hun kom i mål lenge før henne, og det var på den tiden mamma satte personlige rekorder som ingen av hennes sønner har vært i nærheten av. En godt trent dame på noenogtretti år. Og likevel ble hun slått ned i støvlene av denne trippende gamle dama som var ti eller tjue år eldre.
Jeg husker de snakket om henne med ærefrykt. Trine, sa de (hun het noe annet, men la oss kalle henne det), Trine kommer til å vinne i år igjen. Det er ingenting å gjøre med. Den gamle, vevre dama kommer til å komme i mål sammen med de tøffeste tjueårige mennene, langt foran alle andre damer, og enda lenger foran damene i sin klasse. Og hun kommer til å trippe mer enn noen andre.
For det var det merkeligste med henne: hun tok så korte skritt. Pappa, når han løp, tok lange, seige skritt, som alle andre jeg kjente. Og det var jo logisk: jo lenger skritt, desto færre skritt per kilometer, og desto mindre sliten blir man. Heter det ikke å lange ut? Dessuten så det mer riktig ut, mer trent på en eller annen måte, og uansett avslørte det at man hadde gode sko. For å løpe med lange skritt i dårlige sko var ikke så lett.
Men Trine hadde ikke dårlige sko. Det var ikke derfor hun trippet sånn. Hun hadde helt ok joggesko, sa pappa, sånne som man skulle rulle fra hælen og over tåballene med, men hun gjorde ikke det, hun satte ikke hælen nedi i det hele tatt, virket det som, det var helt feil, og likevel vant hun suverent.
Hvordan gikk det an?
*****
Noen år senere løp jeg rundt Sognsvann med en kompis. Han var ikke noen løper, og jeg var ikke noen løper, men vi hadde nå bestemt oss for å trene litt for å komme i form, og da er det jo gjerne løping man tyr til. (Det er så enkelt, man trenger bare shorts, t-skjorte og sko.) Halvveis rundt vannet begynte jeg å tvile på om jeg løp riktig teknisk. Noe føltes feil, vi løp ikke som de raske, vi spratt ikke som gaseller men vagget som grevlinger, og det var ikke noen grunn til at vi var så treige, var det vel, vi var ikke spesielt svake eller hadde så mye dårligere kondis enn de som løp så lett fra oss. Det måtte være noe annet. Så mens kompisen min vagget videre ved siden av meg, begynte jeg å eksperimentere. Jeg tok lange skritt, og enda lenger skritt, og så enda lenger så jeg hoppet mer enn løp. Jeg løftet lårene mer, så mindre. Jeg lente meg forover, så bakover. Jeg tok kortere skritt. Så enda kortere. Og så, til slutt, tok jeg så korte skritt at et gammel minne slo ned i meg.
Jeg løp som Trine. Hælene mine traff ikke bakken, eller nesten ikke, og føttene trommet og virvlet bortover. Jeg satte opp farten og suste forbi kompisen min, vinket idet jeg passerte ham. Øy, ropte han, øy, hva er det du gjør?
Jeg vinket og suste videre et stykke. Dette var rart. Dette var gøy. Men noe stemte liksom ikke. Musklene mine klagde over å bli brukt på uvante måter, det var én ting, men noe annet var det at det føltes helt feil. Det føltes femi. Det føltes umandig, som om jeg hadde tatt på meg sminke og kjole. Det føltes som en spøk, og ikke engang en god en, og mest av alt, det føltes ikke som meg.
Etter hundre meter lo jeg, høyt nok til at kompisen min skulle høre det, og falt inn i den vante tralten igjen. Land på hælen, opp og ned med overkroppen, foroverlent, lange, seige skritt. Som man skal jogge.
Da han tok meg igjen, bannet kompisen min lavt, den type banning som man utstøter når man har sett noe man egentlig ikke burde ha sett, og i alle fall ikke ønsker å se igjen. Jeg bannet samstemmig.
Vi snakket ikke mer om det.
******
Det var ti år siden den joggeturen. Hvertfall. Og hver eneste joggetur siden foregikk i joggesko og i joggestil. Jeg var ingen Trine. Jeg var en av de muskuløse mennene i tjueårene som kom til mål sammen med henne. (De løp jo ikke saktere enn henne!) Løping skulle være jogging, ikke tripping, man skulle spare krefter ved å ta lange skritt, så man holdt ut lenger. Løping skulle ikke være dansing, jeg har aldri likt dansing, jeg har fremdeles mareritt om swingundervisningen i gymmen. Løping skulle være en mandig greie. Så jeg fortsatte å løpe som en mann.
******
Min barndombys milløp finnes ikke lenger. Det forsvant da joggebølgen traff land. Men hadde det funnes, hadde jeg vært den trippende nå. Jeg hadde satt den føttene nesten rett under meg, og skrittene hadde vært så korte og frekvensen så høy at folk hadde snudd seg mot meg og tatt en ekstra kikk selv før de så at jeg ikke hadde på meg sko. Kanskje jeg til og med hadde på meg løpeskjørt. Og likevel ville jeg ikke følt meg femi. Eller umandig.
Jeg ville ha følte meg fri. Jeg ville ha følt meg naturlig. Jeg ville ha følt meg som en mann. Barbeint og med flagrende skjegg. Uten T-skjorte. Jeg ville ha følte meg som en trippende steinaldermann.
Blir ikke mer mann enn det, eller?
(Bilde fra http://zero-drop.com/?p=2567)
EDIT: Mariann stenbakk, het hun, og hun var mindre enn ti år eldre enn mamma. Vet ikke hvorfor jeg husket henne som så gammel. Men steget var omtrent som jeg husket:
Bortsett fra en trippende gammel dame som slo mamma.
Ikke med henda, ikke den type slåing: nei, hun beseiret mamma, hun kom i mål lenge før henne, og det var på den tiden mamma satte personlige rekorder som ingen av hennes sønner har vært i nærheten av. En godt trent dame på noenogtretti år. Og likevel ble hun slått ned i støvlene av denne trippende gamle dama som var ti eller tjue år eldre.
Jeg husker de snakket om henne med ærefrykt. Trine, sa de (hun het noe annet, men la oss kalle henne det), Trine kommer til å vinne i år igjen. Det er ingenting å gjøre med. Den gamle, vevre dama kommer til å komme i mål sammen med de tøffeste tjueårige mennene, langt foran alle andre damer, og enda lenger foran damene i sin klasse. Og hun kommer til å trippe mer enn noen andre.
For det var det merkeligste med henne: hun tok så korte skritt. Pappa, når han løp, tok lange, seige skritt, som alle andre jeg kjente. Og det var jo logisk: jo lenger skritt, desto færre skritt per kilometer, og desto mindre sliten blir man. Heter det ikke å lange ut? Dessuten så det mer riktig ut, mer trent på en eller annen måte, og uansett avslørte det at man hadde gode sko. For å løpe med lange skritt i dårlige sko var ikke så lett.
Men Trine hadde ikke dårlige sko. Det var ikke derfor hun trippet sånn. Hun hadde helt ok joggesko, sa pappa, sånne som man skulle rulle fra hælen og over tåballene med, men hun gjorde ikke det, hun satte ikke hælen nedi i det hele tatt, virket det som, det var helt feil, og likevel vant hun suverent.
Hvordan gikk det an?
*****
Noen år senere løp jeg rundt Sognsvann med en kompis. Han var ikke noen løper, og jeg var ikke noen løper, men vi hadde nå bestemt oss for å trene litt for å komme i form, og da er det jo gjerne løping man tyr til. (Det er så enkelt, man trenger bare shorts, t-skjorte og sko.) Halvveis rundt vannet begynte jeg å tvile på om jeg løp riktig teknisk. Noe føltes feil, vi løp ikke som de raske, vi spratt ikke som gaseller men vagget som grevlinger, og det var ikke noen grunn til at vi var så treige, var det vel, vi var ikke spesielt svake eller hadde så mye dårligere kondis enn de som løp så lett fra oss. Det måtte være noe annet. Så mens kompisen min vagget videre ved siden av meg, begynte jeg å eksperimentere. Jeg tok lange skritt, og enda lenger skritt, og så enda lenger så jeg hoppet mer enn løp. Jeg løftet lårene mer, så mindre. Jeg lente meg forover, så bakover. Jeg tok kortere skritt. Så enda kortere. Og så, til slutt, tok jeg så korte skritt at et gammel minne slo ned i meg.
Jeg løp som Trine. Hælene mine traff ikke bakken, eller nesten ikke, og føttene trommet og virvlet bortover. Jeg satte opp farten og suste forbi kompisen min, vinket idet jeg passerte ham. Øy, ropte han, øy, hva er det du gjør?
Jeg vinket og suste videre et stykke. Dette var rart. Dette var gøy. Men noe stemte liksom ikke. Musklene mine klagde over å bli brukt på uvante måter, det var én ting, men noe annet var det at det føltes helt feil. Det føltes femi. Det føltes umandig, som om jeg hadde tatt på meg sminke og kjole. Det føltes som en spøk, og ikke engang en god en, og mest av alt, det føltes ikke som meg.
Etter hundre meter lo jeg, høyt nok til at kompisen min skulle høre det, og falt inn i den vante tralten igjen. Land på hælen, opp og ned med overkroppen, foroverlent, lange, seige skritt. Som man skal jogge.
Da han tok meg igjen, bannet kompisen min lavt, den type banning som man utstøter når man har sett noe man egentlig ikke burde ha sett, og i alle fall ikke ønsker å se igjen. Jeg bannet samstemmig.
Vi snakket ikke mer om det.
******
Det var ti år siden den joggeturen. Hvertfall. Og hver eneste joggetur siden foregikk i joggesko og i joggestil. Jeg var ingen Trine. Jeg var en av de muskuløse mennene i tjueårene som kom til mål sammen med henne. (De løp jo ikke saktere enn henne!) Løping skulle være jogging, ikke tripping, man skulle spare krefter ved å ta lange skritt, så man holdt ut lenger. Løping skulle ikke være dansing, jeg har aldri likt dansing, jeg har fremdeles mareritt om swingundervisningen i gymmen. Løping skulle være en mandig greie. Så jeg fortsatte å løpe som en mann.
******
Min barndombys milløp finnes ikke lenger. Det forsvant da joggebølgen traff land. Men hadde det funnes, hadde jeg vært den trippende nå. Jeg hadde satt den føttene nesten rett under meg, og skrittene hadde vært så korte og frekvensen så høy at folk hadde snudd seg mot meg og tatt en ekstra kikk selv før de så at jeg ikke hadde på meg sko. Kanskje jeg til og med hadde på meg løpeskjørt. Og likevel ville jeg ikke følt meg femi. Eller umandig.
Jeg ville ha følte meg fri. Jeg ville ha følt meg naturlig. Jeg ville ha følt meg som en mann. Barbeint og med flagrende skjegg. Uten T-skjorte. Jeg ville ha følte meg som en trippende steinaldermann.
Blir ikke mer mann enn det, eller?
(Bilde fra http://zero-drop.com/?p=2567)
EDIT: Mariann stenbakk, het hun, og hun var mindre enn ti år eldre enn mamma. Vet ikke hvorfor jeg husket henne som så gammel. Men steget var omtrent som jeg husket:
(Bilde fra mossekarusellen.no)
Og milløpet var selvfølgelig Haldenmila.
tirsdag 25. juni 2013
Asfaltrunder i regn
Endomondo Running Workout
Helt alene i Ladronka bortsett fra en annen løper som stirret på føttene mine. Regn og vind og surt. Hadde veldig liten lyst til å gå ut av bilen, og den første kilometeren var ikke så gøy. Men så ble det bare bedre, og på slutten ønsket jeg det skulle regne mer. Bestemte meg for å løpe 1/3 maraton da jeg passerte tre runder (12,6 km), men hoderegningen sitter ikke som et skudd når man har passert mila...
Helt alene i Ladronka bortsett fra en annen løper som stirret på føttene mine. Regn og vind og surt. Hadde veldig liten lyst til å gå ut av bilen, og den første kilometeren var ikke så gøy. Men så ble det bare bedre, og på slutten ønsket jeg det skulle regne mer. Bestemte meg for å løpe 1/3 maraton da jeg passerte tre runder (12,6 km), men hoderegningen sitter ikke som et skudd når man har passert mila...
mandag 24. juni 2013
Hvordan skremme dyr
Sj. Hører du den lyden? Ptj, ptj, ptj, ptj. Det er lyden av mine føtter mot asfalten. Stien meandersvinger seg inn i dalen, jeg løper som en neandertal i en meanderdal, barbeint og skjeggete. Ptj, ptj, ptj, ptj.
Jeg ser ingen mennesker. Noen fugler synger i trærne, bekken klukker på sine steder, men ingen mennesker. Grusen knaser under føttene mine, rester av vinteren, og midt inne i skogen passerer jeg en liten kiosk med noen benker utenfor. På sommerlørdager har vi dratt hit alle sammen, syklet inn med et barn vinglete foran og et barn tjattrete i barnesetet, og vi har stått i kø for å kjøpe en is i denne kiosken, og barna har diskutert og veid alternativene mot hverandre bare for å finne ut at det bare var én type is igjen, og det var den ene som de ikke ville ha da de stilte seg opp i køen, men det var en is, og de betalte gladelig dobbel pris for den siden det ikke var noen andre, tross alt pappas lommebok pengene kom fra. Og vi satte oss i gresset ved siden av elva, siden benken var full and andre barn med den samme isen, og vi lurte på om dette måtte være den beste skogen i mange mils omkrets av Karlsbroa.
Men nå er det ingen her. Det er for kaldt, det yrer litt, vårsola driver fremdeles og samler krefter til sommeren.
Ptj, ptj, ptj, pt. Jeg runder en sving, tripper forsiktig over den mest gruslagte delen av stien, langer ut over der det er leire og sakker av der det er røtter. Det går sakte, men det er greit, det er en lise bare å komme seg ut i skogen og bli litt sliten. Jeg runder en sving til, løper opp en liten bakke, tar en krapp sving til venstre der hvor skogen tetter seg -- og der står det et rådyr.
Det står med ryggen til meg og spiser fra et tre. Det ser ikke ut til å ha sett meg. Jeg setter ned farten, men stopper ikke å løpe, jeg er da tross alt ute på treningstur, og om det skal være noe dyr som skal få meg fra å holde et anstendig tempo, så skal det hvertfall være dyr som kan bite godt fra seg.
En lyd fra skogen får rådyret til å heve hodet og vifte med ørene. Jeg holder meg på den ene siden av stien, den motsatte så jeg er mest mulig bak det. Etter en stund begynner det å spise blader igjen, det var tydeligvis ikke noe farlig bak den lyden der.
Men meg? Er jeg da helt lydløs?
Jeg kommer meter på meter nærmere, og så, så få meter unna at jeg ikke ville ha hatt problemer med å ta et basketskudd på denne avstanden selv før jeg begynte på ungdomsskolen, snur rådyret seg plutselig og brått og stirrer rett på meg. Men det går ikke bort, ikke med en gang, det stirrer bare mens jeg nærmer meg skritt for skritt, som om det trenger litt tid for å prosessere denne nye informasjonen. Det er et menneske, men det er noe annerledes med det, det lager ikke menneskelyder...
Brått hopper rådyret noen meter bort før det stopper og ser på meg igjen. Når jeg kommer nær nok, skjer det igjen, og så enda en gang, før det tar til vettet og forsvinner ut i skogen og blir borte.
Jeg ser ned på føttene mine. Ptj, ptj, ptj, ptj. Noen fugler synger i trærne, noen andre fugler i noen andre trær, et vindkast suser gjennom toppene, bekken klukker på sine steder. Jeg harker og føler jeg forstyrrer noe. Og løper videre.
Neste tur skremte jeg to hunder, den ene tråkket jeg nesten på før den snudde på hodet og skremt hoppet vekk. Men det er en annen historie.
Jeg ser ingen mennesker. Noen fugler synger i trærne, bekken klukker på sine steder, men ingen mennesker. Grusen knaser under føttene mine, rester av vinteren, og midt inne i skogen passerer jeg en liten kiosk med noen benker utenfor. På sommerlørdager har vi dratt hit alle sammen, syklet inn med et barn vinglete foran og et barn tjattrete i barnesetet, og vi har stått i kø for å kjøpe en is i denne kiosken, og barna har diskutert og veid alternativene mot hverandre bare for å finne ut at det bare var én type is igjen, og det var den ene som de ikke ville ha da de stilte seg opp i køen, men det var en is, og de betalte gladelig dobbel pris for den siden det ikke var noen andre, tross alt pappas lommebok pengene kom fra. Og vi satte oss i gresset ved siden av elva, siden benken var full and andre barn med den samme isen, og vi lurte på om dette måtte være den beste skogen i mange mils omkrets av Karlsbroa.
Men nå er det ingen her. Det er for kaldt, det yrer litt, vårsola driver fremdeles og samler krefter til sommeren.
Ptj, ptj, ptj, pt. Jeg runder en sving, tripper forsiktig over den mest gruslagte delen av stien, langer ut over der det er leire og sakker av der det er røtter. Det går sakte, men det er greit, det er en lise bare å komme seg ut i skogen og bli litt sliten. Jeg runder en sving til, løper opp en liten bakke, tar en krapp sving til venstre der hvor skogen tetter seg -- og der står det et rådyr.
Det står med ryggen til meg og spiser fra et tre. Det ser ikke ut til å ha sett meg. Jeg setter ned farten, men stopper ikke å løpe, jeg er da tross alt ute på treningstur, og om det skal være noe dyr som skal få meg fra å holde et anstendig tempo, så skal det hvertfall være dyr som kan bite godt fra seg.
En lyd fra skogen får rådyret til å heve hodet og vifte med ørene. Jeg holder meg på den ene siden av stien, den motsatte så jeg er mest mulig bak det. Etter en stund begynner det å spise blader igjen, det var tydeligvis ikke noe farlig bak den lyden der.
Men meg? Er jeg da helt lydløs?
Jeg kommer meter på meter nærmere, og så, så få meter unna at jeg ikke ville ha hatt problemer med å ta et basketskudd på denne avstanden selv før jeg begynte på ungdomsskolen, snur rådyret seg plutselig og brått og stirrer rett på meg. Men det går ikke bort, ikke med en gang, det stirrer bare mens jeg nærmer meg skritt for skritt, som om det trenger litt tid for å prosessere denne nye informasjonen. Det er et menneske, men det er noe annerledes med det, det lager ikke menneskelyder...
Brått hopper rådyret noen meter bort før det stopper og ser på meg igjen. Når jeg kommer nær nok, skjer det igjen, og så enda en gang, før det tar til vettet og forsvinner ut i skogen og blir borte.
Jeg ser ned på føttene mine. Ptj, ptj, ptj, ptj. Noen fugler synger i trærne, noen andre fugler i noen andre trær, et vindkast suser gjennom toppene, bekken klukker på sine steder. Jeg harker og føler jeg forstyrrer noe. Og løper videre.
Neste tur skremte jeg to hunder, den ene tråkket jeg nesten på før den snudde på hodet og skremt hoppet vekk. Men det er en annen historie.
En øvelse i ydmykhet
Når man løper barbeint, kan alt gå til helvete på et øyeblikk. Man kan brekke tåa på en rot, skjære seg på en skarp stein eller kvist eller glassbit, tråkke over i en ujevnhet i gresset, plante hælen på en stein, tråkke på en grein med den ene foten og snuble i den med den andre, skrape opp oversiden av foten, sparke for hardt fra eller løpe feil teknisk så det blir blemmer og blodblemmer, forfryse tærne en vinterdag -- og det er bare noen av skadene man løper i fare for å pådra seg. I tillegg er det å tråkke i hundebæsj og på snegler og smeltet is og maur og biller og vepser og alt hva mennesker og naturen kan finne på å kaste mot deg. (Og tro meg, det kastes ikke rent lite av disse tingene.)
Når man løper barbeint, er hvert steg en fare. Men det er nettopp det som er poenget.
På den ene siden er det bra å minimere fare. Om man kan velge mellom to egg, ett trolig uten salmonella og et trolig med, er det mest rasjonelle å ta det uten. Om man skal henge opp hengekøya mellom to trær og kan velge mellom to råtne trær som kan falle ned hvert øyeblikk og to friske trær som har mange år foran seg. Om man kan velge mellom den opplyste stien hjem eller den mørke stien gjennom en skog med skumle dyr. Om alt annet er likt, velger man bort det som er farlig.
På den annen side er fare nødvendig for å vekke oss. Hvis ingenting er farlig, eller oppfattes som farlig, blir vi sløve og dvaske, og om det går langt nok, føler vi oss usårlige. Vi kjører bil i 200 fordi vi aldri har kræsjet før, og denne bilen er tryggere enn noen annen bil på markedet. En frontkollisjon i 200 vil uansett drepe oss og alle andre i både denne og den møtende bilen, men det skjer ikke, det går så bra så. Vi spiser usunt, røyker og drikker, går på rødt lys, sykler i halsbrekkende fart over trikkeskinner, spiller russisk rulett, tar opp store lån -- selv om vi vet at det kan være farlig, tenker vi at det ikke skjer med oss, det har jo ikke skjedd noe så langt. Heller har det skjedd bare gode ting: usunn mat er godt, å kjøre i 200 gir en enorm frihetsfølelse (og man kommer fortere fram), store lån betyr mye penger å rutte med, en sigg er digg når som helst. Alt dette er mer eller mindre farlig, men vi oppfatter ikke faren, og da klarer vi heller ikke å bry oss om den.
Det beste hadde vært om man merket fare på kroppen. For eksempel at man fikk hodepine å kjøre for fort eller uvørent. Eller at enhver sigg eller godteribit for mye ga deg et anfall av isjias. Da hadde det ikke vært så vanskelig å begrense seg, og da hadde man hatt et mye bedre grep om hvor farene var og hvor stor fare man egentlig løper i ved å røyke eller spise eller hva som helst annet. Da hadde man ikke lenger vært i stand til å tro at man var usårlig.
Når jeg løper barbeint, er det en konstant påminnelse om min manglende usårlighet. Selv nå, etter 2-3 år med barbeintløping, er det mange underlag som gjør vondt. En liten stein på feil sted kan stikke hull på huden, og da tar det ikke mange minuttene før det får meg til å halte. En kongle under foten? Au. Det hender jeg kommer inn i flyten, som alle løpere: beina går av seg selv, tankene begynner å vandre, dette går så lett som bare det... Men hver gang flyten kommer, finner føttene mine en rot eller pinne å sneie borti, og hver gang går det kaldt nedover ryggen min. Den rota kunne ha tatt tåa mi. Den pinnen kunne ha satt seg fast i fotballen. Jeg må følge bedre med.
Det betyr ikke at jeg ikke klarer å holde meg i flyten. Men det betyr at jeg vet hvor skjørt det er, hvor lett ikke bare flyten, men hele løpeturen, hele kroppen min er, hvor lett noe kan sette meg ut av spill. Det betyr at jeg ikke blir overmodig. Det betyr at jeg blir ydmyk og takknemlig.
Hvert skritt jeg tar, kan være det siste. En av de mange millionene millimeter jeg skal løpe over, kan ha en rusten tegnestift eller hva som helst. Jeg må være på vakt hele veien. Og selv om jeg ikke tråkker på noe, hender det jeg løper feil, med for mye vekt på hælen, og en dump smerte skyter opp i meg. Pass på utsiden, pass på innsiden, og tro du klarer alt, men vit at du kanskje ikke klarer noenting, uansett hvor godt du passer på.
Ingen passer så godt på som en som vet og konstant blir minnet på at alt kan gå til helvete på et øyeblikk.
Når man løper barbeint, er hvert steg en fare. Men det er nettopp det som er poenget.
På den ene siden er det bra å minimere fare. Om man kan velge mellom to egg, ett trolig uten salmonella og et trolig med, er det mest rasjonelle å ta det uten. Om man skal henge opp hengekøya mellom to trær og kan velge mellom to råtne trær som kan falle ned hvert øyeblikk og to friske trær som har mange år foran seg. Om man kan velge mellom den opplyste stien hjem eller den mørke stien gjennom en skog med skumle dyr. Om alt annet er likt, velger man bort det som er farlig.
På den annen side er fare nødvendig for å vekke oss. Hvis ingenting er farlig, eller oppfattes som farlig, blir vi sløve og dvaske, og om det går langt nok, føler vi oss usårlige. Vi kjører bil i 200 fordi vi aldri har kræsjet før, og denne bilen er tryggere enn noen annen bil på markedet. En frontkollisjon i 200 vil uansett drepe oss og alle andre i både denne og den møtende bilen, men det skjer ikke, det går så bra så. Vi spiser usunt, røyker og drikker, går på rødt lys, sykler i halsbrekkende fart over trikkeskinner, spiller russisk rulett, tar opp store lån -- selv om vi vet at det kan være farlig, tenker vi at det ikke skjer med oss, det har jo ikke skjedd noe så langt. Heller har det skjedd bare gode ting: usunn mat er godt, å kjøre i 200 gir en enorm frihetsfølelse (og man kommer fortere fram), store lån betyr mye penger å rutte med, en sigg er digg når som helst. Alt dette er mer eller mindre farlig, men vi oppfatter ikke faren, og da klarer vi heller ikke å bry oss om den.
Det beste hadde vært om man merket fare på kroppen. For eksempel at man fikk hodepine å kjøre for fort eller uvørent. Eller at enhver sigg eller godteribit for mye ga deg et anfall av isjias. Da hadde det ikke vært så vanskelig å begrense seg, og da hadde man hatt et mye bedre grep om hvor farene var og hvor stor fare man egentlig løper i ved å røyke eller spise eller hva som helst annet. Da hadde man ikke lenger vært i stand til å tro at man var usårlig.
Når jeg løper barbeint, er det en konstant påminnelse om min manglende usårlighet. Selv nå, etter 2-3 år med barbeintløping, er det mange underlag som gjør vondt. En liten stein på feil sted kan stikke hull på huden, og da tar det ikke mange minuttene før det får meg til å halte. En kongle under foten? Au. Det hender jeg kommer inn i flyten, som alle løpere: beina går av seg selv, tankene begynner å vandre, dette går så lett som bare det... Men hver gang flyten kommer, finner føttene mine en rot eller pinne å sneie borti, og hver gang går det kaldt nedover ryggen min. Den rota kunne ha tatt tåa mi. Den pinnen kunne ha satt seg fast i fotballen. Jeg må følge bedre med.
Det betyr ikke at jeg ikke klarer å holde meg i flyten. Men det betyr at jeg vet hvor skjørt det er, hvor lett ikke bare flyten, men hele løpeturen, hele kroppen min er, hvor lett noe kan sette meg ut av spill. Det betyr at jeg ikke blir overmodig. Det betyr at jeg blir ydmyk og takknemlig.
Hvert skritt jeg tar, kan være det siste. En av de mange millionene millimeter jeg skal løpe over, kan ha en rusten tegnestift eller hva som helst. Jeg må være på vakt hele veien. Og selv om jeg ikke tråkker på noe, hender det jeg løper feil, med for mye vekt på hælen, og en dump smerte skyter opp i meg. Pass på utsiden, pass på innsiden, og tro du klarer alt, men vit at du kanskje ikke klarer noenting, uansett hvor godt du passer på.
Ingen passer så godt på som en som vet og konstant blir minnet på at alt kan gå til helvete på et øyeblikk.
søndag 23. juni 2013
Hvezda fram og tilbake og fram og tilbake
Endomondo Running Workout
Løp med Compeed under den ene foten, for første gang noensinne. Og selv om det føltes feil, var det nok smart, for såret smertet nok til å blø litt. Men bare om jeg sparket fra i løpingen; om jeg ikke gjorde annet enn å sette beina foran meg bare nok til ikke å falle, om jeg ikke brukte føttene til så mye annet enn å sette rett ned og løfte rett opp, var det ikke så ille med såret.
Den første kilometeren var den tyngste. Etter hvert gikk det lettere, og etter 5-6 kilometer begynte det å gå av seg selv. Joda, musklene begynte å klage, spesielt fordi såret fikk meg til å løpe litt skjevt, men okke som, hadde ikke magen begynt å murre og tiden løpt fra meg, hadde jeg kunnet fortsette en god stund til.
Det får bli neste gang.
Løp med Compeed under den ene foten, for første gang noensinne. Og selv om det føltes feil, var det nok smart, for såret smertet nok til å blø litt. Men bare om jeg sparket fra i løpingen; om jeg ikke gjorde annet enn å sette beina foran meg bare nok til ikke å falle, om jeg ikke brukte føttene til så mye annet enn å sette rett ned og løfte rett opp, var det ikke så ille med såret.
Den første kilometeren var den tyngste. Etter hvert gikk det lettere, og etter 5-6 kilometer begynte det å gå av seg selv. Joda, musklene begynte å klage, spesielt fordi såret fikk meg til å løpe litt skjevt, men okke som, hadde ikke magen begynt å murre og tiden løpt fra meg, hadde jeg kunnet fortsette en god stund til.
Det får bli neste gang.
lørdag 22. juni 2013
Kutt!
Barna hadde lagt seg. De var i alle fall i seng, men de hadde sovet på formiddagen og var egentlig ikke trøtte. T hadde også lagt seg. De besøkende var ute på konsert. Det begynte å bli mørkt, og jeg var trøtt og støl. Dagen før hadde det vært storm, og det lå nedblåste greiner og kvister overalt. En perfekt kveld for en løpetur.
I følge info på nettet skulle det sola gå ned ganske snart, men det skulle være lys enda en time. Og det er jo det som sommeren, ikke sant? Sola går ned, men det mørkner aldri helt og selv midt på natta kan man se hverandre inn i øynene fra flere meters avstand.
Og jeg skal løpe langt til høsten. Jeg trenger kilometer.
Det er en rulleskøytesløyfe i en park ikke langt fra der vi bor. Den er oppmaålt til å være nøyaktig 4,2 km, en tidels maraton, og det er en grussti på den ene siden og gress overalt ellers. Jeg har aldri løpt så bra asfalt som der (Det var der jeg løp 15 km en gang.) Blir man mør av grusen, tar man asfalten, og blir man mør av asfalten, tar man den lett opptråkne stien på gresset -- men grusen er akkurat passe jevn og uten så mange skarpe steiner, og asfalten er nesten helt fri for småstein, siden det hele tiden går inlinere der som får vekk grusen. Dessuten ligger den høyt og fritt, det er lyst lenge og nesten ingen trær som kunne ha mistet greiner. Perfekt for en mørk etterstormskveld.
Bortsett fra at denne kvelden var det konsert der. Hele parken var ravende full, scenene stod oppstilt på rekke og rad, og ølteltene fylte opp der de kunne. Jeg kan godt løpe der det er mange mennesker. Blikk og kommentarer gjør meg ikke så mye lenger. Men fulle tsjekkere med ølkrus og dundrende musikk over hele løypa? Nei.
Jeg finner meg en annen løype. Det er en asfaltsti på utsiden av en annen park, med trær langs hele veien.
Så fort jeg begynner å løpe, innser jeg at denne sola ikke er som sola jeg så for meg. Denne natta er ikke som natta jeg tenkte. I Oslo er det lyst hele natta om sommeren, ja, og der kan man kanskje se nok for å løpe barbeint i en mørk alle. Her i Praha, derimot, blir det mørkt, og det blir mørkt fort, selv i nærheten av sommersolverv. Asfalten er god og jevn, men det er greiner og kvister overalt, og jeg tripper sakte en tung kilometer.
Så begynner det å løsne. Det er alltid sånn. Etter en kilometer begynner pusten å ta igjen viljen, musklene innser at de ikke klarer å overbevise meg om at de skal hvile og begynner å samarbeide, alt går lettere og lettere. Jeg hilser på en dame som løper motsatt vei, hun ser forfjamset ut, klarer ikke helt å ikke stirre på de bare føttene mine.
Jeg føler meg bra. Da skjer det.
Først føles det som en liten stein. Det er mange av de. Ofte setter de seg fast noen skritt, før de faller av igjen. Noen ganger, spesielt når føttene begynner å bli litt ømme, er det bedre å stoppe og tørke dem vegg mot leggen. En liten stein, tenker jeg at det er, mot fotballen, au, den traff godt, jeg stryker fotsålen mot leggen og håper at den forsvinner.
Men den gjør ikke det. Tvertimot blir smerten verre, akkurat der hvor jeg lander og sparker fra, akkurat der hvor det er viktigst å ikke ha vondt. Akkurat der hvor huden er tjukkest.
Jeg stopper. Setter meg ned og undersøker foten. Umulig å se noe, det er for mørkt og fotsålene er for møkkete uansett.
Jeg snur og prøver å jogge tilbake, men det gjør for vondt, en nålete, stikkende smerte. En annen løper kommer mot meg, det er den samme dama som i stad, jeg ser rett på henne og smiler bredt, smiler av meg selv, prøver å overbevise henne, eller meg selv, at dette er noe som skjer rett som det er og jeg har full kontroll, det er en kalkulert risiko. Hun ser på føttene mine, enda mer forfjamset denne gang, nesten bestyrtet, og løper usmilende forbi.
Jeg halter hele veien tilbake til bilen. Halvannen kilometer. Hver gang jeg tråkker på en viss måte, på et visst punkt, skyter smerten opp i meg. Er det en stein der inne? En pinne? Eller, skrekk og gru, en liten glassbit?
Vel hjemme er fremdeles de besøkende på konsert, eller på bytur, man er gjerne det, i Praha blir det alltid øl -- og barna har sovnet for lenge siden. T også, virker det som. Jeg setter meg på badet med føttene i varmt såpevann noen minutter, finner fram pinsett og saks og desinfiseringskrem og lommelykt og et forstørringsspeil og undersøker foten.
Det er noen skraper der, og ganske mange svarte prikker. De svarte prikkene kjenner jeg, det er det ytterste hudlaget som har fått små hull og litt møkk som har samlet seg inni, men det er ikke noe problem, om huden er en halv cm tykk på foten, er disse gropene bare en millimeter eller to.
Men rundt smerten ser jeg ingenting. Ikke noe hull hvor glassbiten kan ha kommet seg inn, og ingen glassbit eller noe annet som stikker ut. Kan jeg ha knekt den i forsøket på å få den ut, og så har en liten del satt seg fast inni huden? Men man knekker da ikke glass på den måten?
Jeg skraper og drar og klipper i huden, det gjør vondt, noen små dråper blod siver ut. Ingenting.
Plutselig åpner døra til badet seg og T kommer gjespende inn. Hun spør hva som skjer. Ingenting, svarer jeg, ingenting, får du ikke sove? Hun ser på utstyret jeg har samlet rundt meg, på saksa jeg holder på å dra over fotsålen, på blodet.
Det er mulig jeg har tråkket på noe, sier jeg.
Hun kveler en gjesp, og noe som minner om en himling med øynene, og tar saksa. Nei, sier, hun etter noen minutter, jeg ser ingenting.
Jeg tror jeg må på sykehuset i morgen, sier jeg. Jeg føler det er noe der inne.
Da din yngste sønn fikk en flis, sier hun, så mente du at det var like greit å la den være der inne, den kommer ut av seg selv.
Ja, men dette er annerledes, sier jeg, dette gjør vondt.
Hun gjesper og går til sengs igjen. Jeg samler saksa og alt det andre og halter selvmedlidende til sengs. I morgen skal de altså skjære meg i foten. Håper de ikke forbyr meg å løpe i flere uker.
****
Dagen etter var jeg på sykehuset. (En historie i seg selv, å være på et sykehus hvor ingen snakker ditt språk og bare noen få kan enkelte fraser på engelsk og alt er annerledes enn på den norske legevakten.) Legen dyttet og klemte og filte vekk hud og skrapet og hemmet og hømmet før han til slutt sa: Ingenting. Det er ingenting der. Bare et lite kutt.
Noen øyeblikk lurte jeg på om hans engelsk virkelig var så dårlig, at han blandet ingenting med en kjempeflis, men da jeg stotret fram min tvil på tsjekkisk, lysnet han og sa, like fort og snøvlete som jeg snakker norsk: Det er like mye glass som i taket på en Skoda. Du har bare et lite sår, det går helt fint. Se her får du et lite plaster. Se så, kom deg hjem nå.
Så nå sitter jeg hjemme og venter. Hvor fort gror sår under foten? (Fortere enn andre de fleste andre stder, skulle jeg tro og håpe?) Når kan jeg løpe igjen? Og når leger sier du skal gå med bedre sko enn flipp-flopper (som jeg hater, men som tross alt er luftigere enn vanlige sko), kan man da virkelig svare at man ikke bruker sko og at det er enda bedre? Fordi sår gror best i friluft?
Og neste gang en sønn får en flis på ordentlig, bør jeg da ringe etter en sykebil?
I følge info på nettet skulle det sola gå ned ganske snart, men det skulle være lys enda en time. Og det er jo det som sommeren, ikke sant? Sola går ned, men det mørkner aldri helt og selv midt på natta kan man se hverandre inn i øynene fra flere meters avstand.
Og jeg skal løpe langt til høsten. Jeg trenger kilometer.
Det er en rulleskøytesløyfe i en park ikke langt fra der vi bor. Den er oppmaålt til å være nøyaktig 4,2 km, en tidels maraton, og det er en grussti på den ene siden og gress overalt ellers. Jeg har aldri løpt så bra asfalt som der (Det var der jeg løp 15 km en gang.) Blir man mør av grusen, tar man asfalten, og blir man mør av asfalten, tar man den lett opptråkne stien på gresset -- men grusen er akkurat passe jevn og uten så mange skarpe steiner, og asfalten er nesten helt fri for småstein, siden det hele tiden går inlinere der som får vekk grusen. Dessuten ligger den høyt og fritt, det er lyst lenge og nesten ingen trær som kunne ha mistet greiner. Perfekt for en mørk etterstormskveld.
Bortsett fra at denne kvelden var det konsert der. Hele parken var ravende full, scenene stod oppstilt på rekke og rad, og ølteltene fylte opp der de kunne. Jeg kan godt løpe der det er mange mennesker. Blikk og kommentarer gjør meg ikke så mye lenger. Men fulle tsjekkere med ølkrus og dundrende musikk over hele løypa? Nei.
Jeg finner meg en annen løype. Det er en asfaltsti på utsiden av en annen park, med trær langs hele veien.
Så fort jeg begynner å løpe, innser jeg at denne sola ikke er som sola jeg så for meg. Denne natta er ikke som natta jeg tenkte. I Oslo er det lyst hele natta om sommeren, ja, og der kan man kanskje se nok for å løpe barbeint i en mørk alle. Her i Praha, derimot, blir det mørkt, og det blir mørkt fort, selv i nærheten av sommersolverv. Asfalten er god og jevn, men det er greiner og kvister overalt, og jeg tripper sakte en tung kilometer.
Så begynner det å løsne. Det er alltid sånn. Etter en kilometer begynner pusten å ta igjen viljen, musklene innser at de ikke klarer å overbevise meg om at de skal hvile og begynner å samarbeide, alt går lettere og lettere. Jeg hilser på en dame som løper motsatt vei, hun ser forfjamset ut, klarer ikke helt å ikke stirre på de bare føttene mine.
Jeg føler meg bra. Da skjer det.
Først føles det som en liten stein. Det er mange av de. Ofte setter de seg fast noen skritt, før de faller av igjen. Noen ganger, spesielt når føttene begynner å bli litt ømme, er det bedre å stoppe og tørke dem vegg mot leggen. En liten stein, tenker jeg at det er, mot fotballen, au, den traff godt, jeg stryker fotsålen mot leggen og håper at den forsvinner.
Men den gjør ikke det. Tvertimot blir smerten verre, akkurat der hvor jeg lander og sparker fra, akkurat der hvor det er viktigst å ikke ha vondt. Akkurat der hvor huden er tjukkest.
Jeg stopper. Setter meg ned og undersøker foten. Umulig å se noe, det er for mørkt og fotsålene er for møkkete uansett.
Jeg snur og prøver å jogge tilbake, men det gjør for vondt, en nålete, stikkende smerte. En annen løper kommer mot meg, det er den samme dama som i stad, jeg ser rett på henne og smiler bredt, smiler av meg selv, prøver å overbevise henne, eller meg selv, at dette er noe som skjer rett som det er og jeg har full kontroll, det er en kalkulert risiko. Hun ser på føttene mine, enda mer forfjamset denne gang, nesten bestyrtet, og løper usmilende forbi.
Jeg halter hele veien tilbake til bilen. Halvannen kilometer. Hver gang jeg tråkker på en viss måte, på et visst punkt, skyter smerten opp i meg. Er det en stein der inne? En pinne? Eller, skrekk og gru, en liten glassbit?
Vel hjemme er fremdeles de besøkende på konsert, eller på bytur, man er gjerne det, i Praha blir det alltid øl -- og barna har sovnet for lenge siden. T også, virker det som. Jeg setter meg på badet med føttene i varmt såpevann noen minutter, finner fram pinsett og saks og desinfiseringskrem og lommelykt og et forstørringsspeil og undersøker foten.
Det er noen skraper der, og ganske mange svarte prikker. De svarte prikkene kjenner jeg, det er det ytterste hudlaget som har fått små hull og litt møkk som har samlet seg inni, men det er ikke noe problem, om huden er en halv cm tykk på foten, er disse gropene bare en millimeter eller to.
Men rundt smerten ser jeg ingenting. Ikke noe hull hvor glassbiten kan ha kommet seg inn, og ingen glassbit eller noe annet som stikker ut. Kan jeg ha knekt den i forsøket på å få den ut, og så har en liten del satt seg fast inni huden? Men man knekker da ikke glass på den måten?
Jeg skraper og drar og klipper i huden, det gjør vondt, noen små dråper blod siver ut. Ingenting.
Plutselig åpner døra til badet seg og T kommer gjespende inn. Hun spør hva som skjer. Ingenting, svarer jeg, ingenting, får du ikke sove? Hun ser på utstyret jeg har samlet rundt meg, på saksa jeg holder på å dra over fotsålen, på blodet.
Det er mulig jeg har tråkket på noe, sier jeg.
Hun kveler en gjesp, og noe som minner om en himling med øynene, og tar saksa. Nei, sier, hun etter noen minutter, jeg ser ingenting.
Jeg tror jeg må på sykehuset i morgen, sier jeg. Jeg føler det er noe der inne.
Da din yngste sønn fikk en flis, sier hun, så mente du at det var like greit å la den være der inne, den kommer ut av seg selv.
Ja, men dette er annerledes, sier jeg, dette gjør vondt.
Hun gjesper og går til sengs igjen. Jeg samler saksa og alt det andre og halter selvmedlidende til sengs. I morgen skal de altså skjære meg i foten. Håper de ikke forbyr meg å løpe i flere uker.
****
Dagen etter var jeg på sykehuset. (En historie i seg selv, å være på et sykehus hvor ingen snakker ditt språk og bare noen få kan enkelte fraser på engelsk og alt er annerledes enn på den norske legevakten.) Legen dyttet og klemte og filte vekk hud og skrapet og hemmet og hømmet før han til slutt sa: Ingenting. Det er ingenting der. Bare et lite kutt.
Noen øyeblikk lurte jeg på om hans engelsk virkelig var så dårlig, at han blandet ingenting med en kjempeflis, men da jeg stotret fram min tvil på tsjekkisk, lysnet han og sa, like fort og snøvlete som jeg snakker norsk: Det er like mye glass som i taket på en Skoda. Du har bare et lite sår, det går helt fint. Se her får du et lite plaster. Se så, kom deg hjem nå.
Så nå sitter jeg hjemme og venter. Hvor fort gror sår under foten? (Fortere enn andre de fleste andre stder, skulle jeg tro og håpe?) Når kan jeg løpe igjen? Og når leger sier du skal gå med bedre sko enn flipp-flopper (som jeg hater, men som tross alt er luftigere enn vanlige sko), kan man da virkelig svare at man ikke bruker sko og at det er enda bedre? Fordi sår gror best i friluft?
Og neste gang en sønn får en flis på ordentlig, bør jeg da ringe etter en sykebil?
To år senere
Innlegget i Aftenposten skrev jeg i fjor. Tåa jeg nevnte i teksten, brakk året før. Så der jeg satt og forbannet all verdens røtter og forbannet forbannet meg på at jeg skulle løpe maraton om to år, vel, det var for to år siden.
Om to år skal jeg løpe maraton barbeint. To år er nå. Jeg har meldt meg på Oslo maraton 21. september.
Det var egentlig ikke planlagt. Jeg har løpt litt nå og da, en kilometer her og en kilometer der, og nesten bare barbeint, men det har ikke vært maratontrening, ikke på langt nær. De fleste ganger har jeg tvunget meg seg til å hvertfall løpe 20 minutter (alt mindre enn det føles ikke som ordentlig trrening), og så bare en kilometer eller to til, og stolt og fornøyd traske hjem med mer eller mindre såre føtter. For noen uker siden løp jeg 15 km og sendte mail til familien: JEG HAR LØPT KJEMPELANGT DET ER UTROLIG BRA IKKE SANT? Joda, sa de, det er ikke så verst.
Men det er langt til 21 km. Og det er enda lenger til 42 -- og om du noensinne skulle finne på å prøve deg på helmaraton, så vit at 15 km er en helt annet idrett.
En annen gang fulgte jeg en ultraløper i ca 35 km. Han var utkjørt da jeg traff ham, og løp så sakte med så mange pauser at det min fulladete Garmin døde etter 29 km. Dessuten løp jeg i tåsko. Men uansett, tenkte jeg med meg selv, uansett, jeg har fullført 35 km, jeg har kommet meg så langt at det bare er viljestyrke igjen for å fullføre helmara, det er da en bedrift, uansett hvor sakte og uansett om det var med sko?
Det var kanskje da jeg ble overmodig. Da ultraløperen ble hentet i sykebil og jeg ville løpe lenger (han hadde løpt 130 km mer enn meg, men pytt). Da jeg for første gang opplevde det å løpe i flokk, når løping ikke dreide seg om å komme seg fort fram, men om å komme seg langt, og man hjalp hverandre heller enn å være konkurrenter. Noen kilometer var vi så mange som 6 stykker som prøvde å pace denne stakkars ultraløperen, og snylte på hans sponsede følgebil med alt godteriet og sportsdrikken -- og den stemmen som ropte høyest av alle de stemmene som pleier å rope i hodet mitt, sa: wow. Dette var kult. Dette må du prøve en gang. I alle fall en maraton?
Ikke lenge etter dro jeg til Arco i Italia og klatret og gikk Via Ferrata i Dolomittene, blant annet Rino Pisetta:
Du må gå med tjukke sko opp Via Ferrata, sa alle internettforum. Egne Via Ferrata-sko, med centimeterssåle og forsterkning i tuppen.
Jeg gjorde det. Og jeg fikk angst etpar ganger underveis, når alt som skilte meg fra hundre meters stup om jeg glapp taket var etpar kroker i en vaier. Jeg var glad for å ha kjøpt ordentlige sko.
Men på toppen, i regn og vind, var det som om denne angsten var som blåst bort. Jeg var ikke sliten, det føltes som om jeg aldri hadde vært redd, og i overmotet fikk jeg det til og med meg at jeg skulle løpe ned stien fra fjellet.
Etter tjue minutter eksploderte lårene mine, og den neste uka kunne jeg knapt gå. Bortsett fra når jeg gikk barbeint, det var faktisk litt lettere. Uansett underlag. Også opp fjellveggene.
Og overmotet rammet meg igjen. Kan jeg gå over slike steiner, kan jeg klatre barføtt, kan jeg løpe 35 km -- kan jeg løpe en maraton.
Da jeg kom hjem fra Italia, meldte jeg meg på Oslo. Det er to uker siden nå. Overmotet begynner å svinne. 42 km er veldig langt, selv 21 km er veldig veldig langt, og ikke bare skal jeg fullføre, men jeg skal fullføre barbeint, og jeg skal løpe mer enn gå.
Men jeg sa jeg skulle løpe en maraton om to år. Og fader ta, kan en ultramann presse seg til 160 km og sykehus, kan jeg da presse meg til 21 km og en eller annen båre i målområdet? Eller 42?
Eller 42?
Jeg sikter så høyt jeg kan. Så får vi se hvor pila treffer.
Om to år skal jeg løpe maraton barbeint. To år er nå. Jeg har meldt meg på Oslo maraton 21. september.
Det var egentlig ikke planlagt. Jeg har løpt litt nå og da, en kilometer her og en kilometer der, og nesten bare barbeint, men det har ikke vært maratontrening, ikke på langt nær. De fleste ganger har jeg tvunget meg seg til å hvertfall løpe 20 minutter (alt mindre enn det føles ikke som ordentlig trrening), og så bare en kilometer eller to til, og stolt og fornøyd traske hjem med mer eller mindre såre føtter. For noen uker siden løp jeg 15 km og sendte mail til familien: JEG HAR LØPT KJEMPELANGT DET ER UTROLIG BRA IKKE SANT? Joda, sa de, det er ikke så verst.
Men det er langt til 21 km. Og det er enda lenger til 42 -- og om du noensinne skulle finne på å prøve deg på helmaraton, så vit at 15 km er en helt annet idrett.
En annen gang fulgte jeg en ultraløper i ca 35 km. Han var utkjørt da jeg traff ham, og løp så sakte med så mange pauser at det min fulladete Garmin døde etter 29 km. Dessuten løp jeg i tåsko. Men uansett, tenkte jeg med meg selv, uansett, jeg har fullført 35 km, jeg har kommet meg så langt at det bare er viljestyrke igjen for å fullføre helmara, det er da en bedrift, uansett hvor sakte og uansett om det var med sko?
Det var kanskje da jeg ble overmodig. Da ultraløperen ble hentet i sykebil og jeg ville løpe lenger (han hadde løpt 130 km mer enn meg, men pytt). Da jeg for første gang opplevde det å løpe i flokk, når løping ikke dreide seg om å komme seg fort fram, men om å komme seg langt, og man hjalp hverandre heller enn å være konkurrenter. Noen kilometer var vi så mange som 6 stykker som prøvde å pace denne stakkars ultraløperen, og snylte på hans sponsede følgebil med alt godteriet og sportsdrikken -- og den stemmen som ropte høyest av alle de stemmene som pleier å rope i hodet mitt, sa: wow. Dette var kult. Dette må du prøve en gang. I alle fall en maraton?
Ikke lenge etter dro jeg til Arco i Italia og klatret og gikk Via Ferrata i Dolomittene, blant annet Rino Pisetta:
Du må gå med tjukke sko opp Via Ferrata, sa alle internettforum. Egne Via Ferrata-sko, med centimeterssåle og forsterkning i tuppen.
Jeg gjorde det. Og jeg fikk angst etpar ganger underveis, når alt som skilte meg fra hundre meters stup om jeg glapp taket var etpar kroker i en vaier. Jeg var glad for å ha kjøpt ordentlige sko.
Men på toppen, i regn og vind, var det som om denne angsten var som blåst bort. Jeg var ikke sliten, det føltes som om jeg aldri hadde vært redd, og i overmotet fikk jeg det til og med meg at jeg skulle løpe ned stien fra fjellet.
Etter tjue minutter eksploderte lårene mine, og den neste uka kunne jeg knapt gå. Bortsett fra når jeg gikk barbeint, det var faktisk litt lettere. Uansett underlag. Også opp fjellveggene.
Og overmotet rammet meg igjen. Kan jeg gå over slike steiner, kan jeg klatre barføtt, kan jeg løpe 35 km -- kan jeg løpe en maraton.
Da jeg kom hjem fra Italia, meldte jeg meg på Oslo. Det er to uker siden nå. Overmotet begynner å svinne. 42 km er veldig langt, selv 21 km er veldig veldig langt, og ikke bare skal jeg fullføre, men jeg skal fullføre barbeint, og jeg skal løpe mer enn gå.
Men jeg sa jeg skulle løpe en maraton om to år. Og fader ta, kan en ultramann presse seg til 160 km og sykehus, kan jeg da presse meg til 21 km og en eller annen båre i målområdet? Eller 42?
Eller 42?
Jeg sikter så høyt jeg kan. Så får vi se hvor pila treffer.
Om to år skal jeg løpe maraton. Barbeint.
Om to år skal jeg løpe maraton. Barbeint.
Det begynte helt tilfeldig.
Publisert:
Oppdatert:
Nei, sa jeg, jeg løper barbeint. Ja, i skogen her. Nei, dere trenger ikke ringe etter noen. Det går bra. Det går bra.
Du kan bare beholde flasken, sa de til slutt og gikk videre. Bestyrtet.
Bare vent, tenkte jeg, bare vent. Om to år skal jeg løpe maraton. Barbeint.
Hver gang jeg løper, får jeg en kommentar eller fem, og enda flere
oppsperrede blikk. Og likevel gjør jeg det igjen og igjen, hver gang:
lar løpeskoene bli hjemme.
Dessuten var de kule.
Barbeint hadde aldri vært et alternativ. Jeg visste at Abebe Bikila løp barbeint og vant maraton i 1960-OL, men det hadde tydeligvis ikke vært godt nok for ham heller, han løp med sko i 1964-OL, så hvorfor skulle jeg i det hele tatt vurdere det? Kaste mine Air Max og Air Jordan og stole på at føttene klarte seg selv? Pah!
Og likevel gikk ikke tanken vekk denne gang. Hva om det var i det minste litt sant? Hvordan ville det kunne være sant? Så jeg begynte å lete etter informasjon. For å vite litt mer, bare.
Enkelte barfotløpere er hellig overbevist om at skoselskaper er onde og at joggesko egentlig bare er en stor konspirasjon. Noen nekter å bruke ordet sko, men skriver istedenfor s** eller fotkister. Andre mener at man blir frisk av barfotløping, de har hvertfall ikke vært syke siden de begynte for to år siden. Innimellom degenererer det til det rareste new age-svada du kan tenke deg, frie radikaler som helbreder kreft via fotsålene og så videre.
Når man finner en ny greie, går man gjerne for langt fordi man ikke vet når man bør stoppe. På den annen side, hadde jeg ikke blitt frelst, hadde jeg aldri giddet å bruke så mange krefter og så lang tid på å gå fra skoløping til barbeintløping.
Og hadde jeg ikke brukt så mange krefter og så mye tid, hadde jeg ikke oppdaget at bak de som roper høyest om de rareste tingene, bak de som får mest oppmerksomhet i en tabloid verden, er det mange bataljoner av mer normale mennesker som løper barbeint simpelthen fordi de liker det, og seriøs forskning som viser at det på mange måter er bedre uten sko. Og hadde jeg ikke oppdaget det, hadde jeg etter hvert gått lei av hele barbeintgreia og blåst av det som en døgnflue som likevel ikke hadde noe for seg.
Men jeg visste det. Jeg visste hva som hadde skjedd, jeg innså hva jeg hadde gjort feil, og jeg forbannet meg på at det ikke skulle skje igjen. Bare vent, jeg skal løpe en maraton om to år.
Så hvorfor?
Først og fremst fordi det føles riktig. Før gampet jeg, spesielt når jeg hadde på basketsko. Nå tripper jeg, lett og jeg vil ikke si elegant, men mye mindre uelegant, i hvert fall. Jeg kjenner bakken, husker løpeturene ut fra hvordan det føltes på fotsålene, gleder meg over å tråkke på soloppvarmede stier eller over myk jord. Før gikk hodet mitt opp og ned, hele kroppen spratt som en basketball når jeg løp; nå ligner jeg litt på en mer profesjonell løper, hodet og overkroppen holdes mye mer rolig og det hele flyter mye bedre.
De mer vitenskapelige argumentene er gode å ha i diskusjoner, og tilfredstiller den mer rasjonelle delen av meg, men hadde det ikke føltes riktig å løpe barbeint, hadde jeg gitt meg for lenge siden. Og det er overraskende hvor dårlige forhold man kan trene seg opp til å løpe barbeint i.
Når det er kaldt, tar jeg på meg mer klær på resten av kroppen — rekorden så langt er sju kilometer i yr og fem grader, en fantastisk tur. (Litt av trikset er å ikke stoppe.) Det ville ha vært umulig i fjor.
Føttene mine er sterkere. Tærne mine er ikke lenger så sko-formede, men har spredd seg mer ut som en vifte. Huden under fotsålene er grovere, men ikke stivere; jeg kjenner fremdeles småsteinene på stien, men det gjør ikke lenger på langt nær så vondt.
Jeg løper fremdeles ikke så fort barbeint som jeg har gjort med sko, eller så langt. Men jeg nærmer meg stadig. Og noen ganger, på sommerhet svart asfalt eller i minusgrader eller på altfor spisse steiner, kommer jeg ikke utenom sko. Men selv når jeg tar på meg sko nå, løper jeg annerledes enn før, bedre, mer effektivt. Mer som et barn barbeint over en sommereng.
Jeg løper med mye mer glede. Og det er kanskje det viktigste.
Du kan bare beholde flasken, sa de til slutt og gikk videre. Bestyrtet.
Bare vent, tenkte jeg, bare vent. Om to år skal jeg løpe maraton. Barbeint.
Igjen og igjen
Galskap? Trass? Et øyeblikks overmot for å ikke beskytte eget ego? Et år senere løper jeg 10-20-30 km i uka og har meldt meg på halvmaraton til høsten. Alt barbeint. Jeg har tråkket på utallige ting og levende vesener, tusenvis av små steiner, hundrevis av maur og biller og snegler. Hver gang jeg kommer tilbake fra en løpetur, må jeg skrape vekk seige rester av levende vesener, eller kanskje det er tyggegummi, eller hundebæsj, eller blod fra en oppskrapet storetå, det er ikke alltid så lett å se. Og hver gang er føttene mine dekket av et tjukt lag med generell møkk, og hver gang viser det seg at møkka på fotsålene er umulig å bli helt kvitt.
Jostein Sand Nilsen
Så hvorfor?
Det begynte helt tilfeldig. Jeg leste et eller annet sted at joggesko ikke er bra og at man helst burde løpe barbeint. Jaja, tenkte jeg, liksom. Ingen av mine barbeintopplevelser hadde gitt merksmak noen gang, jeg gikk med tøfler inne og hadde problemer med å gå en barbeint kilometer gjennom skogen for å komme til stranda da jeg var barn. Det gjorde vondt og det var ekkelt. Og når jeg trente, var det alltid i de største basketskoene som var å oppdrive — hvordan skulle man ellers beskytte seg mot å tråkke over?Dessuten var de kule.
Barbeint hadde aldri vært et alternativ. Jeg visste at Abebe Bikila løp barbeint og vant maraton i 1960-OL, men det hadde tydeligvis ikke vært godt nok for ham heller, han løp med sko i 1964-OL, så hvorfor skulle jeg i det hele tatt vurdere det? Kaste mine Air Max og Air Jordan og stole på at føttene klarte seg selv? Pah!
Og likevel gikk ikke tanken vekk denne gang. Hva om det var i det minste litt sant? Hvordan ville det kunne være sant? Så jeg begynte å lete etter informasjon. For å vite litt mer, bare.
Ny greie
Og dermed var jeg solgt. Du vet hvordan det er, du oppdager en ny greie, du finner en ny innsikt som få andre har funnet, og du synes den høres mer og mer fornuftig ut jo mer du leser om den. Men jo mer overbevist du blir, desto mer uforståelig er det at andre ikke godtar dine argumenter, så du søker likesinnede for å få argumenter, og du blir enda mer overbevist om at du har rett, og det hele blir en sirkel.Enkelte barfotløpere er hellig overbevist om at skoselskaper er onde og at joggesko egentlig bare er en stor konspirasjon. Noen nekter å bruke ordet sko, men skriver istedenfor s** eller fotkister. Andre mener at man blir frisk av barfotløping, de har hvertfall ikke vært syke siden de begynte for to år siden. Innimellom degenererer det til det rareste new age-svada du kan tenke deg, frie radikaler som helbreder kreft via fotsålene og så videre.
Når man finner en ny greie, går man gjerne for langt fordi man ikke vet når man bør stoppe. På den annen side, hadde jeg ikke blitt frelst, hadde jeg aldri giddet å bruke så mange krefter og så lang tid på å gå fra skoløping til barbeintløping.
Og hadde jeg ikke brukt så mange krefter og så mye tid, hadde jeg ikke oppdaget at bak de som roper høyest om de rareste tingene, bak de som får mest oppmerksomhet i en tabloid verden, er det mange bataljoner av mer normale mennesker som løper barbeint simpelthen fordi de liker det, og seriøs forskning som viser at det på mange måter er bedre uten sko. Og hadde jeg ikke oppdaget det, hadde jeg etter hvert gått lei av hele barbeintgreia og blåst av det som en døgnflue som likevel ikke hadde noe for seg.
Gikk barbeint mer og mer
Da jeg brakk tåa, hadde jeg holdt på i noen måneder allerede. I noen uker løp jeg to hundre meter barbeint hver morgen, før barna våknet. Jeg gikk barbeint mer og mer, jeg prøvde meg på to-tre kilometers barbeintløping, sakte, forsiktig, så ikke overgangen skulle bli for stor. Men så tok overmotet meg og jeg løp noen skogsstier hvor røttene var større enn ishockeykøller, og jeg løp litt for fort, så kona skulle se på GPSen etterpå og bli imponert, og jeg så ikke klart, og SMELL, det var den tåa.Men jeg visste det. Jeg visste hva som hadde skjedd, jeg innså hva jeg hadde gjort feil, og jeg forbannet meg på at det ikke skulle skje igjen. Bare vent, jeg skal løpe en maraton om to år.
Så hvorfor?
Først og fremst fordi det føles riktig. Før gampet jeg, spesielt når jeg hadde på basketsko. Nå tripper jeg, lett og jeg vil ikke si elegant, men mye mindre uelegant, i hvert fall. Jeg kjenner bakken, husker løpeturene ut fra hvordan det føltes på fotsålene, gleder meg over å tråkke på soloppvarmede stier eller over myk jord. Før gikk hodet mitt opp og ned, hele kroppen spratt som en basketball når jeg løp; nå ligner jeg litt på en mer profesjonell løper, hodet og overkroppen holdes mye mer rolig og det hele flyter mye bedre.
Argumentene - og følelsen
Det finnes mer vitenskapelige argumenter også: mennesket har hatt sko i bare ca 50 000 år, så all løping før den tid, og mye etter, har vært barbeint. Evolusjonen har tilpasset våre føtter og bein til barbeint bevegelse — og i alle fall ikke til et liv i de enorme, støtdempende joggeskoene som kom for bare noen tiår siden. Sko hindrer foten i naturlig bevegelse. Å løpe barbeint, eller på samme måte som barbeintløpere, er en mer energisparende måte å løpe på og bruker beinas muskler og sener på en mer effektiv måte. Og: evnen til å løpe lenge antas å være noe mennesker utviklet allerede når de gikk ned fra trærne og ut på savannen. Å gå på to bein gjør deg treigere til å spurte, men bedre til å løpe langt, og det var trolig slik de første menneskene jaktet byttedyr, ved å løpe etter dyrene til de kollapset av overoppheting. Menneskene, derimot, unngikk overoppheting ved å svette.De mer vitenskapelige argumentene er gode å ha i diskusjoner, og tilfredstiller den mer rasjonelle delen av meg, men hadde det ikke føltes riktig å løpe barbeint, hadde jeg gitt meg for lenge siden. Og det er overraskende hvor dårlige forhold man kan trene seg opp til å løpe barbeint i.
Når det er kaldt, tar jeg på meg mer klær på resten av kroppen — rekorden så langt er sju kilometer i yr og fem grader, en fantastisk tur. (Litt av trikset er å ikke stoppe.) Det ville ha vært umulig i fjor.
Å løpe i glede
Når det er varmt, lufter føttene meg. Om jeg finner en bekk på veien, hopper jeg oppi og kjøler meg og leker litt og løper videre. De få gangene jeg går i sko nå, kjennes de trange og tunge, men først og fremst klamme og altfor varme. Og å sprute innom bekker eller vanndammer kan jeg bare glemme.Føttene mine er sterkere. Tærne mine er ikke lenger så sko-formede, men har spredd seg mer ut som en vifte. Huden under fotsålene er grovere, men ikke stivere; jeg kjenner fremdeles småsteinene på stien, men det gjør ikke lenger på langt nær så vondt.
Jeg løper fremdeles ikke så fort barbeint som jeg har gjort med sko, eller så langt. Men jeg nærmer meg stadig. Og noen ganger, på sommerhet svart asfalt eller i minusgrader eller på altfor spisse steiner, kommer jeg ikke utenom sko. Men selv når jeg tar på meg sko nå, løper jeg annerledes enn før, bedre, mer effektivt. Mer som et barn barbeint over en sommereng.
Jeg løper med mye mer glede. Og det er kanskje det viktigste.
Abonner på:
Innlegg (Atom)