Den ene tingen barfotløpingen gjør mer enn noe annet, er å tvinge deg til å fokusere på hvordan du løper. Å lande med hælen først, som mange joggere gjør (hadde jeg hatt et mer enn 5 år gammelt løpebilde av meg selv, hadde jeg satt det inn her), er nesten umulig barbeint -- men det er også mange andre, mer subtile endringer man tvinges til. Hvordan tærne sprer seg, hvordan vekten overføres, hvordan armene brukes, hvordan kroppen holdes mer oppreist. Som Christopher McDougall, forfatteren av Born to run, sier: Every step I run, I'm focusing on form. Man merker så mye bedre at man gjør noe feil når man løper barbeint, tilbakemeldingen fra føttene er mye kraftigere enn den noensinne kan være i en sko.
Og jeg har lyttet på føttene mine, tro meg. Jeg hørte med en gang deres rop om at hællanding var utelukket, men det har tatt meg lang tid å høre noe mer enn ropene, å høre hviskingene også, om hvordan man best skal løpe. Og jeg fortsetter å lytte, hver gang jeg løper. (Ikke hvert eneste skritt, det ville vært en overdrivelse -- men de fleste ganger oppmerksomheten begynner å vandre, tråkker jeg på grus eller en kvist eller en ujevnhet i asfalten, og vandringen opphører rimelig kjapt.)
Jeg har blitt en bedre lytter. Løpeteknikken min har bedret seg. Jeg har lært meg, eller blitt lært av føttene mine, å være mer avslappet i skuldrene, å lande på hele forfoten, å finne det steget som bruker beinas egen fjæring best mulig. De siste tre årene har jeg kunnet løpe over stadig verre underlag, og over stadig lenger distanser, og jeg har lært meg hvordan man bare trenger å gjøre små justeringer når man tråkker på en stein, for eksempel: der jeg før flakset med armene og hoppet vekk fra smerten, endrer jeg nå bare fotisettet og svikter i kneet, så den andre foten kan ta av for vekten.
Jeg har egentlig blitt ganske flink. Jeg skal til og med, om hell og lykke står meg bi, løpe en helmaraton snart. Og likevel er jeg ikke i nærheten av å være den flinkeste i husholdningen. Om man skulle rangere alle i huset etter hvor teknisk riktig de løper, hvor lett og uanstrengt de beveger seg fort framover på to bein, ville jeg blitt slått sønder og sammen av en som ikke engang kunne gå da jeg begynte å barfotløpe. Min yngste sønn, 3 1/2 år gammel.
Det er mulig jeg beveger armene riktigere enn ham, mer effektivt, han veiver jo som en ødelagt vindmølle. (Eller kanskje ikke?) Men alt annet han gjør er så riktig, så balansert og harmonisk, at han kan gjøre hva han vil med armene uten at det har så mye å si. Jeg, derimot, setter føttene litt skjevt (pga skjeve storetær?), vagger mer enn ham, lener meg forover litt -- alt virker så mye mer forsert og tvunget og lært.
For det er jo nettopp det det er. Lært. Eller snarere avlært. Jeg har brukt hele hans liv på å avlære meg de utaktene og unotene jeg har tilegnet meg etter mange år i basketsko, og prøvd å lære igjen det jeg trolig også kunne ganske bra da jeg var på hans alder. Og likevel kan han det bedre enn meg, uten engang å vite hva det er han skal kunne bedre.
Hadde jeg ikke gitt føttene mine så dårlige vilkår, hadde jeg ikke vært en så dårlig lytter, hadde jeg kanskje løpt halvparten så bra som en treåring nå.
Og han? Jo stivere og jo tyngre skoene han er, desto mer krøkkete løper han. Jo mindre han kan bruke føttene fritt, desto mindre virker det som føttene hans fungerer som de skal. Noen sko løper han som regel vakkert i, andre blir klampete uansett. Å gå barbeint hele tiden er praktisk umulig, spesielt når det blir kaldt, og det er ikke alltid så lett å gjøre det selv når det er varmt nok. (Også en treåring kan merke det sosiale presset; og noen ganger er det uansett bedre eller mer behagelig å beskytte føttene.)
Jeg håper bare at han fortsetter å kunne løpe så uanstrengt som han gjør nå. Så lett. Og at jeg etter hvert nærmer meg hans teknikk enda mer, løper mer som han gjør, finner den samme harmonien som han har uten å engang ha lett etter den. Lærer det han forhåpentligvis aldri avlærer. Med en sånn balanse, med en sånn rytme, med en sånn avslappethet.
Og med et sånt smil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar