mandag 26. august 2013

Tas nesten igjen av en skodd jogger. To ganger.

Jeg står med hoftefeste og venter på grønn mann. Dette lyskrysset irriterer meg, og det synes.  Greit nok at biler og fotgjengere ikke kan bruke det samme asfaltarealet samtidig, men hvorfor skal bilene ha forrangen så lenge at jeg nesten rekker å bli kald igjen? Og hvorfor må de ha fotgjengeverovergangen akkurat i et Y-kryss, slik at man går over først én vei og så må vente like lenge på å komme over den neste?

Resten av denne løypa er fabelaktig, det er til og med to underganger så man slipper å vente i det hele tatt, så det er kanskje en pris man må betale. Men jeg irriteres like fullt, stirrer forbistret mot bilistene og slipper trolig fra meg noen demonstrative sukk. Og blir stående med hoftefeste.

Bak meg hører jeg en annen løper komme klampende. Han sukker også. Godt. Så er vi flere som føler for å demonstrere mot byplanleggerne. Kanskje vi bør skrive et leserbrev sammen. 

 "Barbeint! Pøh!" mumler noen stakkåndet bak meg idet klampingen toner ned. 

Jeg skotter bort. Det er en mann med knehøye gule sokker og gule øretelefoner. Han jogger på stedet mens han får igjen pusten og tørker svetten med svettearmbåndet. Stirrer fokusert på det motsatte fortauet.

Jeg bryr meg ikke så mye med det. Det er så mange som bruker denne rundløypa at det alltid er en eller to som stirrer lenge på føttene mine eller blir målløse idet jeg løper forbi. De fleste ser det ikke, eller er i hvertfall så gode til å late som om de ikke ser det at jeg blir lurt. En eller to som stirrer er bare gøy.

Men selvfølgelig, de fleste som stirrer er overrasket på en positiv måte. Oj, wow, sier de, ikke pøh. Denne gule joggeren bak meg, derimot... Hvis det da ikke bare var fordi han var andpusten?

Det blir rødt for bilene og tankerekken min forsvinner idet jeg først av alle de tjue som ventet spretter over den siste delen av Y-krysset og inn på en grusløs, nyasfaltert gangsti ved siden av vannet. Det er her jeg alltid setter opp farten fordi jeg kan det, det er så behagelig å løpe at det går fortere nesten av seg selv. Men ikke denne gangen. Jeg skal løpe langt. Denne gangen legger jeg meg på drøyt 6 min/km-fart og løper så effektivt at føttene såvidt lager lyd, og pusten ikke er and i det hele tatt. Hviletempo.

Bak meg hører jeg klampingen igjen. Han puster tungt nå, bare hundre meter etter krysset, og han kommer nærmere og nærmere. Han er sur fordi jeg løp over på rød mann, han er forpistret fordi jeg er barbeint og liksom skal løpe fortere enn ham, jeg merker det på skrittene, på pusten, han tar i nå, han vil forbi. Jeg smiler for meg selv.

Akkurat idet han nesten er forbi meg, passerer det en mor på sykkel. Sønnen sitter bakpå og snur seg mot meg. Hvorfor er den mannen barbeint, spør han. Mor svarer noe jeg ikke hører. Kan han løpe fortere, spør sønnen og stirrer fremdeles.

Kan jeg løpe fortere?

Av seg selv, nesten, setter beina mine opp farten. Det er en tullete løping, jeg legger hodet på skakke og veiver rart med armene, men det er løping, og snart har jeg så mye fart at jeg løper fortere enn sykkelen. Sønnen stirrer uten å si noe. Jeg kommer nærmere og nærmere. Bak meg svinner klampingen og pustingen hen.

Etter hundre meter saktner jeg av igjen. Ikke fordi jeg er sliten, for det er jeg faktisk ikke, ikke engang litt andpusten, men fordi jeg skal langt, jeg skal ikke samle melkesyre, bare kilometer. Sykkelen drar fra, fremdeles med sønnen bakpå, og bak meg hører jeg klampingen igjen. Han har også satt opp farten! Han må være virkelig irritert nå, det er jo som om barbeintidioten leker med ham!

Å, la ham passere, da, la ham få denne gleden av å løpe forbi meg.

Men langt der framme hører jeg en tynn stemme rope igjen, og en arm som vinker fra bakpå en damesykkel, og stemmen piper: kom igjen, barfotmann, løp fortere!

Og så løper jeg fortere igjen. Sønnen ler en barnelatter og mora sier noe, trolig at han ikke skal snu seg så langt rundt, hun er litt ustø, og føttene mine setter opp frekvensen (noe de i barbeintteorien egentlig ikke skal, men det er sånn jeg løper) og øker skrittlengden, og igjen flyr gresset forbi litt mer utydelig, og igjen hører jeg klampingen forsvinne bak meg, klampingen og pustingen, og jeg er alene med mine lette pust og min myke tripping.

Plutselig svinger sykkelen av til høyre ned en sykkelsti. Idet jeg løper forbi, ser jeg sønnen vinke bakover mens han roper noe jeg ikke får tak i. Og så går jeg ned til langsomt tempo igjen, drøyt 6 min/km, hviletempo. Ikke med en gang, det går litt fortere en stund, men jeg tvinger farten ned, jeg skal ikke samle melkesyre, ikke samle kilometerrekorder. Bare kilometer.

Hundre meter bak meg, eller to hundre, ser jeg en mann med gule knehøye sokker stå med henda på knærne. Det er ut som han skal spy, men det skal han nok ikke, han bare leter etter pusten sin, han har mistet den på gangstien et sted. Se, der reiser han seg og ser nedover gangstien. Han er nok snart igang igjen.

Neste gang jeg snur meg rundt, ser jeg han løpe fra meg, helt sakte. Å, han driver med intervalltrening, det var sånn det var.

Gjennom rundens minst løpevennlige lyskryss.

2 kommentarer:

  1. Fantastisk og inspirerende! Begynnt å løpe barbeint selv. Har ambisjoner om å løpe marathon etterhvert. Kanskje vi møtes en gang? :) Lykke til i september!

    SvarSlett
  2. Jo takk, det er inspirerende å bli kalt inspirerende :) Lykke til med løpingen din. (Begynn barbeint. Begynn veeldig sakte. Så tar du det derfra.)

    SvarSlett