Ved Ken Bobs skjegg

Nå som jeg har løpt over 30 barbeinte kilometer på en uke og kan begynne å kalle meg en viderekommen barbeintløper (langt igjen til ekspert, men), må jeg også begynne å tenke over imaget mitt. Jeg mener, det er én ting å ta sine første, stavrende, stolprende barfotskritt etter å ha brukt sko i flere tiår. I begynnelsen gjør man sitt beste for ikke å skille seg ut, man kler seg i de vanlige lycra-tightsene som alle løpere har, man sørger for at man ikke er ubarbert eller på noen som helst måte ustelt, man tar gjerne med seg sko så alle kan se at man ikke driver og barbeiner hele tiden, kort sagt, man prøver å unngå å vekke noen som helst oppmerksomhet.

Man vil jo bare løpe litt. Men uansett hvor hardt man prøver, vil ens bare tær vekke oppmerksomhet. Man vil båssettes som en barfotløper -- som man jo er, eller i det minste prøver å bli -- og dermed som noe annerledes, rart, selvpinersk eller simpelthen hoderystende på trynet idiotisk -- som man kanskje kan være av og til, men neppe prøver å bli.

Men om noen skuler mistenksomt på dine føtter, vil andre applaudere dem. Og man vil jo selfølgelig heller henge med applaudanter og bli som dem. Så man skaper seg sitt image i deres bilde, i barfotstammens eldres bilde, og føler seg ikke lenger å utenfor. Det er én ting å ta sine første barfotskritt; det er en annen å befeste sin barfotstatus.

Og når det dreier seg om barfotløping, er det få som har denne mannens status:




(Bilde fra Ken Bobs hjemmeside)

Ken Bob Saxton har løpt 79 maraton barbeint (og ett lidelsesfullt i sko) og har skrevet den kanskje beste boka om barbeintløping. Lenge før det ble in, kastet han skoene, og han løp ikke sakte, heller: maratonrekorden hans er på 3.18. Og ja, han heter Ken Bob og kaller seg ofte for Barefoot Ken Bob -- et sånt navn som enten gir deg kultstatus eller får folk til å fnise bak din rygg.

Og bortsett fra bare føtter har han én ting som gir ham et umiskjennelig image: et enormt skjegg.

For Ken Bobs del kommer skjegget av det samme som barfotingen: overfølsomhet. Sko var trange og gjorde ham gal, barbering var vondt og, i mangel på bedre ord, irriterende. Så mye mer behagelig å gå uten sko, så mye deiligere å ikke barbere seg!

Andre barfotere har også skjegg eller i det minste en viss ansiktsbehåring -- av den samme eller andre grunner. Enkelte tar argumentasjonen om barfotløpingens naturlighet til sin ytterste konsekvens og løper som hulemenn, noen komplett med klubber:

(Bilde fra projektbarfota.se)

På samme måte som det er en grunn til at føttene våre er som de er, og at de fleste sko gjør mer vondt enn godt i lengden, er det en grunn til at menn har skjeggvekst: la føttene bevege seg fritt, la skjegget vokse fritt. Langt skjegg beskytter mot sol og kulde og vind, det gir en aura av visdom og verdighet, og man slipper å ødelegge miljø og hud ved alle disse barbermaskinene og -høvlene vi prakkes på av reklamer og vår kulturs hysteriske jakt på ungdom. Hulemenn klarte seg helt fint uten Gillette, burde ikke vi kunne det også?

Skjegg og barfotløping hører sammen. Eller: (mannlige) barfotløpere er oftere mer skjeggete enn ikke barføtte løpere. Så det kan være mitt image. Et stort skjegg.
  

 Jeg kom så langt. Da begynte familien å protestere. Det vil si, en sønn sa wow, du kan få skjegg helt ned til magen, og så lo han i flere minutter. Til magen! Og den andre sønnen lo med og nevnte flere kroppsdeler jeg kunne la skjegget vokse til, og så lo de enda noen minutter. Men T begynte å la meg vente nede på gata når jeg skulle treffe henne på jobben, og om noen kolleger kom forbi, husjet hun meg forsiktig bortover fortauet.

Min mann, den skjeggete, barføtte, han med ustrøkne bukser og utvaskede T-skjorter, han som trenger en hårklipp og å stusse øyenbrynene så han ser mer av verden. Jojo, hun har et poeng.

Så jeg stusset skjegget og strøk buksene og møtte verden litt mer distingvert, i alle fall ved de anledningene alle andre gikk i dress og mennesker høyt på strå skulle presentere eller presenteres og jeg skulle representere noe mer enn bare meg selv. De som så forvandlingen hadde flere dagers samtaleemne å le seg skakke av.

Men nå er det 80 dager til maraton, og 80 dager er ingen tid for et fullblodsskjegg. Spesielt ikke om det skal være mitt barfotimage. Så jeg har sakte men sikkert, nesten umerkelig, begynt å spare igjen. Om jeg gjør det sakte nok, kanskje ingen merker forskjellen før jeg er på nivå  med Ken Bob.

Og kommer jeg dit, blir et skarve maraton en lek. Image er alt.