Velkommen, tvil

Jeg løp 21 kilometer i dag. 21 komma noe, for å få det til å bli en halvmaraton. Og det er jo ganske bra: det gikk over asfalt og grus, over fløyel og sandpapir, over fortauskanter og mellom barnevogner i Københavns gater, og enkelte stirret og enkelte løp ekstra fort forbi meg (men jeg tok dem igjen når de stoppet etter noen kilometer), men jeg løp jevnt og rolig og likevel ikke så halvsakte. (Bortsett fra de gangene de ble røde lys og røsjtrafikk, selvfølgelig.) Og i forrige uke løp jeg i alt mer enn 50 kilometer, blant annet en 33 kilometers tur på 3 1/2 time,  og det gikk helt fint, beina holdt og hodet holdt og jeg ble mer generelt utslitt enn hadde problemer med en enkelt del av kroppen. Noe som burde være en god ting.

Og likevel. Det er en måned til Oslo maraton nå. Fire uker. De to siste ukene skal jeg løpe mindre for å skape en formtopp, som man sier, så egentlig har jeg bare to uker igjen med ordentlig trening. Jeg har bare finpussen av formen igjen, men jeg aner ikke hvordan man finpusser. To uker. Det er jo ingenting. Blir jeg syk neste uke, får jeg ikke løpt en siste langtur. Skader jeg meg nå, er hele Oslo maraton ute, og familieturen til Oslo blir bare en ferie for å se hvor pappa kunne ha løpt. Og så er det selve løper, med alle de feilene jeg kan gjøre. Spise for sterk mat dagen før. Sove for lite. Velge feil klær som gir gnagsår på de unevneligste steder. Og alt det andre jeg ikke engang aner kan gå feil. (Jeg fikk gnagsår av 21 km i dag, noe jeg ikke fikk av 33 km forrige gang. Fordi jeg har gått mer med sko i det siste? Jeg vet ikke.)

Det er fire uker til Oslo maraton. Og jeg begynner å tvile på om dette kan gå bra.

Ikke for det, jeg vet det kan gå bra. Jeg vet det går bra. Jeg fullfører på en bedre tid enn noen regner med, i alle fall bedre enn jeg regner med selv, og jeg kommer til å være sliten men langt fra utslitt etter 42 kilometer. De siste kilometerne løper jeg forbi flere titals løpere som har disponert løpet sitt dårlig. Det kommer til å være en fantastisk opplevelse, og jeg kommer til å ville gjenta det så fort som mulig.

Jeg vet det. Og samtidig vet jeg det ikke.

Føttene mine verker. Det er noe ulmer på oversiden av høyrefoten, og for alt jeg vet er det den beryktede Top of the foot pain. Betyr det at jeg er på nippet til å få et langt skadeavbrekk, fordi føttene mine ikke var klare for så mye løping ennå? Det ulmer i knærne mine også, og musklene i korsryggen er så støle at det er vanskelig å lekeslåss med barna av og til.

Hm, det er vel egentlig det. To ulminger som kan bli til noe som gjør vondt og en vondt som forsvinner av seg selv etter hvert.

Men likevel! Maratonen har hele tiden vært et fjell i horisonten, det har virket mer enn overkommelig, det er jo bare å løpe 10 kilometer fire ganger og så litt til veldig sakte -- men fjellet rykker nærmere nå, og jeg begynner å se hvor høyt det egentlig er, hvor langt tid jeg kommer til å bruke, om jeg er heldig, hvor mye som skal til for å klatre til topps. Og jeg ser de andre klatrerne på vei opp med sine spesialklatresko, med tykke, stive såler og høye ankler, og jeg tenker at jeg ville ha klart det lett med slike sko. Kan jeg ikke bare ta på meg noen tynne sko, noen tåsko kanskje, kan jeg ikke bare gjøre dette fjellet litt mer overkommelig? Må jeg gjøre det barbeint? For det klarer jeg kanskje ikke i det hele tatt.

Men så husker jeg at jeg aldri har løpt lenger enn 20 kilometer med sko i hele mitt liv -- og nå har jeg løpt lenger enn det tre ganger på tre uker, uten problemer. Så husker jeg at jeg har løpt med tåsko, og at det var en klam og innesperret affære. Så husker jeg hvor mye bedre jeg føler meg nå, hvor mye rakere i ryggen, bedre trent, og hvor mye lettere jeg løper. Alt fordi jeg har løpt barbeint.

Og jeg husker dette: for tre år siden klarte jeg ikke å løpe en kilometer barbeint, og alle tvilte på om jeg ville løpe noe særlig lenger noengang. Han bare prøver det noen uker, og så blir det sko igjen, sa de. Og jeg tvilte selv, eller jeg ville tvile, men jeg lot meg ikke gjøre det, det var nok at alle andre tvilte på meg. Så hver gang tvilen kom, hver gang jeg tenkte at "dette klarer jeg ikke", ignorerte jeg den. Klarer ikke løpe over disse spisse steinene? Pøh, det er da bare å au-au-au-au. Det var ikke alltid det gikk. Og det var ikke alltid alle helt skjønte poenget. Du vet det finnes en sånn oppfinnelse som beskytter føttene med, sko heter de, funker kjempebra. Men jeg lot meg ikke tvile at det ville gå. Jeg trengte bare lit mer tid.

Skulle jeg da tvile på meg selv nå? Etter så mye trening begynne å tro at alt går dårlig bare fordi... jeg frykter det gjør det?

Kanskje det gjør det. Kanskje det går dårlig. Kanskje 42 km er for mye for meg barbeint. Men jeg vil ikke at det skal være det. Jeg vil klare det. Jeg vil ikke tvile på meg selv.

Det vil si, jeg vil ikke tvile for mye under selve løpet. For mye tvil forstyrrer underveis. Men små doser av tvil i forveien virker bare skjerpende.

Om tvilen kommer, og den kommer jo alltid når man nærmer seg, skal jeg ønske den velkommen. Den er som den sure, kritiske tanta som kommer kvart på elleve på nyttårsaften, hun som kritiserer alle forberedelser du har gjort og som hver eneste nyttårsaften sier at det blir sikkert ikke noe godt fyrverkeri i år. Om hun kommer tidlig på kvelden, blir det ingen god fest, alle blir bare sure. Og om han kommer for sent, oppdager man ikke at kaka brenner seg og at fyrverkeriet ligger ute i regnet. Men om hun kommer til akkurat passe tid og skaper akkurat den riktige kritiske balansen til alle andres positivitet, og man hører akkurat nok på henne til å få ting så bra som mulig, og ellers ignorerer henne helt til tolvslaget og festen alt er vellykket -- da innser man nyttårsaftner uten kritiske tanter er som sitroner spist med mirakelbær. Søtere, men helt feil likevel.

Så velkommen, tvil, jeg har ventet deg. Du kommer akkurat i tide. Vi får ta oss en prat nå før festen begynner for alvor. For da er jeg redd jeg må ignorere deg.

Men jeg lover å takke deg om jeg kommer i mål.