Et sted i Norge bor det en familie med tre tenåringssønner. (Det vil si, den eldste er ikke lenger tenåring, men han var det da jeg ble kjent med dem.) I garasjen har de ikke bil, men sportsutstyr: bokseball, bordtennisbord, sykler, rulleskøyter, innebandymål, ski, tennisracketer, alle slags baller; utenfor står det en basketkurv og en stor trampoline. Moren jogger ofte, om enn ikke så langt, og faren utfordrer alltid besøkende til en basketkamp eller to. Eller tre eller fire, hvis han taper de første to. Men i forhold til sønnene trener foreldrene ingenting. Det går i fotball og basket og helsestudio og løping og svømming, og hver gang sønnene skal ut for å gjøre noe, er det for å trene på en eller annen måte.
Alt dette er vel og bra. De gjør noe de liker, og det de liker gjør dem godt. Og alt hadde vært fabelaktig, hadde det ikke vært for én ting (i tillegg til at faren nekter å tape i basket).
De har oppdaget tåsko. De har begynt å løpe og hoppe rundt i Vibram FiveFingers. Og de setter alle skoene i gangen.
Det var ille nok før. Når man har tre tenåringssønner og alle setter treningsskoene i den samme, lille gangen, stiger stanken sterkt fra skohyllene, og om man åpner skoskapet, slår det mot en som en grønn sky. Faren sko er de verste selvfølgelig, jo eldre man blir, desto strammere blir som regel treningslukten, men sønnene er tre, og sammen overgår de opphavet.
Hver gang en sønn kommer hjem fra en løpetur, eller hva det nå er, setter han skoene fra seg i gangen. Så sette han tøyet på vask og tar seg en dusj. En time eller to senere har han blitt behørig parfymert og har fått den riktige dosen hårprodukter på hodet, og han er klar for å vise seg fram for jevnaldrende. Skoene, derimot, lar han bare stå i gangen. Han vasker dem ikke, han skrubber dem ikke, i høyden slår han dem mot hverandre på trammen for å få vekk den verste leira.
Han setter ikke skoene utenfor eller i garasjen, for da kommer det kanskje insekter oppi, og han trenger jo uansett å ta på seg skoene inne før han går ut. Så da så.
Og alt dette var ille nok før, men med tåsko blir det bare enda mye verre. I tåsko har man som regel ikke sokker, og de er vanskelige å vaske og umulige å slå mot effektivt hverandre. Om man søker på nettet, finner man mange mange sider med ulike oppskrifter på hvordan man skal bli kvitt denne stanken. Enten må man leve med den, eller så må man bruke en halvtime ekstra for å gjøre skoene mer eller mindre olfaktorisk presentable.
Om bare den ene sønnen hadde blitt tåskofrelst, hadde jeg ikke klaget. Om bare mora hadde brukt VFF, hadde det gått bra. Men når to godt voksne og deres tre treningsnarkomane sønner alle setter sine uvaskede tåsko i en liten gang... Det kan bli litt mye for en stakkars nese.
Jeg har også tåsko. Det går lang tid mellom hver gang jeg bruker dem, men jeg har dem jo, inntullet i en plastpose på terrassen. (Resten av familien nekter meg å ta dem ut av posen annet enn når jeg virkelig trenger dem, og selv da må jeg komme med en advarsel god tid i forveien.) I gangen vår lukter det ikke trening. Det lukter sko, for vi bruker jo alle sko innimellom, det lukter tåfis som det gjør i de fleste skoganger rundtomkring, men det lukter ikke trening. Hver gang jeg kommer hjem fra en treningstur, klager barna over at jeg lukter vondt, og det gjør jeg også, stramt og ekkelt, og jo lenger siden det er jeg har dusjet, desto strammere og eklere lukter jeg. Til og med jeg rynker på nesa over min treningslukt noen ganger.
Men jeg legger treningstøyet i vaskemaskinen. Jeg tar en dusj. Og så er alt roser og fioler. Jeg trenger ikke tenke på hva jeg skal gjøre med skoene, om de skal vaskes i maskin eller på noen av de femti andre måtene tåsko kan renses på. Jeg trenger ikke legge noe i en pose på terrassen. Føttene mine er litt mørke under, for all møkk klarer man aldri å skrape vekk, men de er rene og lukter ikke vondt i det hele tatt.
Når vi får besøk, er det ingen som rynker på nesa av skogangen vår. (Heller omvendt, at vi rynker på nesa av de besøkendes tåfis.) På den annen side, når jeg har gått besøk barbeint, har det hendt at noen har rynket på nesa over at føttene mine var møkkete og måtte vaskes. Så det er kanskje en avveiningssak.
På den ene siden: være møkkete til du vaskes. På den annen side: lukte så vondt at hele huset må skrubbes med klor før det kan selges videre.
Om jeg får tre treningsnarkomane tenåringssønner, vet jeg hva jeg ville valgt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar