Helmaraton. Første forsøk.

Til Start

Jeg er ikke en person som sier at jeg ikke klarer ting. Jeg sier kanske at jeg ikke gidder, eller ikke orker, eller ikke synes det er verdt å prøve ting -- men jeg er ikke en som gir opp uten å ha gjort et ordentlig forsøk, samme hvor håpløst det ser ut.

Og likevel, der lå jeg i senga noen timer før starten på helmaraton og hvisket til T: Jeg klarer det ikke. Dette går ikke. Jeg er helt sikker.

Litt nervøsitet har man, det er klart. Litt hodepine, litt kraftløshet, litt vondt i halsen, sånne ting kan man ta på angstkontoen. Ingen problemer. Men disse tunge beina? Disse lårene som klagde bare jeg gikk opp trappene, som til og med etter en lang (kort) natts søvn var så mørbankede at de nesten gjorde vondt? Så nervøs kan man ikke være.

Jeg regnet og funderte. Kunne det være fordi jeg var overtrent? Men 6 kilometer denne uka kunne ikke akkurat regnes som overtrening. Hadde jeg syklet for mye i København? Gått for mye i trapper? Ja, jo, men nei, det kunne ikke være det heller. Jeg måtte ha spist for mye eller lite, eller så var det dårlig væskebalanse. Det passet ikke heller, men det måtte passe, enten det eller så var jeg i ferd med å bli virkelig forkjøla. Og da kunne jeg hvertfall ikke løpe maraton.

Frokosten gikk i en døs. Mine to kamerater var erfarne maratonløpere, de siktet seg begge inn mot 3.30. Jeg? Dette går ikke, sa jeg. Men jeg må starte. Løpe noen kilometer, i alle fall gjøre et ærlig forsøk så ikke foreldre og familie blir skuffet. Jeg kommer ikke til å fullføre. Men jeg skal starte.

Vi tre løpere lot familiene spise frokost videre og skyndte oss til T-banen. Vi var sent ute, og enda senere ute ble vi da det viste seg at T-banen ikke gikk før om tjue minutter. Lørdagsrute. 9:25 kom vi fram til Nationaltheatret. Faren min og broren min var der for å ta sekkene våre, mine to erfarne maratonkamerater jogget lett mot startstreken, jeg gikk etter og satte meg utenfor Rådhuset.

Dette går ikke, sa jeg til broren min. Vi skal heie på deg, vi, sa han. Jeg føler meg litt syk, sa jeg til faren min. Ja, man gjør gjerne det, humret han.

Et kort dobesøk. En dose astmamedisin. Teip på venstre storetå. Ta av mine lite jogger-aktige oppvarmingsklær. Fryse litt. Sette telefonen rundt armen. Se på alle løperne i startområdet, alle skoene. Ta av mine tynne bysko. (Tok ikke T-banen barbeint. Ville ikke skille meg ut.) Kjenne asfalten mot fotsålene. Den er varm, utbryter jeg. Asfalten er ikke kald i det hele tatt, den er behagelig å trå på, og jeg kjenner hvordan jeg kommer inn i løpemodus igjen. Disse nakne føttene har båret meg helskinnet gjennom mange kilometer før. Så la dem da gjøre det igjen.  

Start

Jeg går helt bakerst i startfeltet. Det er en vane jeg har fra gammelt av, jeg liker å være bakerst, det gjør det mye lettere å løpe sitt eget løp og ikke la seg fanges av andres tempo. (Da jeg var barn, medførte det også at jeg ikke fikk for mye astmaproblemer, noe som jo var en fordel.) Jeg går oppover fra de andre løperne, ser på bakken, prøver å gjøre meg klar. Jeg snur igjen, går tilbake mot Rådhusplassen, kaster et blikk mot menneskemengden -- og tråkker på en glassbit.

Hvert eneste skritt du tar, kan være det som ødelegger alt. Følg med.

Glassbiten kan heldigvis bare børstes av, og smerten forsvinner fort. Det er ikke noe blod. Det går bra. Det går bra.

Startskuddet går for første pulje. Jeg blander meg inn i tredje pulje, går litt framover og finner meg en plass inn mot midten, så jeg ikke skal være så synlig fra kantene. En mann ved siden av meg har tåsko, jeg sniker meg unna ham, orker ikke en samtale nå, vil bare være i mitt eget hode.

Andre pulje starter. Jeg har endt opp like bak 4:45-ballongene.

3-2-1. Og der er vi i gang.

Planen min var egentlig å ta det veldig med ro i begynnelsen, gjerne gå de første par hundre meterne, så løpe fem min og gå ett den første halvmaratonen, og først da begynne å spa på. Men det viser seg fort at det ikke er mulig. 4:45-ballongene løper av gårde, alle rundt følger på, og jeg faller inn i rytmen. Jeg kan ikke begynne å gå, da kræsjer de bak i meg, jeg kan ikke løpe fortere, det er ikke plass. Dessuten ville det sett enda latterligere ut enn det allerede gjør. Jeg løper tankeløst, følger bare på.

Vi (for det er et "vi" nå) kommer vekk fra Rådhusplassen og svinger inn rundt festningen og veien åpner seg opp, men 4:45-gruppas rytme har blitt min rytme, og jeg bestemmer meg for å holde meg bak ballongen i minst ti kilometer. Jeg kan hvile i denne farten, det koster ikke så mange krefter å bevege seg i dette tempoet, så da er det det vi gjør.

Første passering

De første 10 byr ikke på store problemer. Jeg holder ord og passerer ikke 4:45-gruppa. På drikkestajonene stopper jeg og drikker vann; på andre drikkestasjon spiser jeg den beste bananbiten jeg noensinne har smakt. (En skulle nesten tro jeg likte bananer.) Underlaget er greit. I Kvadraturen er det et kryss med litt sand, og brosteinene på Karl Johan innbyr til sakte og forsiktig løp, og asfalten er ru enkelte steder (som rundt busstasjonen), men det går helt fint, og jeg føler meg bra ved første runding. Til og med i låra, men det tenker jeg ikke på.

Etter 8,5 kilometer ser jeg pappa og bror. Pappa har løpt en hel bråte med maraton. Han prøvde å få med oss barna på løpingen også, men det fungerte liksom aldri helt. Jeg var med på K-joggen ved Ertehytta så mange ganger at jeg selv flere år senere fremdeles var med på den lokale adelskalenderen, men jeg var bitt av å samle deltakelse, ikke av selve løpingen. Som voksne har både bror og jeg løpt med ujevne mellomrom, men sjelden lenge av gangen, og aldri i nærheten av så intenst som pappa.

Maraton var noe han drev med. Vi sønner lovte oss selv og andre at så lange løp kom vi aldri til å begi oss utpå.

Pappa har reist med buss fra Sylling bare for å stå her og heie på meg. Jeg har 33,5 kilometer igjen. Like langt som det lengste jeg har løpt noengang.

Andre runde

Når andre runde begynner, setter 4:45-ballongen ned farten. Eller så er det bare meg. Jeg siger opp på siden av den ene fartsholderen. Hun sier noe om at de skal passe seg for ikke å tråkke meg på tærne, jeg sier at det går bra, hun sier at hun også har prøvd tåsko, og det var den samtalen.

Jeg er ingen sosial løper.

4:45 kommer lenger og lenger bak meg. Nå løper jeg ikke lenger i et vi, det er ikke lenger en gruppe. Nå er det bare meg og kilometerne.

Ved Operaen hilser jeg på mine to erfarne løperkollegaer. De løper i motsatt retning og er endel kilometer foran meg. Jeg vet ikke hvordan maratonløpere hilser på hverandre og ender opp med en slags blanding av vinking, fjern-high five og noe som ser ut som om jeg slår bort en innpåsliten veps. Ordene jeg utstøter gir ingen mening. Men det er godt å se kjente.

Andre mennesker roper også på meg nå og da. "Heia Per, Heia Ole, Kom igjen Nilsen, Heia Jostei... Han er barbeint!" "Stå på, apeføtter!" "Hvor har du gjort av skoene dine?" Glemte de hjemme, svarer jeg til allmenn forlystelse. Jeg flyter videre.

Andre passering

Ved andre passering av Karl Johan har mamma kommet også. Hennes pers på maraton er 5:50, hun løp seg nesten i senk og har fremdeles litt småvondt av det løpet, men det var i New York, og hun snakker fremdeles om det med en egen glød i stemmen.

Heia Jostein! Trenger du medisin? roper hun.

Hun er bekymret, hun husker barndommens astma og har sikkert hørt av de andre at jeg tok en dose før start, noe jeg som ikke gjør så mye lenger.

Men det går bra, ikke noe problem, jeg får ikke astma av trening lenger, i alle fall ikke denne type trening, bare gress og støv og maling og sånne ting -- men det er mulig jeg trenger litt teip.

Hæ?

Litt sportsteip!

De siste kilometerne har jeg kjent entydning til et gnagsår under den ene foten. Ikke fordi jeg har tråkket på noe, bare på grunn av gjentatte gnidninger mot hard asfalt. Er det noe jeg har vært engstelig for, er det gnagsår.

Da jeg begynte å løpe barbeint, fikk jeg gnagsår etter bare etpar kilometer. (En gang, langs en ekstra grov asfaltsti på Hvar i Kroatia, løp jeg ekstra fort og fikk et stort gnagsår etter bare noen hundre meter!) Det har blitt færre og færre sår etter hvert som teknikken min har blitt bedre, men når man løper 42 kilometer, skal det ikke mye til før huden begynner å klage et sted eller to.

Kan jeg få teip når jeg kommer inn igjen, etter 29 kilometer, roper jeg idet jeg løper forbi og passerer Nationaltheatret. Men der stopper jeg nesten helt opp.

T har kommet, med våre to sønner. Og de har laget skilt: HEIA på den ene siden og PAPpA på den andre.

Jeg løper bort for å gi dem high five, for å si hei og vise dem at jeg setter pris på denne overraskelsen. (Jeg hadde forventet dem litt senere, i målområdet.) Samtidig hører jeg fra den andre siden av gata, mot Spikersuppa, broren min komme dampende med en sportsteip i hånda. Jeg skjener rett over gata, tar teipen og legger den i baklomma på løpetightsen, skjener tilbake igjen for å løpe ved siden av min eldste sønn og hans HEIA-skilt, og så er det videre.

Pappa sa senere at han hadde sine tvil før start, men når han så meg her nesten halvveis, trodde han det kom til å gå. Selv bare løper jeg.

Tredje runde

Idet jeg passerer Rådhusplassen, får jeg et glimt av meg selv på storskjermen. Det ser rart ut, jeg verken gamper eller tripper, men jeg ser ikke nøyere etter, det er ikke noe gøy å se seg selv direkte.

De siste 6-7 kilometerne har jeg tatt igjen mange mennesker, og det fortsetter jeg med utover mot Lysaker. Mange går, spesielt i oppoverbakkene. Det gir en helt egen rus, det er som om jeg er raskest av alle, og kilometerne flyr enda fortere forbi når jeg kan fokusere på å hente inn rygg etter rygg. Rytmen og løpingen går helt fint. Jeg er ikke tungpustet, beina beveger seg jevnt og trutt, alt virker å være på stell. En drikkestasjon lengst vest har bare sportsdrikke (sukkergugge, jeg får det ikke ned), og jeg går i de bratteste bakkene, men neste drikkestasjon hadde masse vann, og selv når jeg går, tar jeg igjen mennesker.

Da skjer det.

På vei inn til byen igjen, etter kanskje 26 kilometer, kjenner jeg en skarp smerte i hælen idet jeg går noen meter. Jeg børster vekk noe fra fotsålen og går videre. Fremdeles vondt. Og denne gangen kommer det blod.

Jeg løper videre, litt hinkende, men innser snart at det er ikke nødvendig å hinke, det er ikke vondt å løpe, bare å gå. Så jeg blir nødt til å løpe de siste 16 kilometerne på grunn av et lite sår på hælen? Jeg løper i alle fall videre foreløpig, rett gjennom en cola-kaffe-stasjon (drikker ingenting her heller), fortsetter bare å løpe, men tester hælen mer og mer, helt til jeg nesten lander på hælen som i gamle dager.

Hm. Ingen smerte?

Jeg stopper og ser under fotsålen. Ikke noe blod. Jeg klemmer og dytter. Ikke noe vondt. Jeg går tre skritt. Ikke noe problem.

Så er alt vel. Jeg løper videre. Snart Rådhusplassen. Snart T og alle de andre.

Tredje passering

De står der alle sammen. Mamma, pappa, bror, T, våre sønner, de andres familie. Jeg suser forbi, i alle fall føles det sånn, kjenner varmen fra de jeg kjenner og flyter videre på den.  Det er nå løpet begynner, sier man. Og det er innen rekkevidde.  

Fjerde runde

Det er nå løpet begynner betyr altså, om man skal tro mine erfaringer, at det er nå fotsålene begynner å klage. Den lille sanda i Kvadraturen tvinger meg til å gå. Asfalten utenfor Operaen er ekkel. Men jeg skal klare det, jeg kan klare det, ikke så mange kilometer igjen, bare ned langs vannet et lite esktrastykke, og så samme runden rundt Botanisk, og så mål. Bare fortsett.

Nedover langs fjorden møter jeg Eivind. Han er i følge med en dame som prøver å oppmuntre ham, men han er sliten, Eivind. Han løper tre skritt før han banner høyt og begynner å gå. Han begynner å løpe igjen, men bare tre skritt før han banner enda høyere. Min marsjfart er høyere enn hans, så jeg tar sikte på å passere ham så fort jeg kan.

Men så begynne den ekstra sløyfen på halvamaratonrunden, den vi ikke løp de første to rundene. Så begynner grushelvetet.

Det positive er at det er ingen mennesker her som ser meg stolpre over småsteinene. Det negative er at det ikke er mennesker her som kan hjelpe meg fram. Jeg løper forbi Eivind, men tråkker på en stein og stønner av smerte. Eivind løper forbi jeg. Jeg tar fart igjen og passerer ham, men treffer nok en stein og han passerer meg igjen, Jeg løper forbi ham igjen og skjener rett foran ham i forsøk på å finne steinløse deler av veien, men mislykkes og banner høyt. Eivind passerer meg igjen, før han også banner høyt og begynner å gå.

Bare måkene fikk med seg vår merkelige dans, måkene og eventuelle løpere som ikke hadde nok med egne problemer. Men banningen vår nådde nok et godt stykke utover havna og inn i intetanende lystbåter.

Når småsteinene begynner å bli færre, passerer jeg Eivind for siste gang. Kom igjen, Eivind, sier jeg. Han svarer ikke, men to hundre meter senere hører jeg ham banne høyt igjen. Forhåpentligvis kom han til mål.

Etter steinene har jeg min raskeste kilometertid på hele maratonet: 5:52. Men euforien straffet seg, for neste kilometer var den treigeste av alle: 7:28. Det er fremdeles langt igjen. Jeg tripper nå, jakter på de beste stedene å sette føttene, løper på fortauskanter så mye som mulig, tar omveier for å unngå grov asfalt. Innimellom går jeg noen skritt, men ikke så mye mer, det er ikke tiden for å gå, det er tiden for å fullføre.

En mann roper til meg fra en balkong: Dagens beste sko! Takk, roper jeg tilbake.

På en drikkestasjon sklit jeg på et bananskall og går faretruende ut i en slags maratonspagat, men jeg stopper, puster, kjenner etter og fortsetter. Ingen skade skjedd. 

Kreftene begynner å svinne hen. Ikke for det, jeg er egentlig ikke utslitt,  men jeg klarer liksom ikke å presse meg mer, heller. Men jeg skal komme meg til mål. Et øyeblikk får jeg tårer i øynene: jeg kommer til å klare det! Når jeg har sett for meg målgangen, har det som regel vært med full jubel og store gråtescener i en overlykkelig ramling over målstreken. Og vi nærmer oss.

MÅL 

40 kilometer. Jeg hører familien min på lang avstand, de har sett meg, men jeg har ikke sett dem, jeg løper sikksakk mellom tilskuerne på fortauet. Det er litt lettere for føttene, og bevegelsene går automatisk, det er som jeg har gjort mange ganger på basketbanen. En dame skvetter når jeg sniker meg foran henne, en mann banner uforvarende.

Jeg løper forbi heiagjengen, virkelig løper så fort at jeg ikke legger merke til at en mann med mikrofon prøver å stille meg et spørsmål. Hundre meter senere går jeg igjen, lange metodiske skritt, for å spare krefter til Karl Johan og brosteinene.

Første del av Karl Johan går fint, men brosteinene er vonde. Jeg prøver å løpe på fortauskanten, men blomstergrytene står så nær veien, jeg kræsjer nesten borti dem. Brosteinene likevel, da.

Nedi bakken sitter det to fotografer som begge tar bilder av meg, siden jeg ikke har noen løpere rundt meg. Jeg løper forbi dem, går igjen. Løper igjen, går igjen, bestemmer meg for å løpe til bakken ved Stortinget. Men der er det også en fotograf, og jeg kjenner ham, så jeg kan ikke unngå å smile og løpe opp likevel. Og når han er bak meg, står det en heiagjeng på toppen av bakken, jeg får ikke med meg verken kjønn eller alder, men det er mange, og de roper på meg alle sammen, så jeg fortsetter å løpe helt opp bakken.

Et av mine vage mål før start var å komme før halvamaratonvinneren. Det ryker i siste sving. Politieskorten durer forbi, og jeg merker såvidt at en eller annen løper veldig raskt for så å forsvinne. Bare fortsett. Noen hundre meter til.

Så åpenbarer Rådhusplassen seg. Ikke noe poeng å spare seg nå. Jeg registrerer at steget mitt er dårlig, hælene plantes i teppet foran mål og jeg aner tilskuerne bare mer enn jeg ser dem. De klapper og jubler høyt. For meg. Jeg prøver å spurte, men gjør det ikke likevel, dasser bare de siste meterne mot målet, slutten på hele greia, og stopper en meter bak linja.

Andremann på halvmaraton tok meg også igjen på oppløpet. Så klappet de ikke for meg likevel.

Det er ingen store følelser. Litt sliten, bare. Jeg jubler ikke, gråter ikke, løfter ikke hendene engang, bare går og ser ned i bakken og kjenner på at målet er nådd.

En mann med mikrofon stopper meg, TV2, den samme mannen som på 40 kilometer, han sier at han har snakket med mamma og at hun mener jeg er litt gal, er du det?

Jeg håper ikke det.

To minutter med TV2, avbrutt av eldste sønn som kommer løpende for å gi meg en klem og yngste sønn som i mangel på bedre alternativer slår meg på rompa med HEIA-skiltet, blir til to sekunder på Sportsnyhetene den kvelden. Men det vet jeg ikke ennå. Jeg stavrer meg ut av det inngjerdede området og møtes av hele familien. Bror spretter en champagne og gir meg et glass.

Du klarte det, Jostein.

Jeg setter meg ned, mer matt enn utslitt, og får champagnen til venstre for meg. Barna setter seg ved siden av, jeg flytter flaska til min høyre side, en automatisk bevegelse etter noen år med sølte melkeglass.

 Så det er sånn det føles å løpe maraton barbeint. Føttene er svarte av møkk, men uten sår og bare antydning til gnagsår. Sportsteipen gnager meg på halebeinet. Musklene er ømme, men ikke altfor ømme, jeg går forholdsvis normalt. Den begynnende forkjølelsen merkes ikke i det hele tatt. Og hodet? Og gleden?

 Selvfølgelig klarte du det, sier en stemme i hodet mitt. Det er bare å sette den ene foten foran den andre mange nok ganger.

Konklusjon

Ifølge pappa, som fulgte jeg nøye gjennom hele løpet på Endomondo, hadde jeg et perfekt løpsopplegg:  
Så vidt vi kunne se i går så har du løpt med negative split. Den siste halvdelen 1, 5 minutter raskere enn den første. Det er helt ideelt i tilfelle.  Så sånn sett lønte det seg å ligge bak 4:45-ballongen første runde, selv om jeg selvfølgelig nå gjerne ville ha løpt litt raskere, under 4:30, for eksempel. Man setter seg jo nye mål hele tiden.

Han likte også steget mitt, sa han:
 Jeg var også imponert over steget ditt - helt annerledes enn det jeg er vant til fra din side. Det er tydelig at barbeintløpingen skaper et kort, mykt. lett steg. Du var også mye rettere i ryggen. Vanligvis luter man mer framover med sko.

Det er altså ikke bare meg: jeg har virkelig endret steget fra klampete til trippete, fra tungt med tunge sko til lett uten sko. Godt.



Min eldste sønn var veldig opptatt av hvordan det føles å løpe maraton barbeint, og hvor mange norske som har løpt helmaraton barbeint før. Jeg vet om bare én, sa jeg, og jeg kunne se han smile stolt. Og en stolt sønn er en gave.

Men jeg vet ikke hvor stolt jeg er. På den ene siden er det langt å løpe uten noe på beina, og det krever sine føtter. Jeg tar til meg all ros jeg kan få (gikk til og med så langt som til å sjekke likes på min nesten ubrukte facebook-side den kvelden...). På den annen side føler jeg at jeg sniker meg til den rosen. For meg nå er det langt lettere å løpe barbeint enn med vanlige joggesko. Jeg klarte aldri å løpe så langt med joggesko, rekorden er på 21 kilometer, og da var jeg langt ømmere og stølere enn nå. Selv tåsko eller andre minimalistiske sko hindrer liksom føttene mine å gjøre jobben sin fullt ut, og selv om jeg nok ville ha løpt fortere i dem, så føles det bedre helt barbeint -- og jo mer jeg trener barbeint, desto mindre vil jeg tjene på å bruke sko.

Det er jo det det går ut på, i bunn og grunn: det gjelder bare å trene nok. Jeg er bare heldig som har funnet noe å trene på som gir meg så mye glede.

Nå gjenstår det bare å la andre ta del i denne gleden.

(Bilde fra første runde, mens jeg fremdeles hadde skjerf)

(Fra innspurten. Litt mer sliten. Andremann på halvmaraton i bakgrunnen.)

Tiden er nesten inne.

23 mai 2012 skrev jeg et innlegg i Aftenposten hvor jeg påstod at jeg hadde lovet meg selv å løpe en hel maraton barbeint. Det var ikke sant. Det var noe jeg innbitt hvisket for å hevde meg overfor to gamle damer som syntes det var forferdelig at jeg løp uten sko -- noe det jo forsåvidt var, all den tid jeg nettopp hadde brukket den ene storetåa.

Men det er ikke alltid bordet fanger på den måten man forventer. Jeg lovte ingenting, jeg prøvde ikke å love noenting, men likevel følte jeg meg forpliktet. "Var det ikke du som sa du skulle løpe helmaraton barbeint?" Bordet fanget og kortene måtte spilles videre og her er jeg, et år og noen måneder senere, og skal faktisk løpe helmaraton. Barbeint.

I dag er det mandag, midt på dagen. På lørdag morgen setter jeg i gang. Jeg har prøvd å forestille meg løypa, sett på film, visualisert målgangen, skannet kroppen for eventuelle småskader, lurt på hva jeg egentlig har begitt meg ut på, angret denne bloggen, vært stolt av denne bloggen, trent for lite, trent for mye, pisket meg ut i regn og blest, latt skjegget gro, klippet skjegget igjen, mailet kjente og ukjente for moralsk støtte, lurt på om det blir tomt etterpå, eller om det blir en eneste lang fest fordi det er over, gått med sko for å spare føttene, gått barbeint for å ikke bli godt vant, klippet tåneglene ekstra pent, bekymret meg over hvor uvakre føtter jeg har, bekymret meg over at jeg bekymrer meg over uvesentlige ting -- og mest av alt, bekymret meg om jeg kommer til å fullføre.

Om lørdagen blir en bra dag. Om jeg kan møte sønnene mine i målområdet med hevet hode. Om jeg har noe å være stolt av på kvelden.

Lykke til, alle som skal løpe. La oss klare dette.


PS: Om noen vil følge mine lidelser direkte, se her: min Endomondo-profil lørdag 21. september 2013 fra klokka 0950.

Jeg er ikke alene

Jeg så en barbeintløper i går. Jeg er fremdeles litt oppskaket.

Det var midt i et kryss. Jeg kom syklende med sekken full av melk og jus, mens han løp over gangfeltet på rødt, siden det ikke var noen biler. Jeg smilte i et forsøk på å virke medvitende, men det fungerte ikke helt. Hvis han er vant til at mange stirrer, vil det ikke være så lett å tolke en tilfeldig valgt syklists stirring som en hilsen fra en medbarbeinter. Og uansett, hvordan smiler man medvitende? Hvordan viser man at man selv er en del av den samme minoriteten?

Jeg kunne ha stoppet, eller i det minste saktnet farten, men det var mange sykler bak meg, og jeg måtte uansett komme meg hjem med maten før det begynte å regne på alvor. Jeg kunne ha vist ham tommelen opp, men jeg kom ikke på det før det var for sent -- og uansett løp han fort og så ikke min vei, og en tommel kan like gjerne komme fra en som aldri har satt sine føtter utenfor sko en eneste gang etter det siste besøket på en strand for åtte år siden.

Hei, skulle jeg ha ropt, jeg løper også barbeint. Men han ville ikke ha skjønt det, eller han ville ikke skjønt at det var til ham, for jeg syklet jo videre.

Jeg tråkket på og lurte på om det var sånn jeg så ut også. Han hadde langt, grått hår, det var noe hippie-aktig over ham: det var verken løpetights eller singlet, bare en shorts og en gammel T-skjorte. Han løp fort, men ikke som de fleste andre jeg ser løpe her, selv om overraskende mange har et godt løpesteg. Han gled over asfalten mer enn han løp. Føttene hans var påfallende brede.

Da jeg kom hjem, tenkte jeg fremdeles på føttene hans, så uvanlig brede, og på måten han løp på, og kanskje også hippie-faktoren, og jeg følte meg nesten truet. Ikke fordi han tok mitt domene og utfordret min stilling som søernes barbeintløper -- nei, heller fordi han så så... annerledes ut enn de løperne jeg er vant til å løpe med. Ingen andre løper barbeint som jeg har sett her, og ingen andre virker så... sjuskete? Lite opptatt av utseende? Så ignorante når det gjelder løperes sosiale regler?

Med meg er det annerledes, prøvde jeg å si til meg selv, for jeg... er meg, og jeg er ikke annerledes, fordi jeg vet hva jeg tenker og det kan ikke være noe annerledes med mine tanker, de føles i hvertfall ikke annerledes, tvertimot er de de vanligste tankene jeg vet om i min verden. Denne gamle barfotløperen var nesten litt skummel, jeg visste ikke hvor jeg hadde ham, eller hva jeg kunne forvente av ham. Jeg, derimot, er snill som dagen er lang og lettere å ha med å gjøre enn de aller fleste, ja, jeg kjenner vel ingen som er så hyggelig og fornuftig og lite truende som meg, og når jeg gjør noe, si løper barbeint, så er det alltid en lang, rasjonell argumentasjon bak det, som alle ville ha sagt seg enig i, hadde de bare hatt tilgang til den. Jeg løper ikke rundt som en annen hippie og truer folk med mine bare tær. Og hvertfall ikke med håret i hestehale!

Det var skjegget som gjorde det. Jo mer jeg tenkte på barbeintmannen for å forklare hvordan han kunne oppfattes truende, jo flere dører tankene mine fant, desto flere ganger møtte jeg meg selv i dem. Jeg holdt ut lenge, men når jeg kom til hans hestehale og det inn fra venstre kom en tanke om mitt skjegg, og at skjegg tross alt er ganske mye mer truende enn litt ekstra hår i nakken -- da klarte jeg ikke lenger å rettferdiggjøre meg selv. Er en stakkars gråhåret løper truende på meg i kraft av sin annerledeshet, hvordan må ikke da jeg kunne oppfattes truende, med de samme bare føttene som ham, med noenlunde de samme klærne, og med større, sintere øyenbryn og mye mer ansiktshårvekst. 

Men jeg er ikke farlig! Og jeg har rett når det gjelder dette med barbeintløping, pep det en stemme i hodet mitt.

Men det hjelper ikke. Om du oppfattes truende, på grunn av bare føtter eller hva som helst, så er du det. Og uansett hvor rett det måtte være å løpe barbeint, så er det fremdeles langt fra hvordan de aller fleste løper. Det er et åpenlyst brudd på standard løperetikette. Det i seg selv gjør det verken rett eller galt, det gjør det bare annerledes. På godt og vondt.

På løpeturen i dag grytidlig prøvde jeg å smile til og hilse på alle som stirret på meg. Og om de fortsatte å se forskrekket ut, lo jeg ikke av dem, ikke engang i mitt stille sinn. Jeg prøvde å skjønne dem, hva de tenkte, hvorfor de tenkte det, hvordan det måtte være å plutselig bli møtt av en barbeint, skjeggete, tilsynelatende morsk mann på vei til jobben. 

Og jeg lovte meg selv at neste gang jeg ser en gråhåret barbeintløper, skal jeg stoppe og si hei, uansett hvor varm melka blir og hvor kronglete jeg må sykle for å ta ham igjen.

Han løper barbeint. Selvfølgelig er han ikke farlig. Men den viktigste lærdommen var den motsatte: Det at noen løper med andre ting på beina enn deg, eller ingenting i det hele tatt, gjør dem ikke truende. Neste gang jeg løper, skal jeg stoppe og si hei til de skodde løperne også.

Hadde det bare vært litt færre av dem.

Pro & Con har en disputt

Bare to uker til maraton. Bare fjorten dager, eller tretten dager, og så står jeg også på startstreken og ser utover de andre løperne. Visualiserer fokusert 42 kilometers koseløping. Det blir så bra!

Hadde du bare trent nok, så. Hvor lenge har du løpt ordentlig, egentlig? Noen uker? I vinter løp du ingenting, og du rodde ingenting, og når du skulle et sted, tok du trikken eller bilen. Og om du glemte å ta astmamedisinen en dag eller to, begynte det å pipe og hvese nedi brystet. Ingen kondis! Og så skal du høsten etter løpe maraton? Barbeint! 

Ikke "ingenting". Jeg løp litt.

Sjekk Endomondo! Hvor mange kilometer er det snakk om? Tretti kilometer på tre måneder? Tjue?

Hm, 42 kilometer løping fra november til mars.

Mindre enn du har løpt per uke i det siste! Nei, du, maraton er ikke noe man tar så lett på. Man må trene seg sakte opp, bruke mange måneder på å danne et grunnlag, øke forsiktig fra uke til uke. Alle som hopper i det som du har gjort, er dømt til å gå rett på trynet.

Men jeg har jo løpt langt i sommer? Hva med den turen på 33 kilometer, for eksempel? Barbeint rundt søerne i København, 5 hele runder, og jeg var ikke engang utmattet etterpå, i alle fall ikke helt -- betyr ikke det at jeg kan løpe maraton nå? Hva mer skal man gjøre for å bevise at man er klar? Grunnlaget er lagt hele livet, ikke bare forrige vinter, og jeg har jo alltid trent på en eller annen måte. Jeg begynte jo ikke akkurat fra null, heller.

Kondisen din er skrøpelig. Tenk deg om du nyser et av de astmatiske nysene langt ned i brystet? Eller om det er noe maling eller støv eller hva som helst natta før, noe som gjør deg tett og pipete? Og uansett, det viktigste grunnlaget er ikke så mye kondis som andre ting. Hva er det man sier om barbeintløping, hæ? Begynn sakte. Hva gjorde du første sommer? Brakk tåa. Hva gjorde du andre sommer? Fikk tretthetsbrudd og "top-of-the-foot-pain". Og hva lærer du av det til tredje sommeren? Joda, da skal du plutselig løpe maraton, da! Hvor har du det fra at føttene dine er klare? Hvordan kan du tro at du ikke skal få vondt i foten som før? Si meg, er det ikke det du har hatt de siste par ukene? Likesom små støt oppå foten? Vondt når du løper, jo lenger og fortere, jo vondere? Var det ikke nøyaktig en sånn smerte du fikk forrige sommer, som hindret deg i å løpe så mye?

Jeg har gått mye barbeint. Jeg har trosset skjeve blikk fra litt for rike husfruer og himlende øyne fra deres ektemenn og hentet mine barn barbeint i barnehagen. Føttene mine har vent seg til å være barbeint, de har vært barbeint overalt.

Det var et godt råd: henter du barn i barnehagen barbeint, kan du også løpe maraton barbeint. Det må jeg si.

Føttene mine har blitt mye mer barbeintvante, det er det jeg sier. De har blitt mye bredere, huden under har blitt annerledes, de klager høyt hver gang jeg tar på meg svette, trange sko -- Jeg har løpt over 30 kilometer på dem, for svingende, og det gikk greit. Noe må jeg ha gjort riktig.

Spørsmålet er ikke om kamelen klarte å bære lasset med høy, for det gjorde den jo åpenbart. Spørsmålet er om den klarer å bære et enda større lass, og attpåtil være raskere. Eller om magen dens klarer det. Forklar meg om de lange løpene dine, du: hvordan har det gått med drikkingen? Hva slags mat har du fått i deg? Har du en plan for maratonet, hva du skal drikke og spise og når du skal gjøre det og hvor mye? Jeg håper det, for alle erfarne sier at det er viktig å trene på sånne ting også. Du vet, mange maratoner har blitt brutt på grunn av magebesvær.

Nei, jeg... Vann holdt lenge. På den lengste turen drakk jeg vann hver runde, hver 6. kilometer. På en 26 kilometers-tur drakk jeg ikke noe. Jeg tenkte først å ha med en sekk med drikke i, men sekken skvulpet og det var mye lettere å løpe uten. Så da satte jeg den hjemme.

Og det var én lang runde, var det ikke? Halvveis var du 13 kilometer hjemmefra, barbeint, uten verken back-up-sko eller drikke?

Jo, men jeg hadde en hundrelapp i baklomma, så i verste fall kunne jeg ha funnet meg en kiosk. Eller ringt på et eller annet sted og bedt om et glass vann, det har fungert før det.     

Ah. Det var jo beroligende. Så siden det gikk fint en gang på 26 langsomme kilometer uten drikke, så tenker du at det skal gå bra på 42 raske kilometer også?

Det er da drikkestasjoner underveis?

Med bananer. Du bør nok spise noe også, gutten min. Men du liker ikke bananer og du aner ikke hva annet magen din klarer å ta til seg underveis. Ikke skyld på meg når du kommer til 35 kilometer og alle reservelagrene er brukt opp og du møter veggen med et smell. 

Se på de beste i verden, de spiser ikke, gjør de vel?

Hva! Du våger å sammenligne deg med topptrente atleter på den måten? De bruker under halvparten så lang tid som deg, de har trent for løpene sine i årevis, de løper uendelig mye mer effektivt enn din barbeintgamping, de er ikke på randen av skader og tretthetsbrudd, de har løpt så langt mange ganger før. Det er ditt første maraton, ditt første ordentlig løp, med startnummer og greier, på... 25 år, blir det det? Du skal løpe barbeint. Og så prøver du ikke engang å gjøre ting lettere for deg ved å vite hva magen din tåler? Husker du et løp for to måneder siden? 4 kilometer, klarte du før... hva sa stopp?

Hm?

Hvorfor stoppet du før du hadde løpt engang en runde rundt søerne? Hvilken kroppsdel var det som ble for vond?

Magen...

Aha!

Men det var fordi jeg hadde spist pastasaus på glass, det er for surt, jeg blir alltid litt gæren i magen av sånne ting, selv om det har vært favorittmaten min siden jeg var liten. Nei, nei, jeg har ikke tenkt å spise ferdiglaget pastasaus dagen før maraton, det er ikke lenger favoritten min, og jeg vet veldig godt at det er dårlig for magen min.

Ja, så lenge du unngår Dolmio burde alt være i sin skjønneste orden. Herrejemini. For alle andre deler av kroppen din er jo perfekt innrettet på lange løp, ikke sant? De tærne dine, forresten, har de blitt rettere også, eller? Som resten av foten har tilpasset seg barbeintløpingen, mener jeg?

Joda, det er mellomrom mellom tærne nå, det var det aldri før, jeg kan sprike ordentlig med dem.

Men rettere er det ikke blitt, altså? Sist du kom inn fra en løpetur, ble du sittende og studere tærne, husker du det? Husker hvordan du la vekta på storetærne for å se hvordan den bøyde seg? 45 grader! Når du sparker fra med storetåa, peker den 45 grader innover! Husker du den ømme klumpen du hadde på utsiden, akkurat i leddet hvor belastningen er størst? At det ikke var ømt på samme måte i den andre tåa og at du vurderte å teipe begge storetærne? Hvor var det du leste at storetåleddet sammen med ankelleddet kanskje er det viktigste leddet for å løpe riktig barbeint? Og så skal du teipe begge storetærne!

Jeg kan også bøye høyretåa mye bedre enn venstre, og den er sterkere. Det ser litt krøkkete ut når den er så skeiv, men jeg får heller se et annet sted og håpe den holder, da. Jeg vil ikke teipe den nå, den er ikke vond nok.

Jeg tror jeg må sitere Roald Amundsen:"Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks." Du minner mer om en som hopper uti det i håp om at vannet er dypt nok, og at du fremdeles husker hvordan det er å svømme, enn en som gjør alle mulige forberedelser og vet at han klarer det. Men du får ha lykke til, Severin Suveren. Husk: det er ingen skam å grave seg ned i tide.


Sier han som sitter i fluktstol på stranda og ser på andre hoppe. Jeg hopper, det er det eneste jeg er sikker på. Jeg hopper og håper jeg lander riktig, det er alt. Hør: ja, det er mange skavanker og mange ting som er usikre. Ja, jeg vil bruke de neste to ukene på å forberede meg som best jeg kan. Det kan gå rett til helvete. Den siste uka har jeg trent minimalt pga en forkjølelse som fremdeles sitter i og som ikke akkurat er godvenn med astmaen lenger ned i samme bryst. Jeg har ingen plan ennå, annet enn at fire og en halv time er en slags grensa mellom de som løper maraton og de som fullfører maraton, men jeg aner ikke om jeg kommer i nærheten av den. 4:00? 5:30? Jo, én plan: løpe 5 min, gå 1 min halve distansen. Og så ta det som det kommer.

Jeg er ikke så godt forberedt som en sydpolsfarer. Men det er greit. Jeg kan bli skadet. Men det er greit. Jeg kommer trolig til å bli utslitt. Men det er helt greit.

Om alt går til helvete, kan jeg hvertfall slå meg selv på skuldra, om ingen andre gjør det, og si: bra. Du prøvde. Du våget å hoppe.

Nå har du lært til neste gang.

Timing: the good, the bad and the ugly

Nedtrappingens tid er kommet. Det er drøy to uker igjen til maraton, og treningen må kuttes ned på, det er det de sier i alle programmer, og jeg tror på dem som vet det. Og som man kan se på Endomondo-tallene over, har jeg tatt dem på alvor og trappet ned til de grader. Ikke løpt på en uke. Så da må det jo bli bra til slutt.

Saken er at jeg har blitt forkjøla. En sånn forkjølelse som setter seg i halsen og gjør vondt. Jeg har hatt det mange ganger før, det henger sammen med at jeg ikke skyller munnen godt nok etter å ha tatt astmamedisin. I Praha fikk jeg som regel antibiotika for slik halsvondt. Men nå går det over av seg selv, håper jeg. For å ta en antibiotikakur så kort tid før maratonet må gjøre mer skade enn gagn? Eller?

Det blir ikke noe løping i dag. Det blir neppe noe løping i morgen, eller i overmorgen. Jeg kommer til å måtte være veldig forsiktig så jeg ikke løpe meg sykere, men samtidig kan jeg ikke la lulles inn i den troen at jeg ikke trenger å være fysisk klar for løpingen, eller at det ikke kommer til å bli slitsomt uansett.

For alt jeg vet, er det en god ting å bli litt syk, så tvinges jeg til å slappe av. Timingen kan være god. Eller den kan være helt på trynet og ødelegger hele løpet. Vi får se.

Jeg går til sengs igjen. 

Lukten av inngrodd svette

Et sted i Norge bor det en familie med tre tenåringssønner. (Det vil si, den eldste er ikke lenger tenåring, men han var det da jeg ble kjent med dem.) I garasjen har de ikke bil, men sportsutstyr: bokseball, bordtennisbord, sykler, rulleskøyter, innebandymål, ski, tennisracketer, alle slags baller; utenfor står det en basketkurv og en stor trampoline. Moren jogger ofte, om enn ikke så langt, og faren utfordrer alltid besøkende til en basketkamp eller to. Eller tre eller fire, hvis han taper de første to. Men i forhold til sønnene trener foreldrene ingenting. Det går i fotball og basket og helsestudio og løping og svømming, og hver gang sønnene skal ut for å gjøre noe, er det for å trene på en eller annen måte.

Alt dette er vel og bra. De gjør noe de liker, og det de liker gjør dem godt. Og alt hadde vært fabelaktig, hadde det ikke vært for én ting (i tillegg til at faren nekter å tape i basket).

De har oppdaget tåsko. De har begynt å løpe og hoppe rundt i Vibram FiveFingers. Og de setter alle skoene i gangen.

Det var ille nok før. Når man har tre tenåringssønner og alle setter treningsskoene i den samme, lille gangen, stiger stanken sterkt fra skohyllene, og om man åpner skoskapet, slår det mot en som en grønn sky. Faren sko er de verste selvfølgelig, jo eldre man blir, desto strammere blir som regel treningslukten, men sønnene er tre, og sammen overgår de opphavet.

Hver gang en sønn kommer hjem fra en løpetur, eller hva det nå er, setter han skoene fra seg i gangen. Så sette han tøyet på vask og tar seg en dusj. En time eller to senere har han blitt behørig parfymert og har fått den riktige dosen hårprodukter på hodet, og han er klar for å vise seg fram for jevnaldrende. Skoene, derimot, lar han bare stå i gangen. Han vasker dem ikke, han skrubber dem ikke, i høyden slår han dem mot hverandre på trammen for å få vekk den verste leira.

Han setter ikke skoene utenfor eller i garasjen, for da kommer det kanskje insekter oppi, og han trenger jo uansett å ta på seg skoene inne før han går ut. Så da så.

Og alt dette var ille nok før, men med tåsko blir det bare enda mye verre. I tåsko har man som regel ikke sokker, og de er vanskelige å vaske og umulige å slå mot effektivt hverandre. Om man søker på nettet, finner man mange mange sider med ulike oppskrifter på hvordan man skal bli kvitt denne stanken. Enten må man leve med den, eller så må man bruke en halvtime ekstra for å gjøre skoene mer eller mindre olfaktorisk presentable.

Om bare den ene sønnen hadde blitt tåskofrelst, hadde jeg ikke klaget. Om bare mora hadde brukt VFF, hadde det gått bra. Men når to godt voksne og deres tre treningsnarkomane sønner alle setter sine uvaskede tåsko i en liten gang... Det kan bli litt mye for en stakkars nese.


Jeg har også tåsko. Det går lang tid mellom hver gang jeg bruker dem, men jeg har dem jo, inntullet i en plastpose på terrassen. (Resten av familien nekter meg å ta dem ut av posen annet enn når jeg virkelig trenger dem, og selv da må jeg komme med en advarsel god tid i forveien.) I gangen vår lukter det ikke trening. Det lukter sko, for vi bruker jo alle sko innimellom, det lukter tåfis som det gjør i de fleste skoganger rundtomkring, men det lukter ikke trening. Hver gang jeg kommer hjem fra en treningstur, klager barna over at jeg lukter vondt, og det gjør jeg også, stramt og ekkelt, og jo lenger siden det er jeg har dusjet, desto strammere og eklere lukter jeg. Til og med jeg rynker på nesa over min treningslukt noen ganger.

Men jeg legger treningstøyet i vaskemaskinen. Jeg tar en dusj. Og så er alt roser og fioler. Jeg trenger ikke tenke på hva jeg skal gjøre med skoene, om de skal vaskes i maskin eller på noen av de femti andre måtene tåsko kan renses på. Jeg trenger ikke legge noe i en pose på terrassen. Føttene mine er litt mørke under, for all møkk klarer man aldri å skrape vekk, men de er rene og lukter ikke vondt i det hele tatt.

Når vi får besøk, er det ingen som rynker på nesa av skogangen vår. (Heller omvendt, at vi rynker på nesa av de besøkendes tåfis.) På den annen side, når jeg har gått besøk barbeint, har det hendt at noen har rynket på nesa over at føttene mine var møkkete og måtte vaskes. Så det er kanskje en avveiningssak.

På den ene siden: være møkkete til du vaskes. På den annen side: lukte så vondt at hele huset må skrubbes med klor før det kan selges videre.

Om jeg får tre treningsnarkomane tenåringssønner, vet jeg hva jeg ville valgt.

Tas nesten igjen av en skodd jogger. To ganger.

Jeg står med hoftefeste og venter på grønn mann. Dette lyskrysset irriterer meg, og det synes.  Greit nok at biler og fotgjengere ikke kan bruke det samme asfaltarealet samtidig, men hvorfor skal bilene ha forrangen så lenge at jeg nesten rekker å bli kald igjen? Og hvorfor må de ha fotgjengeverovergangen akkurat i et Y-kryss, slik at man går over først én vei og så må vente like lenge på å komme over den neste?

Resten av denne løypa er fabelaktig, det er til og med to underganger så man slipper å vente i det hele tatt, så det er kanskje en pris man må betale. Men jeg irriteres like fullt, stirrer forbistret mot bilistene og slipper trolig fra meg noen demonstrative sukk. Og blir stående med hoftefeste.

Bak meg hører jeg en annen løper komme klampende. Han sukker også. Godt. Så er vi flere som føler for å demonstrere mot byplanleggerne. Kanskje vi bør skrive et leserbrev sammen. 

 "Barbeint! Pøh!" mumler noen stakkåndet bak meg idet klampingen toner ned. 

Jeg skotter bort. Det er en mann med knehøye gule sokker og gule øretelefoner. Han jogger på stedet mens han får igjen pusten og tørker svetten med svettearmbåndet. Stirrer fokusert på det motsatte fortauet.

Jeg bryr meg ikke så mye med det. Det er så mange som bruker denne rundløypa at det alltid er en eller to som stirrer lenge på føttene mine eller blir målløse idet jeg løper forbi. De fleste ser det ikke, eller er i hvertfall så gode til å late som om de ikke ser det at jeg blir lurt. En eller to som stirrer er bare gøy.

Men selvfølgelig, de fleste som stirrer er overrasket på en positiv måte. Oj, wow, sier de, ikke pøh. Denne gule joggeren bak meg, derimot... Hvis det da ikke bare var fordi han var andpusten?

Det blir rødt for bilene og tankerekken min forsvinner idet jeg først av alle de tjue som ventet spretter over den siste delen av Y-krysset og inn på en grusløs, nyasfaltert gangsti ved siden av vannet. Det er her jeg alltid setter opp farten fordi jeg kan det, det er så behagelig å løpe at det går fortere nesten av seg selv. Men ikke denne gangen. Jeg skal løpe langt. Denne gangen legger jeg meg på drøyt 6 min/km-fart og løper så effektivt at føttene såvidt lager lyd, og pusten ikke er and i det hele tatt. Hviletempo.

Bak meg hører jeg klampingen igjen. Han puster tungt nå, bare hundre meter etter krysset, og han kommer nærmere og nærmere. Han er sur fordi jeg løp over på rød mann, han er forpistret fordi jeg er barbeint og liksom skal løpe fortere enn ham, jeg merker det på skrittene, på pusten, han tar i nå, han vil forbi. Jeg smiler for meg selv.

Akkurat idet han nesten er forbi meg, passerer det en mor på sykkel. Sønnen sitter bakpå og snur seg mot meg. Hvorfor er den mannen barbeint, spør han. Mor svarer noe jeg ikke hører. Kan han løpe fortere, spør sønnen og stirrer fremdeles.

Kan jeg løpe fortere?

Av seg selv, nesten, setter beina mine opp farten. Det er en tullete løping, jeg legger hodet på skakke og veiver rart med armene, men det er løping, og snart har jeg så mye fart at jeg løper fortere enn sykkelen. Sønnen stirrer uten å si noe. Jeg kommer nærmere og nærmere. Bak meg svinner klampingen og pustingen hen.

Etter hundre meter saktner jeg av igjen. Ikke fordi jeg er sliten, for det er jeg faktisk ikke, ikke engang litt andpusten, men fordi jeg skal langt, jeg skal ikke samle melkesyre, bare kilometer. Sykkelen drar fra, fremdeles med sønnen bakpå, og bak meg hører jeg klampingen igjen. Han har også satt opp farten! Han må være virkelig irritert nå, det er jo som om barbeintidioten leker med ham!

Å, la ham passere, da, la ham få denne gleden av å løpe forbi meg.

Men langt der framme hører jeg en tynn stemme rope igjen, og en arm som vinker fra bakpå en damesykkel, og stemmen piper: kom igjen, barfotmann, løp fortere!

Og så løper jeg fortere igjen. Sønnen ler en barnelatter og mora sier noe, trolig at han ikke skal snu seg så langt rundt, hun er litt ustø, og føttene mine setter opp frekvensen (noe de i barbeintteorien egentlig ikke skal, men det er sånn jeg løper) og øker skrittlengden, og igjen flyr gresset forbi litt mer utydelig, og igjen hører jeg klampingen forsvinne bak meg, klampingen og pustingen, og jeg er alene med mine lette pust og min myke tripping.

Plutselig svinger sykkelen av til høyre ned en sykkelsti. Idet jeg løper forbi, ser jeg sønnen vinke bakover mens han roper noe jeg ikke får tak i. Og så går jeg ned til langsomt tempo igjen, drøyt 6 min/km, hviletempo. Ikke med en gang, det går litt fortere en stund, men jeg tvinger farten ned, jeg skal ikke samle melkesyre, ikke samle kilometerrekorder. Bare kilometer.

Hundre meter bak meg, eller to hundre, ser jeg en mann med gule knehøye sokker stå med henda på knærne. Det er ut som han skal spy, men det skal han nok ikke, han bare leter etter pusten sin, han har mistet den på gangstien et sted. Se, der reiser han seg og ser nedover gangstien. Han er nok snart igang igjen.

Neste gang jeg snur meg rundt, ser jeg han løpe fra meg, helt sakte. Å, han driver med intervalltrening, det var sånn det var.

Gjennom rundens minst løpevennlige lyskryss.

Min første barbeinttur

Føttene mine har hatt oddsen mot seg hele livet. Da jeg var baby, gikk jeg i datidens babysko: noen stive, høye greier som tilpasset seg føttene mine så lite at de fremdeles, på mammas bokhylle, har samme form.

Da jeg vokste til og begynte på skolen, spilte pappa basketball. Så jeg begynte også å spille basketball, med de store barna, 2 og 3 år eldre enn meg. De flinkeste hadde allerede vrikket ankelen etpar ganger, og spilte med høye sko for å få støtte. Jeg kjøpte meg også høye sko — jo høyere jo bedre. Jeg fulgte med på NBA og så at de flinkeste der, de høyeste, ikke bare hadde høye sko, men også med mye demping og fiksfakserier, Air Jordan og Air Max og Reebook Pump og hva de nå het. Og jeg kjøpte meg også slike sko og knøt de så stramt som mulig, for sikkerhets skyld. Jeg som aldri hadde tråkket over og som alltid var for liten til å spille forward.

I sommerferiene likte jeg å gå med joggesko, helst med mye demping fordi det var kulest; og hver gang vi skulle på stranda, var det bare motvillig jeg ble med. Det var ikke noe gøy å svømme, og det var ikke noe gøy å sitte der barbeint i all sanda.

En gang sa faren min at om du går barbeint mye, får du hard hud under føttene. Det virket som en kul ting. Hard hud. Den dagen gikk jeg barbeint fra farfars hytte, til farmors store protester, en kilometer bort til den lokale landhandelen. Selv isen jeg fikk, og den eventuelle harde huden jeg eventuelt ville komme til å få, veide ikke opp for marerittene om å vade gjennom stokkmaurtuer og høre maurene krønsje under føttene mine.

Jeg gjorde det ikke igjen. Jeg fortsatte å spille basket med mine store sko, jeg løp som om jeg var over to meter; selv da jeg løp på tredemølle, var det med basketsko. Det var luft i dem, rundt hele hælen. De var siste modell. Det var det beste noen noensinne hadde laget for å ha på føttene. Og brukte man de ute, overdøvet de krønsjene fra selv store biller.

Etter 33 års levd liv, og 20 år etter forrige gang, stod jeg igjen barbeint på en skogssti. Barnålene stakk meg. Varmen fra bakken ulmet i fotsålene. Jeg følte meg naken. Bortenfor meg, på en benk, var skoene mine, og et par svette sokker. Jeg skulle gå hundre meter, bare, kanskje løpe litt forsiktig, jeg skulle bare kjenne på hvordan det var. Og så skulle jeg ta på meg sokkene og skoene igjen og fortsette som vanlig.

Hvert skritt var ubehagelig. Selv runde, flate steiner syntes å ha noe imot meg. Jeg skannet bakken etter småkryp, satte føttene forsiktig ned, og likevel skjøt de fort opp igjen etpar ganger, jeg hadde tråkket på et eller annet vondt. Det var deilig å få luftet føttene, det var så, men det var ikke så deilig å tråkke på bakken med dem.

Jeg gikk forsiktig tilbake til skoene og tok de på. Ah, det var bedre. Det føltes tryggere.

Og likevel fortsatte det å pipe en stemme i hodet mitt: Hva om det er sant at barbeint er best? At Air Max og alt det andre bare er en gimmick? Hva om det er sant at barbeintløping gir mest løpeglede? Ville du ikke angre om du ikke forsøkte i det minste? Og var det ikke litt godt også?

Så jeg lovte meg selv: Litt til. Noen dager til. Gi det en sjanse.

Det kan hvertfall ikke bli verre.


(Sånn så denne teksten ut i Kondis.)

Velkommen, tvil

Jeg løp 21 kilometer i dag. 21 komma noe, for å få det til å bli en halvmaraton. Og det er jo ganske bra: det gikk over asfalt og grus, over fløyel og sandpapir, over fortauskanter og mellom barnevogner i Københavns gater, og enkelte stirret og enkelte løp ekstra fort forbi meg (men jeg tok dem igjen når de stoppet etter noen kilometer), men jeg løp jevnt og rolig og likevel ikke så halvsakte. (Bortsett fra de gangene de ble røde lys og røsjtrafikk, selvfølgelig.) Og i forrige uke løp jeg i alt mer enn 50 kilometer, blant annet en 33 kilometers tur på 3 1/2 time,  og det gikk helt fint, beina holdt og hodet holdt og jeg ble mer generelt utslitt enn hadde problemer med en enkelt del av kroppen. Noe som burde være en god ting.

Og likevel. Det er en måned til Oslo maraton nå. Fire uker. De to siste ukene skal jeg løpe mindre for å skape en formtopp, som man sier, så egentlig har jeg bare to uker igjen med ordentlig trening. Jeg har bare finpussen av formen igjen, men jeg aner ikke hvordan man finpusser. To uker. Det er jo ingenting. Blir jeg syk neste uke, får jeg ikke løpt en siste langtur. Skader jeg meg nå, er hele Oslo maraton ute, og familieturen til Oslo blir bare en ferie for å se hvor pappa kunne ha løpt. Og så er det selve løper, med alle de feilene jeg kan gjøre. Spise for sterk mat dagen før. Sove for lite. Velge feil klær som gir gnagsår på de unevneligste steder. Og alt det andre jeg ikke engang aner kan gå feil. (Jeg fikk gnagsår av 21 km i dag, noe jeg ikke fikk av 33 km forrige gang. Fordi jeg har gått mer med sko i det siste? Jeg vet ikke.)

Det er fire uker til Oslo maraton. Og jeg begynner å tvile på om dette kan gå bra.

Ikke for det, jeg vet det kan gå bra. Jeg vet det går bra. Jeg fullfører på en bedre tid enn noen regner med, i alle fall bedre enn jeg regner med selv, og jeg kommer til å være sliten men langt fra utslitt etter 42 kilometer. De siste kilometerne løper jeg forbi flere titals løpere som har disponert løpet sitt dårlig. Det kommer til å være en fantastisk opplevelse, og jeg kommer til å ville gjenta det så fort som mulig.

Jeg vet det. Og samtidig vet jeg det ikke.

Føttene mine verker. Det er noe ulmer på oversiden av høyrefoten, og for alt jeg vet er det den beryktede Top of the foot pain. Betyr det at jeg er på nippet til å få et langt skadeavbrekk, fordi føttene mine ikke var klare for så mye løping ennå? Det ulmer i knærne mine også, og musklene i korsryggen er så støle at det er vanskelig å lekeslåss med barna av og til.

Hm, det er vel egentlig det. To ulminger som kan bli til noe som gjør vondt og en vondt som forsvinner av seg selv etter hvert.

Men likevel! Maratonen har hele tiden vært et fjell i horisonten, det har virket mer enn overkommelig, det er jo bare å løpe 10 kilometer fire ganger og så litt til veldig sakte -- men fjellet rykker nærmere nå, og jeg begynner å se hvor høyt det egentlig er, hvor langt tid jeg kommer til å bruke, om jeg er heldig, hvor mye som skal til for å klatre til topps. Og jeg ser de andre klatrerne på vei opp med sine spesialklatresko, med tykke, stive såler og høye ankler, og jeg tenker at jeg ville ha klart det lett med slike sko. Kan jeg ikke bare ta på meg noen tynne sko, noen tåsko kanskje, kan jeg ikke bare gjøre dette fjellet litt mer overkommelig? Må jeg gjøre det barbeint? For det klarer jeg kanskje ikke i det hele tatt.

Men så husker jeg at jeg aldri har løpt lenger enn 20 kilometer med sko i hele mitt liv -- og nå har jeg løpt lenger enn det tre ganger på tre uker, uten problemer. Så husker jeg at jeg har løpt med tåsko, og at det var en klam og innesperret affære. Så husker jeg hvor mye bedre jeg føler meg nå, hvor mye rakere i ryggen, bedre trent, og hvor mye lettere jeg løper. Alt fordi jeg har løpt barbeint.

Og jeg husker dette: for tre år siden klarte jeg ikke å løpe en kilometer barbeint, og alle tvilte på om jeg ville løpe noe særlig lenger noengang. Han bare prøver det noen uker, og så blir det sko igjen, sa de. Og jeg tvilte selv, eller jeg ville tvile, men jeg lot meg ikke gjøre det, det var nok at alle andre tvilte på meg. Så hver gang tvilen kom, hver gang jeg tenkte at "dette klarer jeg ikke", ignorerte jeg den. Klarer ikke løpe over disse spisse steinene? Pøh, det er da bare å au-au-au-au. Det var ikke alltid det gikk. Og det var ikke alltid alle helt skjønte poenget. Du vet det finnes en sånn oppfinnelse som beskytter føttene med, sko heter de, funker kjempebra. Men jeg lot meg ikke tvile at det ville gå. Jeg trengte bare lit mer tid.

Skulle jeg da tvile på meg selv nå? Etter så mye trening begynne å tro at alt går dårlig bare fordi... jeg frykter det gjør det?

Kanskje det gjør det. Kanskje det går dårlig. Kanskje 42 km er for mye for meg barbeint. Men jeg vil ikke at det skal være det. Jeg vil klare det. Jeg vil ikke tvile på meg selv.

Det vil si, jeg vil ikke tvile for mye under selve løpet. For mye tvil forstyrrer underveis. Men små doser av tvil i forveien virker bare skjerpende.

Om tvilen kommer, og den kommer jo alltid når man nærmer seg, skal jeg ønske den velkommen. Den er som den sure, kritiske tanta som kommer kvart på elleve på nyttårsaften, hun som kritiserer alle forberedelser du har gjort og som hver eneste nyttårsaften sier at det blir sikkert ikke noe godt fyrverkeri i år. Om hun kommer tidlig på kvelden, blir det ingen god fest, alle blir bare sure. Og om han kommer for sent, oppdager man ikke at kaka brenner seg og at fyrverkeriet ligger ute i regnet. Men om hun kommer til akkurat passe tid og skaper akkurat den riktige kritiske balansen til alle andres positivitet, og man hører akkurat nok på henne til å få ting så bra som mulig, og ellers ignorerer henne helt til tolvslaget og festen alt er vellykket -- da innser man nyttårsaftner uten kritiske tanter er som sitroner spist med mirakelbær. Søtere, men helt feil likevel.

Så velkommen, tvil, jeg har ventet deg. Du kommer akkurat i tide. Vi får ta oss en prat nå før festen begynner for alvor. For da er jeg redd jeg må ignorere deg.

Men jeg lover å takke deg om jeg kommer i mål.

Min venstre storetå

Når jeg løper barbeint, løper jeg ikke barbeint. Ikke helt. Jeg skulle gjerne gjort det, bare tuslet ut døra med absolutt ingenting på føttene, og jeg har da også gjort det noen ganger, men den tiden er forbi. Det går ikke lenger.

Da jeg brakk tåa for to år siden, studerte legen røntgenbildet og la ansiktet i bekymrede folder. Bruddet har gått helt inn til leddet, sa han, det ser i alle fall sånn ut. Forhåpentligvis heles det, men det ser ikke så bra ut nå. Vi får bare vente og se.

Etter noen uker var det nok med venting, og jeg gikk tilbake til den samme legen. Han hadde enda mer bekymrede folder denne gangen, men samtidig virket han nesten litt lettet over å ha et klarere svar å komme med. Ser du her, sa han og pekte på det siste røntgenbildet, ser du det grumset mellom beina å tåa? Det er artritt. Bruddet gikk helt inn til leddet, akkurat som jeg fryktet, og nå har du fått artritt i storetåa. Gjør det vondt? Hvis du vil, kan du få en sprøyte med en gang, så føles det bedre.

Jeg avslo. Man burde ikke ta medisin før sykdommen virkelig er ille, så kjenner man virkelig at det letter. (Med mindre det er snakk om astma, men det er en annen historie.) Dessuten var det ikke så ille, jeg kunne jo til og med løpe med denne tåa, og det gjorde ikke egentlig vondt, så en sprøyte fra eller til ville ikke endre så mye i det hele tatt.

Nå, to år senere, kjenner jeg det ganske mye mer. Og hver gang jeg løper, teiper jeg opp venstre storetå, så den ikke skal bøyes for mye og bli vond. Helt barbeint har man ikke teip; men jeg trenger teip, tåa mi trenger teip, det er bare sånn løpingen blir en ren glede.

Men hadde det ikke vært bedre med sko? Da jeg fulgte Tim, løp jeg i tåsko, uten å teipe, og det gikk helt greit. Kan jeg ikke ha sko istedenfor å teipe? Hjelper ikke sko mot å vri tåa feil?

Jeg tror ikke det. Sko er for trange nå. En ting er selvfølgelig klatresko: jeg har brukt de bredeste, mest behagelige klatreskoene på markedet, kjøpt direkte fra fabrikken i Spania, og likevel gjorde de uutholdelig vondt etter et kvarters klatring, og jeg merket det i føttene i dager etterpå. Og spesielt vondt i venstre storetå. Men det samme gjelder andre sko. Jeg kan ikke lenger få på meg dresskoene mine, og flere ganger har jeg gått ut av skobutikker uten å kjøpe noe fordi absolutt alle skoene jeg prøvde var for trange. Føttene blir så mye bredere av å løpe barbeint. Men selv sko som forsåvidt passer, og som jeg har brukt før, har blitt vonde. Disse skoene, kjøpt til via ferrata,  hadde jeg på en halvtime i går fordi det regnet og var kaldt:

 Og de er ikke spesielt smale (selv om de har en veldig tykk såle og jeg gikk som en klovn bortetter gata):

-- og likevel irriterte de min venstre storetå så mye at den fremdeles i dag er sur og bitter. Litt ekstra hoven, litt ekstra vond, og bare fordi jeg gikk med helt vanlige sko en kort halvtime. Hadde jeg hatt tåsko eller andre minimalistiske sko, lave, mye, brede, hadde det selvfølgelig vært en litt annen sak og tåa hadde vært i mye bedre humør. Mine beste sko kan jeg ha på i flere timer uten at det blir en stor sak. Og likevel er det en sak. Likevel blir det litt vanskeligere å gå riktig med sko, samme hvor minimalistiske de er, likevel vrir jeg tåa litt feil, eller føler den klemmes litt sammen, eller tråkker litt skjevt på en eller annen måte. (For ikke å snakke om at alle sko blir svette og illeluktende, men det er forsåvidt en annen sak.)

Mine beste sko er som solbriller; disse via ferrata-skoene er som bind for øynene. Og da blir det en avveiningssak hvor mye solskinn man tåler før det er verdt det å skjule øynene.

Så det beste er å løpe og gå helt barbeint, uten engang en liten teipbit på venstre storetå. Men jeg kan ikke det lenger: en gang jeg løp barbeint, helt barbeint, skadet jeg meg så mye at tåa ble ødelagt for resten av livet sitt og mitt. Men det som skadet meg, er også det som gjør meg bedre: sko ødelegger tåa, og føttene, mer enn de hjelper nå, spesielt om de er trangere enn de bredeste modellene på markedet.

Jeg løper barbeint, men jeg løper ikke helt barbeint, fordi jeg ble skadet av å løpe barbeint -- og det som hjelper meg mer enn noe annet, er å løpe barbeint.

Høres logisk ut.

Nesten like bra som en treåring

Den ene tingen barfotløpingen gjør mer enn noe annet, er å tvinge deg til å fokusere på hvordan du løper. Å lande med hælen først, som mange joggere gjør (hadde jeg hatt et mer enn 5 år gammelt løpebilde av meg selv, hadde jeg satt det inn her), er nesten umulig barbeint -- men det er også mange andre, mer subtile endringer man tvinges til. Hvordan tærne sprer seg, hvordan vekten overføres, hvordan armene brukes, hvordan kroppen holdes mer oppreist. Som Christopher McDougall, forfatteren av Born to run, sier: Every step I run, I'm focusing on form. Man merker så mye bedre at man gjør noe feil når man løper barbeint, tilbakemeldingen fra føttene er mye kraftigere enn den noensinne kan være i en sko.

Og jeg har lyttet på føttene mine, tro meg. Jeg hørte med en gang deres rop om at hællanding var utelukket, men det har tatt meg lang tid å høre noe mer enn ropene, å høre hviskingene også, om hvordan man best skal løpe. Og jeg fortsetter å lytte, hver gang jeg løper. (Ikke hvert eneste skritt, det ville vært en overdrivelse -- men de fleste ganger oppmerksomheten begynner å vandre, tråkker jeg på grus eller en kvist eller en ujevnhet i asfalten, og vandringen opphører rimelig kjapt.) 

Jeg har blitt en bedre lytter. Løpeteknikken min har bedret seg. Jeg har lært meg, eller blitt lært av føttene mine, å være mer avslappet i skuldrene, å lande på hele forfoten, å finne det steget som bruker beinas egen fjæring best mulig. De siste tre årene har jeg kunnet løpe over stadig verre underlag, og over stadig lenger distanser, og jeg har lært meg hvordan man bare trenger å gjøre små justeringer når man tråkker på en stein, for eksempel: der jeg før flakset med armene og hoppet vekk fra smerten, endrer jeg nå bare fotisettet og svikter i kneet, så den andre foten kan ta av for vekten. 

Jeg har egentlig blitt ganske flink. Jeg skal til og med, om hell og lykke står meg bi, løpe en helmaraton snart. Og likevel er jeg ikke i nærheten av å være den flinkeste i husholdningen. Om man skulle rangere alle i huset etter hvor teknisk riktig de løper, hvor lett og uanstrengt de beveger seg fort framover på to bein, ville jeg blitt slått sønder og sammen av en som ikke engang kunne gå da jeg begynte å barfotløpe. Min yngste sønn, 3 1/2 år gammel.

Bevismateriele A, filmet av min eldste sønn:

Det er mulig jeg beveger armene riktigere enn ham, mer effektivt, han veiver jo som en ødelagt vindmølle. (Eller kanskje ikke?) Men alt annet han gjør er så riktig, så balansert og harmonisk, at han kan gjøre hva han vil med armene uten at det har så mye å si. Jeg, derimot, setter føttene litt skjevt (pga skjeve storetær?), vagger mer enn ham, lener meg forover litt -- alt virker så mye mer forsert og tvunget og lært.

 For det er jo nettopp det det er. Lært. Eller snarere avlært.  Jeg har brukt hele hans liv på å avlære meg de utaktene og unotene jeg har tilegnet meg etter mange år i basketsko, og prøvd å lære igjen det jeg trolig også kunne ganske bra da jeg var på hans alder. Og likevel kan han det bedre enn meg, uten engang å vite hva det er han skal kunne bedre.

Hadde jeg ikke gitt føttene mine så dårlige vilkår, hadde jeg ikke vært en så dårlig lytter, hadde jeg kanskje løpt halvparten så bra som en treåring nå.

Og han? Jo stivere og jo tyngre skoene han er, desto mer krøkkete løper han. Jo mindre han kan bruke føttene fritt, desto mindre virker det som føttene hans fungerer som de skal. Noen sko løper han som regel vakkert i, andre blir klampete uansett. Å gå barbeint hele tiden er praktisk umulig, spesielt når det blir kaldt, og det er ikke alltid så lett å gjøre det selv når det er varmt nok. (Også en treåring kan merke det sosiale presset; og noen ganger er det uansett bedre eller mer behagelig å beskytte føttene.)

Jeg håper bare at han fortsetter å kunne løpe så uanstrengt som han gjør nå. Så lett. Og at jeg etter hvert nærmer meg hans teknikk enda mer, løper mer som han gjør, finner den samme harmonien som han har uten å engang ha lett etter den. Lærer det han forhåpentligvis aldri avlærer. Med en sånn balanse, med en sånn rytme, med en sånn avslappethet.

Og med et sånt smil. 

Hva man egentlig trenger

Da jeg for tre år siden begynte min nye løpekarriere, var mitt første instinkt å handle utstyr. Skoprodusentene har laget altfor store og klumpete sko, ok, da trenger jeg noen tynne og mindre klumpete. Etter mye research kjøpte jeg et par Vibram Fivefingers og et par Vivobarefoot. (Min Vivobarefoot-modell finnes ikke lenger, selvfølgelig. Det er sånn syklusen er med skoprodusenter: lag nye modeller hvert år, presenter det som en forbedring, og slutt å selg tidligere modeller, så alle kan se at du er akterutseilt om du ikke kjøper de nyeste modellene.) VFF-en var vanskelig å få på seg, Vivo-en var for bred for mine smale føtter, og begge stinka gammelost etter bare etpar korte treningsøkter. Men det føltes godt, jeg hadde kjøpt de riktige tingene, økologiske og miljøvennlige og mye riktigere for foten enn de fleste andre sko på markedet.

For man trenger vel utstyr, eller? Jeg mener, hvordan blir man med i stammen om man ikke kjøper seg medlemskap?

Etter hvert kjøpte jeg meg også flere treningsklær og bedre treningsutstyr, t-skjorter med DRI-FIT stretch, med climacool og FORMOTION, og med en masse andre registrerte varemerker som skulle hjelpe meg med å transportere vekk svetten fra huden. Og til turen kjøpte jeg meg Gatorade eller Powerade eller Lucozade eller hva det nå het, sportsdrikker med karbohydrater og sodium og koffein og essensielle mineraler, så jeg ikke skulle tørste i stykker og svinne hen i min jakt mot målet.

Jeg var klar. Men så tok jeg av meg skoene for godt. Og så forandret alt seg.

Å ta av seg skoene, å løpe barbeint, betyr at man benekter alt skoprodusentene sier. Man tror ikke på demping, man tror ikke på nye, revolusjonerende lissesystemer eller fresje farger, man tror ikke engang på en minimal beskyttelse mot bakken. Istedet velger man å tro på sin egen kropp. Man velger å følge den tynne stemmen i hodet som hvisker at dette føles da bra, heller enn å følge de store, glorete, skingrende stemmene som skriker om at alt hva du trenger. Trenger! Man trenger ikke sko for å løpe, hvisker den lille stemmen, men så ser den alle de andre løpe med sko, og så hvisker den enda lavere. For man vil jo ikke skille seg ut. Man vil være en del av stammen.

Men om man ikke tror på skoprodusentene, hvorfor skal man da tro på de andre? T-skjorter med DRI-FIT, hva det nå enn er, skal lede svette vekk fra huden bedre enn vanlige T-skjorter. Men hvorfor trenger man en T-skjorte i første omgang? Hvordan i alle dager skal en T-skjorte, med eller uten DRI-FIT, være bedre enn å la huden lede vekk svetten rett ut i lufta, uten å hindres av et tøystykke? Om barbeint er bedre, hvorfor skulle det ikke være bedre å løpe i bar overkropp? Hva kan DRI-FIT som huden ikke kan bedre på egen hånd? Hva trenger man egentlig?

(Bilde: Anton Krupicka fra http://www.ultrarunning.pl/anton-krupicka/)

Og hva med sportsdrikkene? Trenger man å drikke en liter i timen, trenger man å få masse sukker og koffein underveis i et løp, trenger man et varemerke på drikkeflaska? Er drikke også den type utstyr man handler for å være med i stammen, for å vise at man virkelig er med? Sannsynligvis. Som med sko med støtdemping, som med DRI-FIT-T-skjorter, er sportsdrikker først en bisniss-greie, og deretter en hjelp for løpere. Man trenger ikke sportsdrikker, man trenger vann, og mindre enn man skulle tro. Drikk når du er tørst. Man trenger ikke sko, jo mindre som forstyrrer føttene i deres arbeid, desto lettere blir det for dem. Man trenger ikke sports-T-skjorter. Man trenger ingenting.

Når denne tenkemåten først fester seg, sprer den seg fort. Fordi jeg tok av meg skoene før en løpetur en gang, trenger jeg ikke lenger så mange ting. Jeg trenger færre bøker. Jeg trenger færre pyntegjenstander, færre kopper og krus. Jeg trenger ikke en ny datamaskin, ikke nå lenger, den gamle holder lenge. Jeg trenger ikke nye klær. Jeg trenger ikke fancy mat, bare frukt og grønt og fullkornsbrød. Jeg trenger ikke nye møbler. Og jeg trenger ihvertfall ikke sportsdrikker, joggesko eller hypede merke-T-skjorter.

Så hva trenger man egentlig? Ved siste oppregning: familien, et hyggelig hus, ren luft, vann i nærheten, muligheter til å trene, venner, enkelte bra bøker, noe god musikk, stillhet. Ikke så mye mer. Og, selvfølgelig, den ene tingen barbeintløpingen ikke har fått meg til å hive vekk. Den ene tingen jeg i anstendighetens navn beholder i all uoverskuelig framtid. Den ene DRI-FIT-tingen jeg fortsatt bruker stadig vekk.

Mine løpetights. Det får da være måte på.

Učka opp

Før vi flyttet til Danmark denne uka (og flyttinga pågår ennå, det skal gudene vite), dro vi på ferie til Kroatia for en uke med sol, strand og generelt slaraffenliv i vannkanten.  Vi installerte oss på stranda om morgenen, badet, spise niste, badet, spiste på restaurant, sov, badet, spiste niste, lekte, badet, dro hjem ti timer senere. Er det ikke det som er luksuslivet? Å ikke gjøre annet enn å døse rundt i solsteken, å avkjøle seg i det klare Adriaterhavet, å spise billig mat med utsikt tvers over fjorden, helt inn til Rijeka? Kan det tenkes noe bedre?

Jeg gjorde det. Jeg kunne tenke meg noe bedre. Så etter noen dager badeliv bestemte jeg meg en kveld for dagen etter å gå opp til toppen av Učka. Barbeint.

Det hadde vært et fantastisk strandvær hele uke, på grensa til å bli for varmt, så jeg bestemte meg for  dra tidlig for å slippe unna den verste heten. Jeg rakk akkurat ikke bussen 0530 fra Rijeka, men 0600 kom det også en, og en drøy halvtime senere stod jeg i Lovran med begge føttene i havet. Jeg skulle opp 1401 meter, opp til toppen av et tårn hvor det skulle være en helt makeløs utsikt. Den ene ankelen var stiv og vond, og den ene fotsålen var fremdeles litt øm etter å ha blitt kuttet til blods under en løpetur to dager i forveien. Jeg fikk ta en meter om gangen. Ifølge guideboka mi skulle det ta tre timer helt opp. Kanskje jeg ville klare det på fire om jeg tok på meg skoa etter etpar hundre høydemeter?

 Etter etpar hundremeter føltes det bedre. Føttene hadde kommet inn i rytmen, riktignok en langsom rytme, men dog, og jeg begynte å tenke at dette ikke var vanskelig i det hele tatt, det var jo bare asfalt og trapper, da en gammel dame ropte på meg. Det er den andre veien, sa hun, du må inn den lille stien der. Og, fortsatte hun, du må ta på deg skoene snart. Stien er ikke så bra. Fem timer, tar det opp! Du har vel penger til taxi...?

Jeg forsikret henne at skoene lå i sekken og at taxi ikke var noe problem. Jeg hadde en tre liters pose med is i sekken, som ville gi meg iskaldt vann hele turen. Sko hadde jeg også. Og om alt kom til det verste, hadde jeg erfaring med å haike. Nema problema. Og det vil helt sikkert ta mindre enn fem timer.

Ti minutter etter tok jeg av meg sekken. Det var små steiner overalt på stien, men verre var stikkebuskene som lå strødd. Skogen var tett, mye tettere enn jeg hadde forestilt meg, gresset strøk meg konstant på anklene og det virket som om jeg nærmest konstant passerte gjennom edderkoppnett. Dette var ingen sti, det var mer et dyretråkk, og jeg senket farten for ikke å tråkke på ting som hoppet ut av buskene. Jeg tok av meg sekken, for jeg klarte ikke mer, jeg ville ta på meg skoene. Hun hadde rett, den gamle dama. Man må bruke sko.

Men fader ta, ett skritt til klarer jeg jo? Og da klarer jeg to? Og ti? Og klarer jeg ti, klarer jeg femti? Og to hundre? Ett skritt om gangen, bare ett skritt til. Det handler ikke om å komme seg til toppen, men om å komme seg enda litt høyere.

Så jeg tok sekken på ryggen igjen og gikk sakte og forsiktig videre.

Jeg passerte skoger som var tette og virket enda tettere på grunn av alle fluene som surret rundt meg, konstant fluesur fra alle kanter. Gresshopper hoppet på stien, enorme, fargerike gresshopper som så ut som giftfrosker, jeg så to hakkespetter og hørte mange flere, mens stien buktet seg stadig oppover. Noen ganger ble jeg redd for at det skulle være noen farlige dyr der, kanskje noen slanger, de hadde sagt det kunne være giftige slanger i skogen -- og da klappet jeg så høyt jeg kunne. Men bare én gang, lyden var like overraskende høy hver gang.

Noen ganger gikk jeg meg nesten vill, men bare nesten, det var skilt som viste hvor lang tid det var igjen til toppen. Det var alltid godt å se disse skiltene, og stemningen steg bare for å synke brått da jeg så hvor lang tid jeg fremdeles hadde igjen. Jeg brukte omtrent dobbelt så lang tid som skiltene tilsa. Kanskje fem timer heller var for lite?

Etter noen hundre høydemeter åpnet skogen seg opp, det ble mer plass mellom trærne, men det ble også brattere. Stien snirklet seg om en trollstigvei, og jeg gikk flere ganger på alle fire, kravlet meg oppover, små små skritt, sakte, sakte. På det bratteste, da jeg var som mest sliten, sparket jeg borti en stein og begynte å blø. Jeg teipet det som best jeg kunne og la teipen tilbake i sekken. Ved siden av den nå halvsmeltede isklumpen (en Camelbak elleler lignende system i fryseren natta over, har aldri smakt bedre vann enn dette isvannet i den kroatiske heten). Ved siden av skoene.

Skoene. 

Jeg ble sittende. Det var mulig jeg ikke ville klare å komme meg over den neste kneika uten sko, det var vanskelig å få feste på den sleipe jorda. Spesielt med en tå som var forslått og blødde. Og det var fremdeles 400 høydemeter igjen. Var det ikke det bra, 1000 meter oppover uten sko?

Jeg ble sittende ubesluttsom. Sko, ikke sko, gå, ikke gå, oppover, nedover. Men så var det som om noe bestemte for meg. Alors, allez, sa jeg høyt ut blant trærne (av en eller annen grunn bruker jeg mine få brokker med fransk når jeg virkelig må samle krefter), reiste meg, tok på meg sekken, bøyde meg ned så hendene fikk tak i noen røtter og dro meg videre mens beina protesterte vilt. Alors, Allez.

Og jeg kom meg videre. Skogen tetnet igjen, den lille utsikten som hadde vært nå og da ble igjen borte, og alt jeg så var diverse sjatteringer av brunt og grønt. GPS-en sa 1200 meter, men det var bare et tall. Toppen (dvs tårnet på toppen) var på 1401 meter, men jeg følte meg ikke nærmere enn da jeg var på 700 meter, og jeg tenkte heller ikke så mye på det. Jeg bare gikk. Hvert skritt var sin egen utfordring. Noen var enkle, noen var myke, noen var spisse, noen var ujevne. Jeg stoppet etpar ganger for å ta ut noen torner, det virket som det var flere av dem nå, jeg gikk som på tynn is, den forreste foten følte seg fram før den fikk vekten på seg. Jeg gikk, bare.

Og så åpnet alt seg. Skogen forsvant plutselig, det ble bare gress opp en bakke, og på toppen av den bakken... Utsikt. Bergtagende, er vel ordet. Opp til høyre var det 150 høydemeter til selve toppen, men rett fram så man plutselig denne utrolige utsikten, skog og fjell og en horisont som strakte seg så man kunne se jordas krumning. Hele turen opp hadde jeg ikke sett eller hørt en levende sjel siden den gamle dama i Lovran, det hadde bare vært tett skog rundt meg, knapt noe utsyn i det hele tatt. Og nå dette. Whoohoo, sa jeg, i mangel på bedre ord, før det bedre ordet slo meg: Merde. Putain de forbanna helvetes merde.

De siste 150 høydemeterne gikk enda saktere, men det var greit. Det var bare skarpe steiner og små stikkebusker med spisse torner og tørt gress, og hvert skritt skjulte farer, men det var greit. For hvert skritt ble horisonten videre. Helt der oppe så jeg av og til noen mennesker, de gikk rundt og så utover, det måtte være selve toppen jeg så, de måtte ha kommet en annen vei.

Og så var jeg oppe.

Jeg gikk sakte sakte opp til toppen av tårnet. Det var den beste utsikten jeg hadde sett noen gang. Jeg tok en slurk isvann av slangen og spiste min ene sjokoladeniste. Bak meg hørte jeg en nordmann si til en annen nordmann: Du, kanskje vi skulle spørre han her? Excuse me, camera...? Jada, sa jeg, på norsk, jeg kan ta bilde, vøttø. Å, du er norsk, sa de lettet, da er det ikke noe problem. Det ble et fint bilde, to nordmenn som hadde gått fra parkeringsplassen 400 meter lenger borte, mot den kroatiske kysten langt der nede. Det kunne ha blitt et fint bilde av meg også hadde jeg spurt dem om å ta et av meg. Men jeg brystet mitt var for stort. Jeg så ned på kysten langt der nede, så skogen og fjellet under meg, og svulmet av stolthet. Jeg hadde gått hele veien. Jeg hadde gått hele den sable veien barbeint.

Og det er mulig det ødela litt for maratontreningen. Men jeg tok på meg tåsko og kom meg fort ned, de siste 2-3 kilometerne til og med løpende på glovarm asfalt (løp helt ned til vannet og hoppet uti, den beste dukkerten jeg noengang har hatt).  Og det er mulig jeg kunne ha brukt dagen på å ligge ved stranda istedenfor. Men det gjorde jeg alle andre dager der nede. Og det er mulig jeg kunne ha klart å komme meg ned barbeint, men det ville ha tatt ganske mye mer tid enn de fire timene jeg brukte opp. Og det er mulig mange har gått barbeint opp der, men jeg tviler på det.

Det er selvfølgelig mulig. Men fader ta, jeg har gått opp til Učka barbeint midt i sommerheten. Om ikke annet, er det noe jeg kan tenke på og glede meg over å ha klart. Og da er det verdt det.



PS -- på vei ned passerte jeg sauer som gjemte seg som tradisjonen sier strutser gjør det: de stod bak et tre med hodet, helt stille, med resten av kroppen fullt synlig. Finnes det virkelig slike sauer, eller var disse spesielt alet fram for sin intelligens?

Barbeint åndelighet: jording på jordet

Barbeinthet er ofte knyttet til en form for åndelighet, eller spiritualitet, eller religiøsitet, eller hva man nå vil kalle det. Jesus henger ofte barbeint på korset (om han var barbeint, og om han bad disiplene være barbeint, kommer an på hvordan man leser Bibelen: i Matteus 10, 10 ber han dem om å ikke skaffe seg "veske til reisen, heller ikke to kjortler eller sandaler eller stav." I Markus 6, 8-9, derimot, står det at Jesus "påla dem at de bare skulle ta en stav med seg på veien – ikke brød, ikke veske, ikke kobbermynter i beltet.  De skulle ha sandaler på føttene, men ikke ha på seg mer enn én kjortel.")

Så Jesus er litt vanskelig å tyde. Men Buddha avbildes som regel barbeint, og buddhistiske munker er også gjerne uten noe på føttene. Når man går inn i en moské eller et hindutempel, forventes man likeså å ta av seg på beina: man kommer til et hellig sted, man viser respekt ved å gå barbeint. 

Den respekten kan komme av flere ting. For det første symboliserer barbeinthet underdanighet: fattigdom, uskyld eller barndom. Å ta av seg skoene kan symbolisere at man er uskyldig i guds hus, at man er guds barn, eller også at man forkaster denne verdens materialisme til fordel for neste verdens lykksalighet. 
For det andre er det følelsen man får av å være barbeint. Man er mindre beskyttet og føler seg sårbar, og da kommer jo troen på en gud til god nytte. Man sanser verden sterkere og mer, noe som gjør opplevelsen av å være i et hellig hus sterkere.
For det tredje er det de helsemessige gevinstene av å gå barbeint. Man får bedre holdning, føler seg åpnere og høyere, mer årvåken (spesielt om man alltid bruker sko ellers, man er jo redd for å tråkke på noe), og bruker musklene riktigere. Å gå inn i et hellig hus blir på den måten en tur til noe bedre.
For det fjerde føler man seg mer ett med verden, en følelse som er viktig i de fleste religiøse erfaringer. Man er ikke lenger så avsondret fra omgivelsene, man har lettere for å få den følelsen av å bli ett med guddommen eller menigheten, i ytterste konsekvens kan man føle seg ett med verden: jeg er alt og alt er meg, vi er alle del av en større enhet.

Koble alle disse følelsene sammen med runner's high, den flyten man kan komme inn i etter å ha løpt et godt stykke, når beina bare går av seg selv og sanseinntrykkene er ekstra sterke. (Mot slutten av dette utmerkede intervjuet forklarer Daniel Lieberman runner's high med at når hulemannen var som mest sliten, ofte var da han trengte ekstra skarpe sanser for å fange byttedyret.) Koble alt dette sammen, og det er ikke rart at barbeintløpere av og til kan høres nesten religiøse ut. Opplevelsen kan være så sterk at man kan være fristet til å beskrive dem med åndelige, spirituelle eller religiøse uttrykk.

Men at man kan bruke åndelig ord, betyr ikke at det er en åndelighet. At man blir mer omtenksom av å gå barbeint (i alle fall mot insekter, man vil jo ikke skvæsje dem), betyr ikke at det er en høyere makt som gjør oss mer oppmerksomme. At man føler seg mer som en del av verden, betyr ikke at man er mer eller mindre en del enn man var, bare at man føler seg sånn. At man går barbeint betyr ikke at man er "åndelig", hva det enn måtte bety.

Jeg er det ikke. Jeg er en Dawkins-fan. Jeg løper barbeint fordi jeg liker følelsen, og at enkelte bruker religiøse begreper for å beskrive den følelsen, har ingenting med meg å gjøre. Jeg kommer ikke nærmere en hvilken som helst guddom, og når jeg føler meg mer ett med naturen rundt meg, og sanser den sterkere, mens jeg løper, kan det forklares på helt andre måter enn ved å dra inn noe overnaturlig. Jeg er barbeinting, men jeg er ikke barfotist. Jeg er rasjonalist. Og å være rasjonalist impliserer at man må sikte mot god rasjonalitet, ikke bare komme med ord som tilsynelatende høres rasjonelle eller vitenskapelige ut. Som denne mannen:







Jording (grounding eller earthing) er ikke rasjonelt. Så langt derifra. Det er et oppkok av liksomrasjonalitet og svada, ispedd en solid dæsj nyreligiøsitet. Jo, jeg er enig med ham i utgangspunktet: det er bra å gå barbeint. Men forklaringen hans er så langt ute på jordet at man lurer på om han virkelig mener det eller bare har funnet på noe for å selge bøker og sope inn noen lettjente penger.

Jeg jorder ikke, jeg løper barbeint. (På jordet også, av og til.) Mange vitenskapelige undersøkelser viser at barbeinting er sunt og bra på forskjellige måter, og jeg tar det til meg, men det er ikke på grunn av dem jeg løper. Vitenskapen bak gjorde meg nysgjerrig på barbeintløping og fikk meg til å begynne. Følelsen av å løpe barbeint gjør at jeg fortsetter. Og da kan man kalle det hva man vil -- åndelighet, spiritualitet, religiøsitet.

Jeg kaller det barbeintløping. Det er mer enn nok for meg.

Bananer og pasta

En del av forberedelsene til maraton, har jeg skjønt, er å trene på å ta til seg næring underveis. Ikke bare vann og annen drikke, det sier seg selv at tre-fire-fem timer med løping krever at man drikker, men også mat. Spesielt om man kommer ned på mitt tempo og er ute så lenge at speakeren begynner å gjespe i bua si.

Dagen før løpet må man selvfølgelig spise masse pasta. Men det vil ikke være nok til å ta deg gjennom hele løpet.

Så jeg må begynne å trene på å ta til meg næring mens jeg løper. Men hva slags næring? På Oslo Maratons nettsider står det slik:

HVA VIL SERVERES PÅ DRIKKESTASJONENE?
På drikkestasjonene får man Powerade sportsdrikk, vann og bananer.

Bananer. Bananer og ikke noe annet. OK, da skal jeg trene på å spise bananer mens jeg løper. Det er bare et problem: jeg klarer ikke bananer.

Det er ikke det at jeg ikke har prøvd. Etter de tre seneste treningsturene har jeg skrelt meg en banen og studert den og betraktet den og sagt til meg selv: Det er bare en banan. Det er godt. Og så har jeg tatt meg en liten bit, ikke på langt nær en munnfull, og beveget kjeven opp og ned og kjent hvordan banenen sprer seg i munnen, hvordan den går i oppløsning og sprer banansmaken overalt, og så har jeg svelget, tungt, og dyttet ned nedover, og den oppløste bananklumpen har sklidd sakte nedover spiserøret.

Hver gang har jeg klart å tvinge i meg en halv banan før jeg måtte gi opp.

Det er ikke noe galt med banan i seg selv. Min favorittmat er selvlaget smoothie med melk, blåbær, jordbær -- og to store bananer. Uten banan er smoothien ikke i nærheten av å smake like godt. Og jeg har ikke noe imot at andre spiser banan, tvertimot, det gleder mitt hjerte hver gang barna tar en banan istedenfor hva som helst annet av ferdiglaget skvip.

Og jeg vet, jeg vet veldig godt, at banan er utmerket når man skal bevege seg over lange distanser. Notto Fipp, "Bananen", satte rekord Trondheim-Oslo til fots på en diett av bananer og melk. Her avbildet med bananer:

Og maratonløp har gjerne det, bananer i lange rader, det er det maratonere spiser når de maratoner, og det er en kost som eksperter anbefaler og som hjelper en å komme seg helberget gjennom maratonet. Jeg vet, jeg vet. Og likevel vrenger det seg litt i meg når jeg ser slike bilder:

(Bilder fra http://www.teambittel.de/team/Veranstaltungen_2010/20100411_pAris_2.htm og kondis.no)

Det kan være det var en bananlikør for mye en gang, og at den smaken sitter i. (Men bananlikør? Hvorfor i alle dager skulle jeg eventuelt ha drukket bananlikør?) Det kan være at jeg er predisponert for å ikke like bananer, eller at jeg forbinder det med magesjau (som jeg i mange år ikke kunne spise tomatsuppe, som jeg elsket som liten, på grunn av en uheldig opplevelse etter en helt vanlig middag). Det kan bare være at jeg har hengt meg opp i at bananer har en ekkel konsistens. Men jeg lover å prøve videre. Banan hver trening.

Og om jeg ikke klarer det, får jeg heller ta med meg noe ordentlig mat på turen og trøste meg med Rune Larssons ord: som jeg ikke klarer bananer, klarer han ikke havregrøt. Men det er ikke noe problem.

Og pasta er bare tull.