Lukten av inngrodd svette

Et sted i Norge bor det en familie med tre tenåringssønner. (Det vil si, den eldste er ikke lenger tenåring, men han var det da jeg ble kjent med dem.) I garasjen har de ikke bil, men sportsutstyr: bokseball, bordtennisbord, sykler, rulleskøyter, innebandymål, ski, tennisracketer, alle slags baller; utenfor står det en basketkurv og en stor trampoline. Moren jogger ofte, om enn ikke så langt, og faren utfordrer alltid besøkende til en basketkamp eller to. Eller tre eller fire, hvis han taper de første to. Men i forhold til sønnene trener foreldrene ingenting. Det går i fotball og basket og helsestudio og løping og svømming, og hver gang sønnene skal ut for å gjøre noe, er det for å trene på en eller annen måte.

Alt dette er vel og bra. De gjør noe de liker, og det de liker gjør dem godt. Og alt hadde vært fabelaktig, hadde det ikke vært for én ting (i tillegg til at faren nekter å tape i basket).

De har oppdaget tåsko. De har begynt å løpe og hoppe rundt i Vibram FiveFingers. Og de setter alle skoene i gangen.

Det var ille nok før. Når man har tre tenåringssønner og alle setter treningsskoene i den samme, lille gangen, stiger stanken sterkt fra skohyllene, og om man åpner skoskapet, slår det mot en som en grønn sky. Faren sko er de verste selvfølgelig, jo eldre man blir, desto strammere blir som regel treningslukten, men sønnene er tre, og sammen overgår de opphavet.

Hver gang en sønn kommer hjem fra en løpetur, eller hva det nå er, setter han skoene fra seg i gangen. Så sette han tøyet på vask og tar seg en dusj. En time eller to senere har han blitt behørig parfymert og har fått den riktige dosen hårprodukter på hodet, og han er klar for å vise seg fram for jevnaldrende. Skoene, derimot, lar han bare stå i gangen. Han vasker dem ikke, han skrubber dem ikke, i høyden slår han dem mot hverandre på trammen for å få vekk den verste leira.

Han setter ikke skoene utenfor eller i garasjen, for da kommer det kanskje insekter oppi, og han trenger jo uansett å ta på seg skoene inne før han går ut. Så da så.

Og alt dette var ille nok før, men med tåsko blir det bare enda mye verre. I tåsko har man som regel ikke sokker, og de er vanskelige å vaske og umulige å slå mot effektivt hverandre. Om man søker på nettet, finner man mange mange sider med ulike oppskrifter på hvordan man skal bli kvitt denne stanken. Enten må man leve med den, eller så må man bruke en halvtime ekstra for å gjøre skoene mer eller mindre olfaktorisk presentable.

Om bare den ene sønnen hadde blitt tåskofrelst, hadde jeg ikke klaget. Om bare mora hadde brukt VFF, hadde det gått bra. Men når to godt voksne og deres tre treningsnarkomane sønner alle setter sine uvaskede tåsko i en liten gang... Det kan bli litt mye for en stakkars nese.


Jeg har også tåsko. Det går lang tid mellom hver gang jeg bruker dem, men jeg har dem jo, inntullet i en plastpose på terrassen. (Resten av familien nekter meg å ta dem ut av posen annet enn når jeg virkelig trenger dem, og selv da må jeg komme med en advarsel god tid i forveien.) I gangen vår lukter det ikke trening. Det lukter sko, for vi bruker jo alle sko innimellom, det lukter tåfis som det gjør i de fleste skoganger rundtomkring, men det lukter ikke trening. Hver gang jeg kommer hjem fra en treningstur, klager barna over at jeg lukter vondt, og det gjør jeg også, stramt og ekkelt, og jo lenger siden det er jeg har dusjet, desto strammere og eklere lukter jeg. Til og med jeg rynker på nesa over min treningslukt noen ganger.

Men jeg legger treningstøyet i vaskemaskinen. Jeg tar en dusj. Og så er alt roser og fioler. Jeg trenger ikke tenke på hva jeg skal gjøre med skoene, om de skal vaskes i maskin eller på noen av de femti andre måtene tåsko kan renses på. Jeg trenger ikke legge noe i en pose på terrassen. Føttene mine er litt mørke under, for all møkk klarer man aldri å skrape vekk, men de er rene og lukter ikke vondt i det hele tatt.

Når vi får besøk, er det ingen som rynker på nesa av skogangen vår. (Heller omvendt, at vi rynker på nesa av de besøkendes tåfis.) På den annen side, når jeg har gått besøk barbeint, har det hendt at noen har rynket på nesa over at føttene mine var møkkete og måtte vaskes. Så det er kanskje en avveiningssak.

På den ene siden: være møkkete til du vaskes. På den annen side: lukte så vondt at hele huset må skrubbes med klor før det kan selges videre.

Om jeg får tre treningsnarkomane tenåringssønner, vet jeg hva jeg ville valgt.

Tas nesten igjen av en skodd jogger. To ganger.

Jeg står med hoftefeste og venter på grønn mann. Dette lyskrysset irriterer meg, og det synes.  Greit nok at biler og fotgjengere ikke kan bruke det samme asfaltarealet samtidig, men hvorfor skal bilene ha forrangen så lenge at jeg nesten rekker å bli kald igjen? Og hvorfor må de ha fotgjengeverovergangen akkurat i et Y-kryss, slik at man går over først én vei og så må vente like lenge på å komme over den neste?

Resten av denne løypa er fabelaktig, det er til og med to underganger så man slipper å vente i det hele tatt, så det er kanskje en pris man må betale. Men jeg irriteres like fullt, stirrer forbistret mot bilistene og slipper trolig fra meg noen demonstrative sukk. Og blir stående med hoftefeste.

Bak meg hører jeg en annen løper komme klampende. Han sukker også. Godt. Så er vi flere som føler for å demonstrere mot byplanleggerne. Kanskje vi bør skrive et leserbrev sammen. 

 "Barbeint! Pøh!" mumler noen stakkåndet bak meg idet klampingen toner ned. 

Jeg skotter bort. Det er en mann med knehøye gule sokker og gule øretelefoner. Han jogger på stedet mens han får igjen pusten og tørker svetten med svettearmbåndet. Stirrer fokusert på det motsatte fortauet.

Jeg bryr meg ikke så mye med det. Det er så mange som bruker denne rundløypa at det alltid er en eller to som stirrer lenge på føttene mine eller blir målløse idet jeg løper forbi. De fleste ser det ikke, eller er i hvertfall så gode til å late som om de ikke ser det at jeg blir lurt. En eller to som stirrer er bare gøy.

Men selvfølgelig, de fleste som stirrer er overrasket på en positiv måte. Oj, wow, sier de, ikke pøh. Denne gule joggeren bak meg, derimot... Hvis det da ikke bare var fordi han var andpusten?

Det blir rødt for bilene og tankerekken min forsvinner idet jeg først av alle de tjue som ventet spretter over den siste delen av Y-krysset og inn på en grusløs, nyasfaltert gangsti ved siden av vannet. Det er her jeg alltid setter opp farten fordi jeg kan det, det er så behagelig å løpe at det går fortere nesten av seg selv. Men ikke denne gangen. Jeg skal løpe langt. Denne gangen legger jeg meg på drøyt 6 min/km-fart og løper så effektivt at føttene såvidt lager lyd, og pusten ikke er and i det hele tatt. Hviletempo.

Bak meg hører jeg klampingen igjen. Han puster tungt nå, bare hundre meter etter krysset, og han kommer nærmere og nærmere. Han er sur fordi jeg løp over på rød mann, han er forpistret fordi jeg er barbeint og liksom skal løpe fortere enn ham, jeg merker det på skrittene, på pusten, han tar i nå, han vil forbi. Jeg smiler for meg selv.

Akkurat idet han nesten er forbi meg, passerer det en mor på sykkel. Sønnen sitter bakpå og snur seg mot meg. Hvorfor er den mannen barbeint, spør han. Mor svarer noe jeg ikke hører. Kan han løpe fortere, spør sønnen og stirrer fremdeles.

Kan jeg løpe fortere?

Av seg selv, nesten, setter beina mine opp farten. Det er en tullete løping, jeg legger hodet på skakke og veiver rart med armene, men det er løping, og snart har jeg så mye fart at jeg løper fortere enn sykkelen. Sønnen stirrer uten å si noe. Jeg kommer nærmere og nærmere. Bak meg svinner klampingen og pustingen hen.

Etter hundre meter saktner jeg av igjen. Ikke fordi jeg er sliten, for det er jeg faktisk ikke, ikke engang litt andpusten, men fordi jeg skal langt, jeg skal ikke samle melkesyre, bare kilometer. Sykkelen drar fra, fremdeles med sønnen bakpå, og bak meg hører jeg klampingen igjen. Han har også satt opp farten! Han må være virkelig irritert nå, det er jo som om barbeintidioten leker med ham!

Å, la ham passere, da, la ham få denne gleden av å løpe forbi meg.

Men langt der framme hører jeg en tynn stemme rope igjen, og en arm som vinker fra bakpå en damesykkel, og stemmen piper: kom igjen, barfotmann, løp fortere!

Og så løper jeg fortere igjen. Sønnen ler en barnelatter og mora sier noe, trolig at han ikke skal snu seg så langt rundt, hun er litt ustø, og føttene mine setter opp frekvensen (noe de i barbeintteorien egentlig ikke skal, men det er sånn jeg løper) og øker skrittlengden, og igjen flyr gresset forbi litt mer utydelig, og igjen hører jeg klampingen forsvinne bak meg, klampingen og pustingen, og jeg er alene med mine lette pust og min myke tripping.

Plutselig svinger sykkelen av til høyre ned en sykkelsti. Idet jeg løper forbi, ser jeg sønnen vinke bakover mens han roper noe jeg ikke får tak i. Og så går jeg ned til langsomt tempo igjen, drøyt 6 min/km, hviletempo. Ikke med en gang, det går litt fortere en stund, men jeg tvinger farten ned, jeg skal ikke samle melkesyre, ikke samle kilometerrekorder. Bare kilometer.

Hundre meter bak meg, eller to hundre, ser jeg en mann med gule knehøye sokker stå med henda på knærne. Det er ut som han skal spy, men det skal han nok ikke, han bare leter etter pusten sin, han har mistet den på gangstien et sted. Se, der reiser han seg og ser nedover gangstien. Han er nok snart igang igjen.

Neste gang jeg snur meg rundt, ser jeg han løpe fra meg, helt sakte. Å, han driver med intervalltrening, det var sånn det var.

Gjennom rundens minst løpevennlige lyskryss.

Min første barbeinttur

Føttene mine har hatt oddsen mot seg hele livet. Da jeg var baby, gikk jeg i datidens babysko: noen stive, høye greier som tilpasset seg føttene mine så lite at de fremdeles, på mammas bokhylle, har samme form.

Da jeg vokste til og begynte på skolen, spilte pappa basketball. Så jeg begynte også å spille basketball, med de store barna, 2 og 3 år eldre enn meg. De flinkeste hadde allerede vrikket ankelen etpar ganger, og spilte med høye sko for å få støtte. Jeg kjøpte meg også høye sko — jo høyere jo bedre. Jeg fulgte med på NBA og så at de flinkeste der, de høyeste, ikke bare hadde høye sko, men også med mye demping og fiksfakserier, Air Jordan og Air Max og Reebook Pump og hva de nå het. Og jeg kjøpte meg også slike sko og knøt de så stramt som mulig, for sikkerhets skyld. Jeg som aldri hadde tråkket over og som alltid var for liten til å spille forward.

I sommerferiene likte jeg å gå med joggesko, helst med mye demping fordi det var kulest; og hver gang vi skulle på stranda, var det bare motvillig jeg ble med. Det var ikke noe gøy å svømme, og det var ikke noe gøy å sitte der barbeint i all sanda.

En gang sa faren min at om du går barbeint mye, får du hard hud under føttene. Det virket som en kul ting. Hard hud. Den dagen gikk jeg barbeint fra farfars hytte, til farmors store protester, en kilometer bort til den lokale landhandelen. Selv isen jeg fikk, og den eventuelle harde huden jeg eventuelt ville komme til å få, veide ikke opp for marerittene om å vade gjennom stokkmaurtuer og høre maurene krønsje under føttene mine.

Jeg gjorde det ikke igjen. Jeg fortsatte å spille basket med mine store sko, jeg løp som om jeg var over to meter; selv da jeg løp på tredemølle, var det med basketsko. Det var luft i dem, rundt hele hælen. De var siste modell. Det var det beste noen noensinne hadde laget for å ha på føttene. Og brukte man de ute, overdøvet de krønsjene fra selv store biller.

Etter 33 års levd liv, og 20 år etter forrige gang, stod jeg igjen barbeint på en skogssti. Barnålene stakk meg. Varmen fra bakken ulmet i fotsålene. Jeg følte meg naken. Bortenfor meg, på en benk, var skoene mine, og et par svette sokker. Jeg skulle gå hundre meter, bare, kanskje løpe litt forsiktig, jeg skulle bare kjenne på hvordan det var. Og så skulle jeg ta på meg sokkene og skoene igjen og fortsette som vanlig.

Hvert skritt var ubehagelig. Selv runde, flate steiner syntes å ha noe imot meg. Jeg skannet bakken etter småkryp, satte føttene forsiktig ned, og likevel skjøt de fort opp igjen etpar ganger, jeg hadde tråkket på et eller annet vondt. Det var deilig å få luftet føttene, det var så, men det var ikke så deilig å tråkke på bakken med dem.

Jeg gikk forsiktig tilbake til skoene og tok de på. Ah, det var bedre. Det føltes tryggere.

Og likevel fortsatte det å pipe en stemme i hodet mitt: Hva om det er sant at barbeint er best? At Air Max og alt det andre bare er en gimmick? Hva om det er sant at barbeintløping gir mest løpeglede? Ville du ikke angre om du ikke forsøkte i det minste? Og var det ikke litt godt også?

Så jeg lovte meg selv: Litt til. Noen dager til. Gi det en sjanse.

Det kan hvertfall ikke bli verre.


(Sånn så denne teksten ut i Kondis.)

Velkommen, tvil

Jeg løp 21 kilometer i dag. 21 komma noe, for å få det til å bli en halvmaraton. Og det er jo ganske bra: det gikk over asfalt og grus, over fløyel og sandpapir, over fortauskanter og mellom barnevogner i Københavns gater, og enkelte stirret og enkelte løp ekstra fort forbi meg (men jeg tok dem igjen når de stoppet etter noen kilometer), men jeg løp jevnt og rolig og likevel ikke så halvsakte. (Bortsett fra de gangene de ble røde lys og røsjtrafikk, selvfølgelig.) Og i forrige uke løp jeg i alt mer enn 50 kilometer, blant annet en 33 kilometers tur på 3 1/2 time,  og det gikk helt fint, beina holdt og hodet holdt og jeg ble mer generelt utslitt enn hadde problemer med en enkelt del av kroppen. Noe som burde være en god ting.

Og likevel. Det er en måned til Oslo maraton nå. Fire uker. De to siste ukene skal jeg løpe mindre for å skape en formtopp, som man sier, så egentlig har jeg bare to uker igjen med ordentlig trening. Jeg har bare finpussen av formen igjen, men jeg aner ikke hvordan man finpusser. To uker. Det er jo ingenting. Blir jeg syk neste uke, får jeg ikke løpt en siste langtur. Skader jeg meg nå, er hele Oslo maraton ute, og familieturen til Oslo blir bare en ferie for å se hvor pappa kunne ha løpt. Og så er det selve løper, med alle de feilene jeg kan gjøre. Spise for sterk mat dagen før. Sove for lite. Velge feil klær som gir gnagsår på de unevneligste steder. Og alt det andre jeg ikke engang aner kan gå feil. (Jeg fikk gnagsår av 21 km i dag, noe jeg ikke fikk av 33 km forrige gang. Fordi jeg har gått mer med sko i det siste? Jeg vet ikke.)

Det er fire uker til Oslo maraton. Og jeg begynner å tvile på om dette kan gå bra.

Ikke for det, jeg vet det kan gå bra. Jeg vet det går bra. Jeg fullfører på en bedre tid enn noen regner med, i alle fall bedre enn jeg regner med selv, og jeg kommer til å være sliten men langt fra utslitt etter 42 kilometer. De siste kilometerne løper jeg forbi flere titals løpere som har disponert løpet sitt dårlig. Det kommer til å være en fantastisk opplevelse, og jeg kommer til å ville gjenta det så fort som mulig.

Jeg vet det. Og samtidig vet jeg det ikke.

Føttene mine verker. Det er noe ulmer på oversiden av høyrefoten, og for alt jeg vet er det den beryktede Top of the foot pain. Betyr det at jeg er på nippet til å få et langt skadeavbrekk, fordi føttene mine ikke var klare for så mye løping ennå? Det ulmer i knærne mine også, og musklene i korsryggen er så støle at det er vanskelig å lekeslåss med barna av og til.

Hm, det er vel egentlig det. To ulminger som kan bli til noe som gjør vondt og en vondt som forsvinner av seg selv etter hvert.

Men likevel! Maratonen har hele tiden vært et fjell i horisonten, det har virket mer enn overkommelig, det er jo bare å løpe 10 kilometer fire ganger og så litt til veldig sakte -- men fjellet rykker nærmere nå, og jeg begynner å se hvor høyt det egentlig er, hvor langt tid jeg kommer til å bruke, om jeg er heldig, hvor mye som skal til for å klatre til topps. Og jeg ser de andre klatrerne på vei opp med sine spesialklatresko, med tykke, stive såler og høye ankler, og jeg tenker at jeg ville ha klart det lett med slike sko. Kan jeg ikke bare ta på meg noen tynne sko, noen tåsko kanskje, kan jeg ikke bare gjøre dette fjellet litt mer overkommelig? Må jeg gjøre det barbeint? For det klarer jeg kanskje ikke i det hele tatt.

Men så husker jeg at jeg aldri har løpt lenger enn 20 kilometer med sko i hele mitt liv -- og nå har jeg løpt lenger enn det tre ganger på tre uker, uten problemer. Så husker jeg at jeg har løpt med tåsko, og at det var en klam og innesperret affære. Så husker jeg hvor mye bedre jeg føler meg nå, hvor mye rakere i ryggen, bedre trent, og hvor mye lettere jeg løper. Alt fordi jeg har løpt barbeint.

Og jeg husker dette: for tre år siden klarte jeg ikke å løpe en kilometer barbeint, og alle tvilte på om jeg ville løpe noe særlig lenger noengang. Han bare prøver det noen uker, og så blir det sko igjen, sa de. Og jeg tvilte selv, eller jeg ville tvile, men jeg lot meg ikke gjøre det, det var nok at alle andre tvilte på meg. Så hver gang tvilen kom, hver gang jeg tenkte at "dette klarer jeg ikke", ignorerte jeg den. Klarer ikke løpe over disse spisse steinene? Pøh, det er da bare å au-au-au-au. Det var ikke alltid det gikk. Og det var ikke alltid alle helt skjønte poenget. Du vet det finnes en sånn oppfinnelse som beskytter føttene med, sko heter de, funker kjempebra. Men jeg lot meg ikke tvile at det ville gå. Jeg trengte bare lit mer tid.

Skulle jeg da tvile på meg selv nå? Etter så mye trening begynne å tro at alt går dårlig bare fordi... jeg frykter det gjør det?

Kanskje det gjør det. Kanskje det går dårlig. Kanskje 42 km er for mye for meg barbeint. Men jeg vil ikke at det skal være det. Jeg vil klare det. Jeg vil ikke tvile på meg selv.

Det vil si, jeg vil ikke tvile for mye under selve løpet. For mye tvil forstyrrer underveis. Men små doser av tvil i forveien virker bare skjerpende.

Om tvilen kommer, og den kommer jo alltid når man nærmer seg, skal jeg ønske den velkommen. Den er som den sure, kritiske tanta som kommer kvart på elleve på nyttårsaften, hun som kritiserer alle forberedelser du har gjort og som hver eneste nyttårsaften sier at det blir sikkert ikke noe godt fyrverkeri i år. Om hun kommer tidlig på kvelden, blir det ingen god fest, alle blir bare sure. Og om han kommer for sent, oppdager man ikke at kaka brenner seg og at fyrverkeriet ligger ute i regnet. Men om hun kommer til akkurat passe tid og skaper akkurat den riktige kritiske balansen til alle andres positivitet, og man hører akkurat nok på henne til å få ting så bra som mulig, og ellers ignorerer henne helt til tolvslaget og festen alt er vellykket -- da innser man nyttårsaftner uten kritiske tanter er som sitroner spist med mirakelbær. Søtere, men helt feil likevel.

Så velkommen, tvil, jeg har ventet deg. Du kommer akkurat i tide. Vi får ta oss en prat nå før festen begynner for alvor. For da er jeg redd jeg må ignorere deg.

Men jeg lover å takke deg om jeg kommer i mål.

Min venstre storetå

Når jeg løper barbeint, løper jeg ikke barbeint. Ikke helt. Jeg skulle gjerne gjort det, bare tuslet ut døra med absolutt ingenting på føttene, og jeg har da også gjort det noen ganger, men den tiden er forbi. Det går ikke lenger.

Da jeg brakk tåa for to år siden, studerte legen røntgenbildet og la ansiktet i bekymrede folder. Bruddet har gått helt inn til leddet, sa han, det ser i alle fall sånn ut. Forhåpentligvis heles det, men det ser ikke så bra ut nå. Vi får bare vente og se.

Etter noen uker var det nok med venting, og jeg gikk tilbake til den samme legen. Han hadde enda mer bekymrede folder denne gangen, men samtidig virket han nesten litt lettet over å ha et klarere svar å komme med. Ser du her, sa han og pekte på det siste røntgenbildet, ser du det grumset mellom beina å tåa? Det er artritt. Bruddet gikk helt inn til leddet, akkurat som jeg fryktet, og nå har du fått artritt i storetåa. Gjør det vondt? Hvis du vil, kan du få en sprøyte med en gang, så føles det bedre.

Jeg avslo. Man burde ikke ta medisin før sykdommen virkelig er ille, så kjenner man virkelig at det letter. (Med mindre det er snakk om astma, men det er en annen historie.) Dessuten var det ikke så ille, jeg kunne jo til og med løpe med denne tåa, og det gjorde ikke egentlig vondt, så en sprøyte fra eller til ville ikke endre så mye i det hele tatt.

Nå, to år senere, kjenner jeg det ganske mye mer. Og hver gang jeg løper, teiper jeg opp venstre storetå, så den ikke skal bøyes for mye og bli vond. Helt barbeint har man ikke teip; men jeg trenger teip, tåa mi trenger teip, det er bare sånn løpingen blir en ren glede.

Men hadde det ikke vært bedre med sko? Da jeg fulgte Tim, løp jeg i tåsko, uten å teipe, og det gikk helt greit. Kan jeg ikke ha sko istedenfor å teipe? Hjelper ikke sko mot å vri tåa feil?

Jeg tror ikke det. Sko er for trange nå. En ting er selvfølgelig klatresko: jeg har brukt de bredeste, mest behagelige klatreskoene på markedet, kjøpt direkte fra fabrikken i Spania, og likevel gjorde de uutholdelig vondt etter et kvarters klatring, og jeg merket det i føttene i dager etterpå. Og spesielt vondt i venstre storetå. Men det samme gjelder andre sko. Jeg kan ikke lenger få på meg dresskoene mine, og flere ganger har jeg gått ut av skobutikker uten å kjøpe noe fordi absolutt alle skoene jeg prøvde var for trange. Føttene blir så mye bredere av å løpe barbeint. Men selv sko som forsåvidt passer, og som jeg har brukt før, har blitt vonde. Disse skoene, kjøpt til via ferrata,  hadde jeg på en halvtime i går fordi det regnet og var kaldt:

 Og de er ikke spesielt smale (selv om de har en veldig tykk såle og jeg gikk som en klovn bortetter gata):

-- og likevel irriterte de min venstre storetå så mye at den fremdeles i dag er sur og bitter. Litt ekstra hoven, litt ekstra vond, og bare fordi jeg gikk med helt vanlige sko en kort halvtime. Hadde jeg hatt tåsko eller andre minimalistiske sko, lave, mye, brede, hadde det selvfølgelig vært en litt annen sak og tåa hadde vært i mye bedre humør. Mine beste sko kan jeg ha på i flere timer uten at det blir en stor sak. Og likevel er det en sak. Likevel blir det litt vanskeligere å gå riktig med sko, samme hvor minimalistiske de er, likevel vrir jeg tåa litt feil, eller føler den klemmes litt sammen, eller tråkker litt skjevt på en eller annen måte. (For ikke å snakke om at alle sko blir svette og illeluktende, men det er forsåvidt en annen sak.)

Mine beste sko er som solbriller; disse via ferrata-skoene er som bind for øynene. Og da blir det en avveiningssak hvor mye solskinn man tåler før det er verdt det å skjule øynene.

Så det beste er å løpe og gå helt barbeint, uten engang en liten teipbit på venstre storetå. Men jeg kan ikke det lenger: en gang jeg løp barbeint, helt barbeint, skadet jeg meg så mye at tåa ble ødelagt for resten av livet sitt og mitt. Men det som skadet meg, er også det som gjør meg bedre: sko ødelegger tåa, og føttene, mer enn de hjelper nå, spesielt om de er trangere enn de bredeste modellene på markedet.

Jeg løper barbeint, men jeg løper ikke helt barbeint, fordi jeg ble skadet av å løpe barbeint -- og det som hjelper meg mer enn noe annet, er å løpe barbeint.

Høres logisk ut.

Nesten like bra som en treåring

Den ene tingen barfotløpingen gjør mer enn noe annet, er å tvinge deg til å fokusere på hvordan du løper. Å lande med hælen først, som mange joggere gjør (hadde jeg hatt et mer enn 5 år gammelt løpebilde av meg selv, hadde jeg satt det inn her), er nesten umulig barbeint -- men det er også mange andre, mer subtile endringer man tvinges til. Hvordan tærne sprer seg, hvordan vekten overføres, hvordan armene brukes, hvordan kroppen holdes mer oppreist. Som Christopher McDougall, forfatteren av Born to run, sier: Every step I run, I'm focusing on form. Man merker så mye bedre at man gjør noe feil når man løper barbeint, tilbakemeldingen fra føttene er mye kraftigere enn den noensinne kan være i en sko.

Og jeg har lyttet på føttene mine, tro meg. Jeg hørte med en gang deres rop om at hællanding var utelukket, men det har tatt meg lang tid å høre noe mer enn ropene, å høre hviskingene også, om hvordan man best skal løpe. Og jeg fortsetter å lytte, hver gang jeg løper. (Ikke hvert eneste skritt, det ville vært en overdrivelse -- men de fleste ganger oppmerksomheten begynner å vandre, tråkker jeg på grus eller en kvist eller en ujevnhet i asfalten, og vandringen opphører rimelig kjapt.) 

Jeg har blitt en bedre lytter. Løpeteknikken min har bedret seg. Jeg har lært meg, eller blitt lært av føttene mine, å være mer avslappet i skuldrene, å lande på hele forfoten, å finne det steget som bruker beinas egen fjæring best mulig. De siste tre årene har jeg kunnet løpe over stadig verre underlag, og over stadig lenger distanser, og jeg har lært meg hvordan man bare trenger å gjøre små justeringer når man tråkker på en stein, for eksempel: der jeg før flakset med armene og hoppet vekk fra smerten, endrer jeg nå bare fotisettet og svikter i kneet, så den andre foten kan ta av for vekten. 

Jeg har egentlig blitt ganske flink. Jeg skal til og med, om hell og lykke står meg bi, løpe en helmaraton snart. Og likevel er jeg ikke i nærheten av å være den flinkeste i husholdningen. Om man skulle rangere alle i huset etter hvor teknisk riktig de løper, hvor lett og uanstrengt de beveger seg fort framover på to bein, ville jeg blitt slått sønder og sammen av en som ikke engang kunne gå da jeg begynte å barfotløpe. Min yngste sønn, 3 1/2 år gammel.

Bevismateriele A, filmet av min eldste sønn:

Det er mulig jeg beveger armene riktigere enn ham, mer effektivt, han veiver jo som en ødelagt vindmølle. (Eller kanskje ikke?) Men alt annet han gjør er så riktig, så balansert og harmonisk, at han kan gjøre hva han vil med armene uten at det har så mye å si. Jeg, derimot, setter føttene litt skjevt (pga skjeve storetær?), vagger mer enn ham, lener meg forover litt -- alt virker så mye mer forsert og tvunget og lært.

 For det er jo nettopp det det er. Lært. Eller snarere avlært.  Jeg har brukt hele hans liv på å avlære meg de utaktene og unotene jeg har tilegnet meg etter mange år i basketsko, og prøvd å lære igjen det jeg trolig også kunne ganske bra da jeg var på hans alder. Og likevel kan han det bedre enn meg, uten engang å vite hva det er han skal kunne bedre.

Hadde jeg ikke gitt føttene mine så dårlige vilkår, hadde jeg ikke vært en så dårlig lytter, hadde jeg kanskje løpt halvparten så bra som en treåring nå.

Og han? Jo stivere og jo tyngre skoene han er, desto mer krøkkete løper han. Jo mindre han kan bruke føttene fritt, desto mindre virker det som føttene hans fungerer som de skal. Noen sko løper han som regel vakkert i, andre blir klampete uansett. Å gå barbeint hele tiden er praktisk umulig, spesielt når det blir kaldt, og det er ikke alltid så lett å gjøre det selv når det er varmt nok. (Også en treåring kan merke det sosiale presset; og noen ganger er det uansett bedre eller mer behagelig å beskytte føttene.)

Jeg håper bare at han fortsetter å kunne løpe så uanstrengt som han gjør nå. Så lett. Og at jeg etter hvert nærmer meg hans teknikk enda mer, løper mer som han gjør, finner den samme harmonien som han har uten å engang ha lett etter den. Lærer det han forhåpentligvis aldri avlærer. Med en sånn balanse, med en sånn rytme, med en sånn avslappethet.

Og med et sånt smil. 

Hva man egentlig trenger

Da jeg for tre år siden begynte min nye løpekarriere, var mitt første instinkt å handle utstyr. Skoprodusentene har laget altfor store og klumpete sko, ok, da trenger jeg noen tynne og mindre klumpete. Etter mye research kjøpte jeg et par Vibram Fivefingers og et par Vivobarefoot. (Min Vivobarefoot-modell finnes ikke lenger, selvfølgelig. Det er sånn syklusen er med skoprodusenter: lag nye modeller hvert år, presenter det som en forbedring, og slutt å selg tidligere modeller, så alle kan se at du er akterutseilt om du ikke kjøper de nyeste modellene.) VFF-en var vanskelig å få på seg, Vivo-en var for bred for mine smale føtter, og begge stinka gammelost etter bare etpar korte treningsøkter. Men det føltes godt, jeg hadde kjøpt de riktige tingene, økologiske og miljøvennlige og mye riktigere for foten enn de fleste andre sko på markedet.

For man trenger vel utstyr, eller? Jeg mener, hvordan blir man med i stammen om man ikke kjøper seg medlemskap?

Etter hvert kjøpte jeg meg også flere treningsklær og bedre treningsutstyr, t-skjorter med DRI-FIT stretch, med climacool og FORMOTION, og med en masse andre registrerte varemerker som skulle hjelpe meg med å transportere vekk svetten fra huden. Og til turen kjøpte jeg meg Gatorade eller Powerade eller Lucozade eller hva det nå het, sportsdrikker med karbohydrater og sodium og koffein og essensielle mineraler, så jeg ikke skulle tørste i stykker og svinne hen i min jakt mot målet.

Jeg var klar. Men så tok jeg av meg skoene for godt. Og så forandret alt seg.

Å ta av seg skoene, å løpe barbeint, betyr at man benekter alt skoprodusentene sier. Man tror ikke på demping, man tror ikke på nye, revolusjonerende lissesystemer eller fresje farger, man tror ikke engang på en minimal beskyttelse mot bakken. Istedet velger man å tro på sin egen kropp. Man velger å følge den tynne stemmen i hodet som hvisker at dette føles da bra, heller enn å følge de store, glorete, skingrende stemmene som skriker om at alt hva du trenger. Trenger! Man trenger ikke sko for å løpe, hvisker den lille stemmen, men så ser den alle de andre løpe med sko, og så hvisker den enda lavere. For man vil jo ikke skille seg ut. Man vil være en del av stammen.

Men om man ikke tror på skoprodusentene, hvorfor skal man da tro på de andre? T-skjorter med DRI-FIT, hva det nå enn er, skal lede svette vekk fra huden bedre enn vanlige T-skjorter. Men hvorfor trenger man en T-skjorte i første omgang? Hvordan i alle dager skal en T-skjorte, med eller uten DRI-FIT, være bedre enn å la huden lede vekk svetten rett ut i lufta, uten å hindres av et tøystykke? Om barbeint er bedre, hvorfor skulle det ikke være bedre å løpe i bar overkropp? Hva kan DRI-FIT som huden ikke kan bedre på egen hånd? Hva trenger man egentlig?

(Bilde: Anton Krupicka fra http://www.ultrarunning.pl/anton-krupicka/)

Og hva med sportsdrikkene? Trenger man å drikke en liter i timen, trenger man å få masse sukker og koffein underveis i et løp, trenger man et varemerke på drikkeflaska? Er drikke også den type utstyr man handler for å være med i stammen, for å vise at man virkelig er med? Sannsynligvis. Som med sko med støtdemping, som med DRI-FIT-T-skjorter, er sportsdrikker først en bisniss-greie, og deretter en hjelp for løpere. Man trenger ikke sportsdrikker, man trenger vann, og mindre enn man skulle tro. Drikk når du er tørst. Man trenger ikke sko, jo mindre som forstyrrer føttene i deres arbeid, desto lettere blir det for dem. Man trenger ikke sports-T-skjorter. Man trenger ingenting.

Når denne tenkemåten først fester seg, sprer den seg fort. Fordi jeg tok av meg skoene før en løpetur en gang, trenger jeg ikke lenger så mange ting. Jeg trenger færre bøker. Jeg trenger færre pyntegjenstander, færre kopper og krus. Jeg trenger ikke en ny datamaskin, ikke nå lenger, den gamle holder lenge. Jeg trenger ikke nye klær. Jeg trenger ikke fancy mat, bare frukt og grønt og fullkornsbrød. Jeg trenger ikke nye møbler. Og jeg trenger ihvertfall ikke sportsdrikker, joggesko eller hypede merke-T-skjorter.

Så hva trenger man egentlig? Ved siste oppregning: familien, et hyggelig hus, ren luft, vann i nærheten, muligheter til å trene, venner, enkelte bra bøker, noe god musikk, stillhet. Ikke så mye mer. Og, selvfølgelig, den ene tingen barbeintløpingen ikke har fått meg til å hive vekk. Den ene tingen jeg i anstendighetens navn beholder i all uoverskuelig framtid. Den ene DRI-FIT-tingen jeg fortsatt bruker stadig vekk.

Mine løpetights. Det får da være måte på.

Učka opp

Før vi flyttet til Danmark denne uka (og flyttinga pågår ennå, det skal gudene vite), dro vi på ferie til Kroatia for en uke med sol, strand og generelt slaraffenliv i vannkanten.  Vi installerte oss på stranda om morgenen, badet, spise niste, badet, spiste på restaurant, sov, badet, spiste niste, lekte, badet, dro hjem ti timer senere. Er det ikke det som er luksuslivet? Å ikke gjøre annet enn å døse rundt i solsteken, å avkjøle seg i det klare Adriaterhavet, å spise billig mat med utsikt tvers over fjorden, helt inn til Rijeka? Kan det tenkes noe bedre?

Jeg gjorde det. Jeg kunne tenke meg noe bedre. Så etter noen dager badeliv bestemte jeg meg en kveld for dagen etter å gå opp til toppen av Učka. Barbeint.

Det hadde vært et fantastisk strandvær hele uke, på grensa til å bli for varmt, så jeg bestemte meg for  dra tidlig for å slippe unna den verste heten. Jeg rakk akkurat ikke bussen 0530 fra Rijeka, men 0600 kom det også en, og en drøy halvtime senere stod jeg i Lovran med begge føttene i havet. Jeg skulle opp 1401 meter, opp til toppen av et tårn hvor det skulle være en helt makeløs utsikt. Den ene ankelen var stiv og vond, og den ene fotsålen var fremdeles litt øm etter å ha blitt kuttet til blods under en løpetur to dager i forveien. Jeg fikk ta en meter om gangen. Ifølge guideboka mi skulle det ta tre timer helt opp. Kanskje jeg ville klare det på fire om jeg tok på meg skoa etter etpar hundre høydemeter?

 Etter etpar hundremeter føltes det bedre. Føttene hadde kommet inn i rytmen, riktignok en langsom rytme, men dog, og jeg begynte å tenke at dette ikke var vanskelig i det hele tatt, det var jo bare asfalt og trapper, da en gammel dame ropte på meg. Det er den andre veien, sa hun, du må inn den lille stien der. Og, fortsatte hun, du må ta på deg skoene snart. Stien er ikke så bra. Fem timer, tar det opp! Du har vel penger til taxi...?

Jeg forsikret henne at skoene lå i sekken og at taxi ikke var noe problem. Jeg hadde en tre liters pose med is i sekken, som ville gi meg iskaldt vann hele turen. Sko hadde jeg også. Og om alt kom til det verste, hadde jeg erfaring med å haike. Nema problema. Og det vil helt sikkert ta mindre enn fem timer.

Ti minutter etter tok jeg av meg sekken. Det var små steiner overalt på stien, men verre var stikkebuskene som lå strødd. Skogen var tett, mye tettere enn jeg hadde forestilt meg, gresset strøk meg konstant på anklene og det virket som om jeg nærmest konstant passerte gjennom edderkoppnett. Dette var ingen sti, det var mer et dyretråkk, og jeg senket farten for ikke å tråkke på ting som hoppet ut av buskene. Jeg tok av meg sekken, for jeg klarte ikke mer, jeg ville ta på meg skoene. Hun hadde rett, den gamle dama. Man må bruke sko.

Men fader ta, ett skritt til klarer jeg jo? Og da klarer jeg to? Og ti? Og klarer jeg ti, klarer jeg femti? Og to hundre? Ett skritt om gangen, bare ett skritt til. Det handler ikke om å komme seg til toppen, men om å komme seg enda litt høyere.

Så jeg tok sekken på ryggen igjen og gikk sakte og forsiktig videre.

Jeg passerte skoger som var tette og virket enda tettere på grunn av alle fluene som surret rundt meg, konstant fluesur fra alle kanter. Gresshopper hoppet på stien, enorme, fargerike gresshopper som så ut som giftfrosker, jeg så to hakkespetter og hørte mange flere, mens stien buktet seg stadig oppover. Noen ganger ble jeg redd for at det skulle være noen farlige dyr der, kanskje noen slanger, de hadde sagt det kunne være giftige slanger i skogen -- og da klappet jeg så høyt jeg kunne. Men bare én gang, lyden var like overraskende høy hver gang.

Noen ganger gikk jeg meg nesten vill, men bare nesten, det var skilt som viste hvor lang tid det var igjen til toppen. Det var alltid godt å se disse skiltene, og stemningen steg bare for å synke brått da jeg så hvor lang tid jeg fremdeles hadde igjen. Jeg brukte omtrent dobbelt så lang tid som skiltene tilsa. Kanskje fem timer heller var for lite?

Etter noen hundre høydemeter åpnet skogen seg opp, det ble mer plass mellom trærne, men det ble også brattere. Stien snirklet seg om en trollstigvei, og jeg gikk flere ganger på alle fire, kravlet meg oppover, små små skritt, sakte, sakte. På det bratteste, da jeg var som mest sliten, sparket jeg borti en stein og begynte å blø. Jeg teipet det som best jeg kunne og la teipen tilbake i sekken. Ved siden av den nå halvsmeltede isklumpen (en Camelbak elleler lignende system i fryseren natta over, har aldri smakt bedre vann enn dette isvannet i den kroatiske heten). Ved siden av skoene.

Skoene. 

Jeg ble sittende. Det var mulig jeg ikke ville klare å komme meg over den neste kneika uten sko, det var vanskelig å få feste på den sleipe jorda. Spesielt med en tå som var forslått og blødde. Og det var fremdeles 400 høydemeter igjen. Var det ikke det bra, 1000 meter oppover uten sko?

Jeg ble sittende ubesluttsom. Sko, ikke sko, gå, ikke gå, oppover, nedover. Men så var det som om noe bestemte for meg. Alors, allez, sa jeg høyt ut blant trærne (av en eller annen grunn bruker jeg mine få brokker med fransk når jeg virkelig må samle krefter), reiste meg, tok på meg sekken, bøyde meg ned så hendene fikk tak i noen røtter og dro meg videre mens beina protesterte vilt. Alors, Allez.

Og jeg kom meg videre. Skogen tetnet igjen, den lille utsikten som hadde vært nå og da ble igjen borte, og alt jeg så var diverse sjatteringer av brunt og grønt. GPS-en sa 1200 meter, men det var bare et tall. Toppen (dvs tårnet på toppen) var på 1401 meter, men jeg følte meg ikke nærmere enn da jeg var på 700 meter, og jeg tenkte heller ikke så mye på det. Jeg bare gikk. Hvert skritt var sin egen utfordring. Noen var enkle, noen var myke, noen var spisse, noen var ujevne. Jeg stoppet etpar ganger for å ta ut noen torner, det virket som det var flere av dem nå, jeg gikk som på tynn is, den forreste foten følte seg fram før den fikk vekten på seg. Jeg gikk, bare.

Og så åpnet alt seg. Skogen forsvant plutselig, det ble bare gress opp en bakke, og på toppen av den bakken... Utsikt. Bergtagende, er vel ordet. Opp til høyre var det 150 høydemeter til selve toppen, men rett fram så man plutselig denne utrolige utsikten, skog og fjell og en horisont som strakte seg så man kunne se jordas krumning. Hele turen opp hadde jeg ikke sett eller hørt en levende sjel siden den gamle dama i Lovran, det hadde bare vært tett skog rundt meg, knapt noe utsyn i det hele tatt. Og nå dette. Whoohoo, sa jeg, i mangel på bedre ord, før det bedre ordet slo meg: Merde. Putain de forbanna helvetes merde.

De siste 150 høydemeterne gikk enda saktere, men det var greit. Det var bare skarpe steiner og små stikkebusker med spisse torner og tørt gress, og hvert skritt skjulte farer, men det var greit. For hvert skritt ble horisonten videre. Helt der oppe så jeg av og til noen mennesker, de gikk rundt og så utover, det måtte være selve toppen jeg så, de måtte ha kommet en annen vei.

Og så var jeg oppe.

Jeg gikk sakte sakte opp til toppen av tårnet. Det var den beste utsikten jeg hadde sett noen gang. Jeg tok en slurk isvann av slangen og spiste min ene sjokoladeniste. Bak meg hørte jeg en nordmann si til en annen nordmann: Du, kanskje vi skulle spørre han her? Excuse me, camera...? Jada, sa jeg, på norsk, jeg kan ta bilde, vøttø. Å, du er norsk, sa de lettet, da er det ikke noe problem. Det ble et fint bilde, to nordmenn som hadde gått fra parkeringsplassen 400 meter lenger borte, mot den kroatiske kysten langt der nede. Det kunne ha blitt et fint bilde av meg også hadde jeg spurt dem om å ta et av meg. Men jeg brystet mitt var for stort. Jeg så ned på kysten langt der nede, så skogen og fjellet under meg, og svulmet av stolthet. Jeg hadde gått hele veien. Jeg hadde gått hele den sable veien barbeint.

Og det er mulig det ødela litt for maratontreningen. Men jeg tok på meg tåsko og kom meg fort ned, de siste 2-3 kilometerne til og med løpende på glovarm asfalt (løp helt ned til vannet og hoppet uti, den beste dukkerten jeg noengang har hatt).  Og det er mulig jeg kunne ha brukt dagen på å ligge ved stranda istedenfor. Men det gjorde jeg alle andre dager der nede. Og det er mulig jeg kunne ha klart å komme meg ned barbeint, men det ville ha tatt ganske mye mer tid enn de fire timene jeg brukte opp. Og det er mulig mange har gått barbeint opp der, men jeg tviler på det.

Det er selvfølgelig mulig. Men fader ta, jeg har gått opp til Učka barbeint midt i sommerheten. Om ikke annet, er det noe jeg kan tenke på og glede meg over å ha klart. Og da er det verdt det.



PS -- på vei ned passerte jeg sauer som gjemte seg som tradisjonen sier strutser gjør det: de stod bak et tre med hodet, helt stille, med resten av kroppen fullt synlig. Finnes det virkelig slike sauer, eller var disse spesielt alet fram for sin intelligens?