Føttene mine har hatt oddsen mot seg hele livet. Da jeg var baby, gikk jeg i datidens babysko: noen stive, høye greier som tilpasset seg føttene mine så lite at de fremdeles, på mammas bokhylle, har samme form.
Da jeg vokste til og begynte på skolen, spilte pappa basketball. Så jeg begynte også å spille basketball, med de store barna, 2 og 3 år eldre enn meg. De flinkeste hadde allerede vrikket ankelen etpar ganger, og spilte med høye sko for å få støtte. Jeg kjøpte meg også høye sko — jo høyere jo bedre. Jeg fulgte med på NBA og så at de flinkeste der, de høyeste, ikke bare hadde høye sko, men også med mye demping og fiksfakserier, Air Jordan og Air Max og Reebook Pump og hva de nå het. Og jeg kjøpte meg også slike sko og knøt de så stramt som mulig, for sikkerhets skyld. Jeg som aldri hadde tråkket over og som alltid var for liten til å spille forward.
I sommerferiene likte jeg å gå med joggesko, helst med mye demping fordi det var kulest; og hver gang vi skulle på stranda, var det bare motvillig jeg ble med. Det var ikke noe gøy å svømme, og det var ikke noe gøy å sitte der barbeint i all sanda.
En gang sa faren min at om du går barbeint mye, får du hard hud under føttene. Det virket som en kul ting. Hard hud. Den dagen gikk jeg barbeint fra farfars hytte, til farmors store protester, en kilometer bort til den lokale landhandelen. Selv isen jeg fikk, og den eventuelle harde huden jeg eventuelt ville komme til å få, veide ikke opp for marerittene om å vade gjennom stokkmaurtuer og høre maurene krønsje under føttene mine.
Jeg gjorde det ikke igjen. Jeg fortsatte å spille basket med mine store sko, jeg løp som om jeg var over to meter; selv da jeg løp på tredemølle, var det med basketsko. Det var luft i dem, rundt hele hælen. De var siste modell. Det var det beste noen noensinne hadde laget for å ha på føttene. Og brukte man de ute, overdøvet de krønsjene fra selv store biller.
Etter 33 års levd liv, og 20 år etter forrige gang, stod jeg igjen barbeint på en skogssti. Barnålene stakk meg. Varmen fra bakken ulmet i fotsålene. Jeg følte meg naken. Bortenfor meg, på en benk, var skoene mine, og et par svette sokker. Jeg skulle gå hundre meter, bare, kanskje løpe litt forsiktig, jeg skulle bare kjenne på hvordan det var. Og så skulle jeg ta på meg sokkene og skoene igjen og fortsette som vanlig.
Hvert skritt var ubehagelig. Selv runde, flate steiner syntes å ha noe imot meg. Jeg skannet bakken etter småkryp, satte føttene forsiktig ned, og likevel skjøt de fort opp igjen etpar ganger, jeg hadde tråkket på et eller annet vondt. Det var deilig å få luftet føttene, det var så, men det var ikke så deilig å tråkke på bakken med dem.
Jeg gikk forsiktig tilbake til skoene og tok de på. Ah, det var bedre. Det føltes tryggere.
Og likevel fortsatte det å pipe en stemme i hodet mitt: Hva om det er sant at barbeint er best? At Air Max og alt det andre bare er en gimmick? Hva om det er sant at barbeintløping gir mest løpeglede? Ville du ikke angre om du ikke forsøkte i det minste? Og var det ikke litt godt også?
Så jeg lovte meg selv: Litt til. Noen dager til. Gi det en sjanse.
Det kan hvertfall ikke bli verre.
(Sånn så denne teksten ut i Kondis.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar