Pro & Con har en disputt

Bare to uker til maraton. Bare fjorten dager, eller tretten dager, og så står jeg også på startstreken og ser utover de andre løperne. Visualiserer fokusert 42 kilometers koseløping. Det blir så bra!

Hadde du bare trent nok, så. Hvor lenge har du løpt ordentlig, egentlig? Noen uker? I vinter løp du ingenting, og du rodde ingenting, og når du skulle et sted, tok du trikken eller bilen. Og om du glemte å ta astmamedisinen en dag eller to, begynte det å pipe og hvese nedi brystet. Ingen kondis! Og så skal du høsten etter løpe maraton? Barbeint! 

Ikke "ingenting". Jeg løp litt.

Sjekk Endomondo! Hvor mange kilometer er det snakk om? Tretti kilometer på tre måneder? Tjue?

Hm, 42 kilometer løping fra november til mars.

Mindre enn du har løpt per uke i det siste! Nei, du, maraton er ikke noe man tar så lett på. Man må trene seg sakte opp, bruke mange måneder på å danne et grunnlag, øke forsiktig fra uke til uke. Alle som hopper i det som du har gjort, er dømt til å gå rett på trynet.

Men jeg har jo løpt langt i sommer? Hva med den turen på 33 kilometer, for eksempel? Barbeint rundt søerne i København, 5 hele runder, og jeg var ikke engang utmattet etterpå, i alle fall ikke helt -- betyr ikke det at jeg kan løpe maraton nå? Hva mer skal man gjøre for å bevise at man er klar? Grunnlaget er lagt hele livet, ikke bare forrige vinter, og jeg har jo alltid trent på en eller annen måte. Jeg begynte jo ikke akkurat fra null, heller.

Kondisen din er skrøpelig. Tenk deg om du nyser et av de astmatiske nysene langt ned i brystet? Eller om det er noe maling eller støv eller hva som helst natta før, noe som gjør deg tett og pipete? Og uansett, det viktigste grunnlaget er ikke så mye kondis som andre ting. Hva er det man sier om barbeintløping, hæ? Begynn sakte. Hva gjorde du første sommer? Brakk tåa. Hva gjorde du andre sommer? Fikk tretthetsbrudd og "top-of-the-foot-pain". Og hva lærer du av det til tredje sommeren? Joda, da skal du plutselig løpe maraton, da! Hvor har du det fra at føttene dine er klare? Hvordan kan du tro at du ikke skal få vondt i foten som før? Si meg, er det ikke det du har hatt de siste par ukene? Likesom små støt oppå foten? Vondt når du løper, jo lenger og fortere, jo vondere? Var det ikke nøyaktig en sånn smerte du fikk forrige sommer, som hindret deg i å løpe så mye?

Jeg har gått mye barbeint. Jeg har trosset skjeve blikk fra litt for rike husfruer og himlende øyne fra deres ektemenn og hentet mine barn barbeint i barnehagen. Føttene mine har vent seg til å være barbeint, de har vært barbeint overalt.

Det var et godt råd: henter du barn i barnehagen barbeint, kan du også løpe maraton barbeint. Det må jeg si.

Føttene mine har blitt mye mer barbeintvante, det er det jeg sier. De har blitt mye bredere, huden under har blitt annerledes, de klager høyt hver gang jeg tar på meg svette, trange sko -- Jeg har løpt over 30 kilometer på dem, for svingende, og det gikk greit. Noe må jeg ha gjort riktig.

Spørsmålet er ikke om kamelen klarte å bære lasset med høy, for det gjorde den jo åpenbart. Spørsmålet er om den klarer å bære et enda større lass, og attpåtil være raskere. Eller om magen dens klarer det. Forklar meg om de lange løpene dine, du: hvordan har det gått med drikkingen? Hva slags mat har du fått i deg? Har du en plan for maratonet, hva du skal drikke og spise og når du skal gjøre det og hvor mye? Jeg håper det, for alle erfarne sier at det er viktig å trene på sånne ting også. Du vet, mange maratoner har blitt brutt på grunn av magebesvær.

Nei, jeg... Vann holdt lenge. På den lengste turen drakk jeg vann hver runde, hver 6. kilometer. På en 26 kilometers-tur drakk jeg ikke noe. Jeg tenkte først å ha med en sekk med drikke i, men sekken skvulpet og det var mye lettere å løpe uten. Så da satte jeg den hjemme.

Og det var én lang runde, var det ikke? Halvveis var du 13 kilometer hjemmefra, barbeint, uten verken back-up-sko eller drikke?

Jo, men jeg hadde en hundrelapp i baklomma, så i verste fall kunne jeg ha funnet meg en kiosk. Eller ringt på et eller annet sted og bedt om et glass vann, det har fungert før det.     

Ah. Det var jo beroligende. Så siden det gikk fint en gang på 26 langsomme kilometer uten drikke, så tenker du at det skal gå bra på 42 raske kilometer også?

Det er da drikkestasjoner underveis?

Med bananer. Du bør nok spise noe også, gutten min. Men du liker ikke bananer og du aner ikke hva annet magen din klarer å ta til seg underveis. Ikke skyld på meg når du kommer til 35 kilometer og alle reservelagrene er brukt opp og du møter veggen med et smell. 

Se på de beste i verden, de spiser ikke, gjør de vel?

Hva! Du våger å sammenligne deg med topptrente atleter på den måten? De bruker under halvparten så lang tid som deg, de har trent for løpene sine i årevis, de løper uendelig mye mer effektivt enn din barbeintgamping, de er ikke på randen av skader og tretthetsbrudd, de har løpt så langt mange ganger før. Det er ditt første maraton, ditt første ordentlig løp, med startnummer og greier, på... 25 år, blir det det? Du skal løpe barbeint. Og så prøver du ikke engang å gjøre ting lettere for deg ved å vite hva magen din tåler? Husker du et løp for to måneder siden? 4 kilometer, klarte du før... hva sa stopp?

Hm?

Hvorfor stoppet du før du hadde løpt engang en runde rundt søerne? Hvilken kroppsdel var det som ble for vond?

Magen...

Aha!

Men det var fordi jeg hadde spist pastasaus på glass, det er for surt, jeg blir alltid litt gæren i magen av sånne ting, selv om det har vært favorittmaten min siden jeg var liten. Nei, nei, jeg har ikke tenkt å spise ferdiglaget pastasaus dagen før maraton, det er ikke lenger favoritten min, og jeg vet veldig godt at det er dårlig for magen min.

Ja, så lenge du unngår Dolmio burde alt være i sin skjønneste orden. Herrejemini. For alle andre deler av kroppen din er jo perfekt innrettet på lange løp, ikke sant? De tærne dine, forresten, har de blitt rettere også, eller? Som resten av foten har tilpasset seg barbeintløpingen, mener jeg?

Joda, det er mellomrom mellom tærne nå, det var det aldri før, jeg kan sprike ordentlig med dem.

Men rettere er det ikke blitt, altså? Sist du kom inn fra en løpetur, ble du sittende og studere tærne, husker du det? Husker hvordan du la vekta på storetærne for å se hvordan den bøyde seg? 45 grader! Når du sparker fra med storetåa, peker den 45 grader innover! Husker du den ømme klumpen du hadde på utsiden, akkurat i leddet hvor belastningen er størst? At det ikke var ømt på samme måte i den andre tåa og at du vurderte å teipe begge storetærne? Hvor var det du leste at storetåleddet sammen med ankelleddet kanskje er det viktigste leddet for å løpe riktig barbeint? Og så skal du teipe begge storetærne!

Jeg kan også bøye høyretåa mye bedre enn venstre, og den er sterkere. Det ser litt krøkkete ut når den er så skeiv, men jeg får heller se et annet sted og håpe den holder, da. Jeg vil ikke teipe den nå, den er ikke vond nok.

Jeg tror jeg må sitere Roald Amundsen:"Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks." Du minner mer om en som hopper uti det i håp om at vannet er dypt nok, og at du fremdeles husker hvordan det er å svømme, enn en som gjør alle mulige forberedelser og vet at han klarer det. Men du får ha lykke til, Severin Suveren. Husk: det er ingen skam å grave seg ned i tide.


Sier han som sitter i fluktstol på stranda og ser på andre hoppe. Jeg hopper, det er det eneste jeg er sikker på. Jeg hopper og håper jeg lander riktig, det er alt. Hør: ja, det er mange skavanker og mange ting som er usikre. Ja, jeg vil bruke de neste to ukene på å forberede meg som best jeg kan. Det kan gå rett til helvete. Den siste uka har jeg trent minimalt pga en forkjølelse som fremdeles sitter i og som ikke akkurat er godvenn med astmaen lenger ned i samme bryst. Jeg har ingen plan ennå, annet enn at fire og en halv time er en slags grensa mellom de som løper maraton og de som fullfører maraton, men jeg aner ikke om jeg kommer i nærheten av den. 4:00? 5:30? Jo, én plan: løpe 5 min, gå 1 min halve distansen. Og så ta det som det kommer.

Jeg er ikke så godt forberedt som en sydpolsfarer. Men det er greit. Jeg kan bli skadet. Men det er greit. Jeg kommer trolig til å bli utslitt. Men det er helt greit.

Om alt går til helvete, kan jeg hvertfall slå meg selv på skuldra, om ingen andre gjør det, og si: bra. Du prøvde. Du våget å hoppe.

Nå har du lært til neste gang.